For en vakker dag i dag! Jeg fikk meg en overraskelse i posten! Jeg elsker overraskelser. Det er det beste jeg vet. Kanskje jeg finner meg en måte på å håndtere de vanskelige følelsene som dukker opp og plager meg noen ganger.
Jeg prøver å tenke positivt. For det er sånn jeg vokste opp. Jeg tenker det er fint at jeg prøver mitt beste. Jeg er jo fortsatt glad i meg selv. Jeg bare trenger litt motivasjon til å hente mer energi fra min kropp så jeg kan få være det jeg er ment til å være.
Jeg er jo bare en midlertidig bosted for andre. Men det går bra. Jeg forflytter meg aldri vekk derifra. Jeg kommer tilbake. Bare sterkere.
Det var en vakker dag i dag, jeg tok meg en tur til butikken. Det var koselig å se fuglene titte innom på veien, og jeg la merke til min egen uvanlige oppførsel. Jeg var litt sur. Hvor kommer det fra? Er jeg for mye? Eller er jeg nok? Så mye tanker rundt denne turreisen jeg tok.
For første gang i mitt liv kjente jeg på en slags frihet til å si hva jeg føler for. Men så kommer de andre mennesker meg imot og sier at jeg kan ikke være meg selv for de har en bedre ide for meg.
Så jeg pakker sammen mine følelser og jeg sender dem i retur og jeg sier jeg har fått nok! For en 17.mai det blir i år.
Kanskje er jeg veldig veldig nøye med min egen avsmak som jeg bærer på?
Hvordan fjerne den fra meg selv? Kanskje det er min tur til å dra bort til et sted hvor jeg kan finne meg selv på nytt igjen. Kanskje en liten hyttetur ved vannet. Det hadde vært noe for sjelen min.
Tenke seg avgårde til gode tanker, og fjernet det sinnet jeg nå bærer på. For det er ikke for meg å bære dette som egentlig ikke stammer fra meg selv.
Så jeg deler mine opplevelser gjerne med fremmede som kan gjerne godta mine tanker uten å skyte inn sine egne.
Noen ganger er det fint å bare si sitt. Enkelt og greit.
Det var en vakker fasong av en tidslinje om visse væremåter av et liv. Hvem er jeg? Hva ønsker jeg å få ut av mitt liv? Det er vel noe vi alle funderer over på. Jeg tenker at jeg kan kjenne igjen min egen kamplyst når det gjelder å være luft. Jeg kjemper imot min egen system som omhandler om rettferdighet.
Foran meg ser jeg en bok, en mektig bok som jeg har brukt tid på. Det handler om mitt eget liv. En skummel bok er det. For du vet aldri hva som skal dukke opp.
Hvor skal veien føre meg til? Har jeg gitt nok av meg selv til andre? Eller gir jeg for mye? Setter de pris på meg og det jeg har å gi til andre?
Det har vært noen vanskelige måneder, at jeg måtte bli rett og slett borte fra bloggen. Men nå er jeg tilbake.
Det er litt trygt og godt å kunne sette seg ned å begynne å skrive igjen ned mine egne følelser og tanker.
Samtidig er det en reise, for noen år tilbake ble noe av det dyrebareste jeg eide i form av ord og oppførsel ble jeg utplassert for meg selv. Og det er ingen tanker som streifer igjennom enn anger og skyldfølelse. Hvordan kunne jeg ha gjort det annerledes?
Det ga meg en dyp refleksjon over oss som medmennesker, og det ga meg et innblikk i et sårbart liv og dens utfordninger. Og nå sitter jeg her i dag med masse kunnskap og håp om et bedre liv. Både for meg, men også de som er rundt meg.
Nå har jeg vært isolert ganske lenge. Det var kjekt å kunne sette seg ned på gresset og bare nyte øyeblikket, men noe manglet. Og det var et stort savn der.
Så jeg passer på meg selv. Jeg jobber med meg selv. Og jeg innhenter meg mye mer informasjon om at dette er det riktige for meg. Dette øyeblikket her.
Kanskje en dag jeg kan bli noe verdigfullt? Tenk så mye kjærlighet jeg kan gi!
Men til den dagen kommer, for den kommer, vel, da får jeg bare brette oppe ermene mine og lære mer av livet mitt.
