Hanna La Vida Lev

Det var mange møter fremover med et utgangspunkt for å hjelpe meg og mitt sinn. La oss fordrevet oss til en abstrakt ideologi. La oss se om vi kan forsvinne i det løse luften. Kjenne på at det å være luft er mer korrekt i henhold til egoisme og grådighet.

La meg bare være luft. Så kjenner vi en avsmak i munnen når vi tenker på de mennesker som utøver vold og uro i hjemmet.

Hvorfor utøver de ikke bedre handlinger? Hvorfor skape et uro i hjemmet. For hva ?er det en lidenskap det å ha en uro ? En besettelse?

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

La oss bare se om vi kan rette oss selv opp igjen. Min egen stemme sier at det er på tide å gi et brev til meg selv.

Det var en gang du trodde du tapte. Du ga deg ikke du ga deg selv en ro og en refleksjon. La oss svømme litt dypere med haiene.

Det var vakkert ute å se kjærligheten blomstre. Det var noe med det å sette deg selv fri ut i det løse luften. Se på meg jeg puster. Jeg betyr noe. Jeg lever.

Så jeg dro ifra meg selv og jeg fant på min egen datter. Hun var der så uskyldig og skjønn. En blomst. Hun bare var seg selv.ingen filter.

Det var et sterkt møte med henne. Og se henne gå fra det mest dyrebareste jeg hadde til en fremmed gjorde noe med meg.

Jeg visste jo at kontakten var der. Vi måtte bare kommunisere for å finne den. Det var et vakkert møte.

Jeg kjenner at jeg lever. Jeg kjenner at jeg er sliten, men jeg lever av de minner vi skaper med hverandre.

Jeg savner det å se hverandre for den vi er.

Altså det er sjelen som snakker til sjelen…det er noe vakkert når vi kan møtes med vår egen sjel.

La oss bare fortsette den gode jobben vi gjør med hverandre.

La oss krysse fingrene at Karma tar over nå og at det stammer noe i min egen fortvilelse av en sorg som jeg måtte ta og det var å vite at jeg var elsket på feil grunnlag.

For hva er den viktigste årsaken til at jeg åpnet en blogg?

Det var for å bli kjent med meg egenrådige side. Så her ser du mine ord og en opplevelse av en styrke av en mothold som gir meg motivasjon.

Med det sagt ønsker jeg dere en god jul.

Det var lange øyeblikk med latter og morro. Det var en gråtefylt hjemtur på veien til et sted som gir oss et tilbakefall i det vi forsøker å legge opp i hverandre sine tårer. Og vi sender hverandre et ansiktsuttrykk som forteller oss at det er fred på jord takket være sånne mennesker som møter deg i blikket. Som ikke fordømmer deg og dine valg i livet. Men som står med i seilene av et liv som tilnærmet oss et verdifullt verktøy av et verdisystem som kan skapes i en butikk forsamling i det vi skal forstå, tenker jeg at jeg kan komplisere det litt med en spesialist i et ømt tema for mitt hjerte. Det ligger meg ikke til å lyve for mitt eget barn, men noen ganger må man som foreldre pynte på litt på sannheten.

Det var jo et under at jeg ble skrevet ut så fort jeg var jo helt borte. Det var så vanvittig å bli fortalt at man er overdrevent i sitt eget språkbruk. At hver eneste setning passet dårlig eller oppførsel eller ei et behov for å vedlikeholde et system som gir oss angst til tider da vi er i underskudd av problemer.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det var jo en vakker tid i møte. Det var fremmede der som virkelig brydde seg men bare om de visste hvor sliten jeg er om dagen

Men jeg kommer tilbake sterkere og sterkere.så viste det seg at jeg møtte på en vegg. Så jeg godtar nå denne veggen og jeg stiller meg langs den og jeg undersøker om det er nødvendig til å sette i gang noen verktøy som kan hjelpe meg.

Jeg prøver langs bordet ligger det strødd med ideer. Det var mange ganger jeg omskrev mine egne rutiner og jeg beskrev for meg selv mitt eget progresjon mot det stabile livet.

Men det var blitt plutselig en fremmedlig bok med alt mulig rart.

Det var det for nå. Mye rart..som må ut…

Det var jo bare å lese da, hva man føler etter å ha lest mine ord er vel ingenting å tenke over annet enn bekymringer som kommer snikende min egen rygg. La oss senke ned skuldrene litt, kjenne etter en velbehag. La oss svømme dypt med haiene.

Med det så mener jeg med uenigheter. la oss svømme dypt i uenigheter.

Og der fant jeg min egen plass ved et tilhørighet som en slags mediator.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Det ordner seg til slutt det da!

Så jeg fant mine biter på veien, og jeg la dem strødd utover til dem. Bare for å se om de kan gjenskape tilbake til det riktige minnet og forvirringen. Men det hjalp lite å ekskludere meg selv og min egen mening opp i alt dette.

For hva er det jeg virkelig tenker og grubler over? Altså å bli ekskludert fra et oppdrag som kalles livets veibane mot det usynlige laget som kalles og heter frihetens kall. Til å gjøre hva man selv mener er best i denne verden her som er så vakker og stor og fin, men skummel også.

Så det hender jeg drømmer meg avgårde til et sted hvor jeg tilhører et brev, for jeg trenger bare å skrive mine brev, så kommer jeg meg dit jeg også.. i starten av fortellingen begynte vi å gruble over min egen omgangskrets og hva den gjør med meg per dags dato er det ingen som er utenfor sin egen sikringsskap, altså ingen er i villferde med eller for meg.

Det er viktig å formulere seg selv riktig. Altså det er ingen der ute til å komme å ta meg eller plager meg .

Når det er sagt så har det ikke tidligere vært sånn,tidligere har det vært plaget med kommunikasjonen fra den ene parten som ikke overholdt seg til sine egne rutiner når det gjelder  å være en ro.

Men men man lærer og bygger seg noe utifra dette også. Det finnes en fasit på alt, muligens?

Jeg forsov meg ikke i dag, men jeg stabler meg på beina så vidt at jeg kjenner luften strømme mot meg i med vind.

Jeg kaller det frihetens kall, det å leve et liv som ikke andre kan forstå eller begripe hvordan det er mulig å holde ut i så langt tid?

Man kan også tenke sånn. Det finnes mange tanker og forhåpninger.

Men vi lar oss synke ned i avgrunnen og spør oss selv hvem er det som har byttet min egen lås på min egen dør?

Altså med det så mener jeg hvem er det som har trampet på mitt liv?

Det finnes også sånne mennesker, jeg kaller dem for trampere. De kommer å tramper i ditt liv  og de etterlater dere nå målløse. Når dere forstår at dette er ikke en vanlig blogg.. jeg liker å dvele litt overalt.. la oss bare snakke.. virkelig snakke…?

Jeg orker ikke mer baksnakk, tiltider er det tilsnakk, men det får gå… nok sagt nå…

Det var ikke vanskelig å stå opp i dag, det var lett og litt uvant. Det gikk greit for seg selv. Altså blir jeg litt tilsidesatt av meg og for meg selv.

Det vil si at jeg merker at det begynner å tære på meg. Altså jeg blir ekstra sliten av min egen utholdenhet. Det å holde ut. Det å vente til stormen er gått forbi. Det å sette seg ved siden av en fremmed sin dør, og man spør seg selv hvor er jeg nå i denne verden?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Med det så mener jeg hvor mange ordutveksling har jeg gjort? Med andre? Hvor mange ganger skal jeg bortforklare min egen sorg? Altså, la det bli lagt merke til i denne settingen her hvordan man kan ødelegge for seg selv, med sin egen tankegang.

Det faller meg naturlig inn å skrive om bortglemmelse. Altså hvordan jeg glemmer bort min egen sorg og avvik. Det er bare ikke for dere å forstå, men jeg prøver på det fortsatt.

Det er som at du venter på et tog, men den kommer aldri. Det er kaldt og det er bittert. Den kom aldri. Men du ble lovet en tog. Så du er bitter og sur og forlatt.

I den konteksten kan man lese om seg selv, og det holder med den analysen der altså, med det så mener jeg det holder å lese mine egne ord for å forstå i utgangspunktet hvor problemet ligger.

Og det er søvn og slitsomhet.

Kan noen forstå hvor sliten man kan være eller bli? Altså man lever i sin egen boble. Som ingen kan forstå, hvis ikke motparten tar seg tid til å forstå.

Det kan jo ikke være vanskelig det å se seg selv igjennom en strøm av en tidskapsel av en ideologi.

Jeg prøvde å få ut fingeren ut av tvil. Men omsorgen for meg selv var blitt til en idealisme. Jeg forstår ikke sa den andre, mens den andre ventet tålmodig på mitt eget svar.

Kanskje var det best å formulere seg riktig? Kanskje man taper på noe hvis man ikke utleverer seg selv riktig. Alle er pliktige til å forstå? Eller? Hva skjer når jeg skriver ting man ikke forstår? Er jeg dum da? er jeg gal da? hva er jeg da?

Så derfor skriver jeg noen ganger litt abstrakt, bare for å si at jeg skylder ingen det riktige svaret eller formuleringen.

noen ganger, bare noen ganger vil jeg glemme alt. Og jeg ønsker å glemme alt.

Jeg prøver å formulere meg riktig, men de som mener at de er blitt avhengige av mine ord får sette seg ut av spill i dag. Jeg kommer sterkere til og fra.

Jeg kommer tilbake sterkere. Det er målet mitt.

Jeg utleverer meg selv som en luft, men jeg skal nok være veldig kvass og veldig tilstede ganske snart, for i dag henter jeg min egen pustemaskin. Kanskje det hjelper? Kanskje det tar meg tilbake til normaliteten?

for akkurat nå er det ingenting som er normalt. Alt går i rute  da, det er det ingen tvil om. At alt går i rute.

Så vi følger den ruten, og vi ser om vi møter på et tog… altså det toget som vi alle venter på.. For vi alle venter på noe der ute.. eller noen…

Så vi omgjør oss selv til luft. La oss bare snakke fra levra. La oss se om vi treffer oss der. Kanskje var det bittert. Kanskje var det søtt. Kanskje var det bare best å være seg selv?

Men jeg har prøvd det også…det går ikke jeg er bare sliten.. La oss treffe oss selv på nytt igjen, denne gangen skal jeg vise deg hvor sliten jeg er.

Jeg faller ikke mer eller til eller fra. Jeg bare eksisterer.

Det var ingen hemmelighet, at vi alle var interesserte i et par valgmuligheter man ser i samfunnet. Kunne ting blitt adressert mer riktig og mindre utspill av propaganda som er ute og kjører. Kunne det ha blitt sett på med avsky, hva da? Mine ord mot meg selv. Altså i det jeg skriver om dette blir jeg minnet på at enhver tanke mine ord begir deg på en reise ut på, for bli en mysterium.

For tankene når du leser mine ord fører deg et sted. Og jeg vil gjerne være med på denne reisen. Det er en vakker ting. At vi kan tenke vakkert. Hvorfor kan ikke politikerne gjøre det samme? Undret jeg meg over. Hvorfor er de mest sannsynlige utbrente og utslitte.? Kanskje vi ber om hvor mye vi kan skylde hverandre for ens brukt tid på andre sin medlidenhet og omsorg.

La oss dvele oss i dette nivået av at det finnes en mer selvstyrt væremåte av å finne seg i et samfunn på. En mer høytydelig reise er det heller ikke, men et jeg ser at jeg kan være verdt noe for samfunnet. Og på samme måte er du også der til å ta imot noe verdigfullt du har i deg til for eksempel andre.

Det er en vakker ting det å stå imot onde fristelser, men det er verdt det noen ganger å bare skru seg selv av..

Det var enkelt det å se etter mer. Ville mer. Ønske mer. Men noen ganger sier det bare stopp til det. Og vi ser etter andre løsninger eller væremåter til å snakke sant. For det er det å snakke sant,som setter oss fri ut i den virkelige verden. Det er der vi møter en bru, en mektig bru.

Så jeg har alltid vært opptatt av sannhet. Det er at vi mennesker trenger hverandre til å utfylle vår egen opplevelse av gode følelser i det vi inntreffer oss med sannheten.

Det var mange måter det å glemme seg selv på, men en av dem som utgjør mest forskjell er jo det å se seg selv utenfra et annet perspektiv. Altså det å utfylle vår egen sang med tonefylte toner, i den grad at man kan utgjør en forskjell for og med seg selv, inn i den dybden at man setter seg selv fri, fri fra fangenskapens ånd.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Altså, det å kjenne på friheten, det er en slags miskunn over seg, altså med det så mener jeg at den kan fort glemmes bort i det skjulte boksen som vi legger fram vår egen frihet i. Vi glemmer å stortrives i vårt eget selskap. Kanskje det er det?

Altså det er mange måter å formulere seg riktig på, men en av dem som treffer meg mest er hvordan har jeg blitt til mitt eget hjem?

Jeg må bare prøve enda mer, og enda hardere.

Sier jeg til meg selv ofte. Selvdisiplin. Altså er det som er viktig nok til å tenke klart og tydelig at det er på tide å endre seg enda mer. Altså noen ganger liker jeg å endre meg. Altså psykisk. For det gjør noe med meg. Jeg fyller opp et tomrom. Jeg lengter etter havet. Etter friheten. Havet er nok friheten for meg..

Jeg tenker at det var fint at jeg delte noe litt mer uvanlig med dere. I den grad at vi slipper oss en bom tur i det vi ønsker å fremme noen egenskapelige trekk i den grad at vi kan formulere oss riktig,med riktig velbehag og en indre ro.

Det smitter over på de som leser. Tenker jeg kanskje ikke på?

Med det sagt ønsker jeg dere en fin jul. La oss bare manifistere en fin jul.

Det var ganske enkelt det å skrive litt annerledes, men jeg tenkte la meg prøve å formulere meg på et nytt språk. La oss se om det inntreffer oss det å se seg selv med ironi.

Hva skjer da? Man letter litt opp på humøret. Og man slapper av. Altså man tar ikke alt på alvor, og man slapper av.

Jeg gruer meg til min egen forestilling. Altså jeg gruer meg til mine andre oppgaver som må gjøres. Det hender det. Men noen ganger så slapper jeg av og tar det veldig rolig og profesjonellt.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Mens andre ganger så gruer man seg litt for mye. Kanskje var det best å holde munn? La andre få snakke litt.. La andre ta litt over…

Men det er bare meg i denne samtalen her. Så vi nøyer oss med det. Altså vi tilpasser oss ganske mange avvik som tiltider kan stå i veien for våre presentasjoner.

For vi presenterer noe til daglig. Vi setter oss selv liksom ikke høyere i den grad at vår væremåte kan tilpasse oss en forundringsboks i det vi forstår at vi kan alltid forandre oss til det bedre. Hvor kult er det ikke?

Jeg ser på det som å vaske klær. Mine tanker er mine klær. Og min vaskemidell er hvordan jeg håndterer det som dukker opp.

Det finnes mange måter å si det på. Men vi holder oss til den enkleste og det er at det er ingen der ute som forstår hvilken makt jeg har fått.

Altså hvor mye gode egenskaper jeg har sagt ifra til meg selv at jeg har.. eller alle de fine måtene det er å snakke til et menneske på.

Hvordan kan jeg se etter en ny mulighet? Hvordan kan jeg bite på agnet som blir sendt ut til meg?

Hvordan reagere på eller til når man er helt utslitt?

Man tilpasser seg og man tilpasser seg.

Så tiden gikk avgårde..blomstene kom tilbake.. og jorda er rund… la oss bare bestemme oss med hva er det vi ønsker å oppnå med en blogg?

Kanskje bare noen ordutveksling..

Det var en liten misforståelse der og der er hvor vi er i tankegang. Altså med det så mener jeg hvilken posisjon vi besitter av når det gjelder virkeligheten.

Vi ser jo ikke alltid med klare øyner. Noen ganger ser vi på en illusjon. Og hvorfor det er slikt er at vi muligens er overbelastet med et eller annet i vårt hode.

Da skjer det brytninger i kroppen, som strømbrudd. Altså det skjer avvik i form av avvente på en løsning eller en mulighet blir hjernen i en overkapasitet at den omgjør viktige valgmuligheter til non eksistens mulighet for forbedrelse.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Altså det er mange måter å utrykke seg på, men en av dem er det å forlate sin egen egengrådige opplevelse av et liv. Altså det er meningen at vi skal dykke oss ned i vår egen forståelse av et misforståelse i den grad at vi kan utelukke oss selv som et misfoster. Vi kan også gjenoppleve gode sider av oss selv, ved selvarbeid og en forståelse for at det finnes kun en opplevelse som skal til for å få oss til å gå den riktige veien.

Det finnes tro,håp og kjærlighet.

Mange muligheter er det til å se en forsvarsløshet i en setning av noen ord. Som blir det etterlengtet håpløse netter av et misforståelse. For det skal litt til å utgjøre seg selv som luft. For det var det beste med meg, å gjøre meg selv om til luft.

Altså det var en reise mot det usette, og jeg fant mye på veien. Men en av de tingene som gjør meg nysgjerrig på oss er det at det er ingen utvei ut av misforståelse. La oss bare se oss selv gjennom et speil. Og der traff jeg meg selv da jeg så på et speil, jeg var blitt misforstått. Hva gjorde meg til? Og hvordan reagerte jeg på dette?

Ved å gi dem en film. En seanse. En slags vi trenger alltid en forbedring i oss selv. Uansett hvem vi har og hva vi har gjort i ettertid kan gi oss en anger følelse. En slags jeg vet ikke bedre og jeg vet ikke alltid til noe eller for noe , men jeg kan vise meg selv gjennom en prosess mot at det usynlige holder meg i bakkekontakt. Og at jeg er elsket av noe og for noe. La oss bare leve livet i det små, korte øyeblikstrekk..altså livet er vakkert..

Det er det ingen tvil om.. men la oss bare dykke i vår egen progresjon..altså la oss bare sjekke ut om det er mulig for en forlengelse? Av hva? Av mulighet til  å bare skrive noen kaotiske tanker ned bare for å observere seg selv igjennom andre sin miskunn eller misforståelser.

Det var ikke mørkt eller skummelt. Det var litt dystert og uforutsigbart å tenke slikt, men jeg hadde en tanke eller to som kan skremme meg til tider. Og det var jo det at jeg var ingen og ingenting. Men jeg var noe for noen?

Men for meg selv? Hvem var jeg da? Der er jeg nå i tankeprosessen min. Det er fint å dele om noen tanker man har i seg og hvordan det kan utvikle seg til noe positivt hvis man annerkjenner overfor seg selv de følelsene man sitter med.

Det er nok mange følelser som kommer snikende på, og noen av dem ønsker vi ikke i vår kropp. Altså det som er mer mot det negative. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker jo et fint kropp med fine muligheter til å se seg selv igjennom en tidskapsel av en maskin. For hva hvis vi bare kunne reise bak i tid.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Det faller meg naturlig inn det å drømme seg bort eller avgårde. Det er fint det. Og jeg tenker ofte på mulighetene som aldri kom til meg, men som står i avvente til det riktige tidspunktet.

Det var mye å prate om. Men en av de tingene jeg elsker aller mest er å forsove seg bort til en annen tidsperiode.

Kanskje var det bittert eller surt og lese sine egne ord,men det var jo der for en årsak og det er å legge igjen noe etter seg. Noe å reflektere over. Noe å gruble over. Og noe bare noe å drømme seg avgårde… Så la oss drømme oss videre over til et annet galakset. Til et annet sted. Hvor det er nytt. Hvor det er fint og hvor det er vakkert…

Jeg kjente meg litt vemodig av å tenke på dette, men det er noe med oss som gjør oss så unike. Det er vel, den der tankegangen man kan svømme dypt inn i hverandre sitt nærvær. Vi betyr noe for hverandre. Vi er noe. Og det setter dype spor i det jeg skal forklare noe som er helt magiskt.

Det å se seg selv igjennom andre sine øyner er veldig unikt og spesielt.

Jeg prøver jo å forstå. Jeg prøver virkelig.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Alt for mye ganger har jeg forsovet meg til min egen time. med meg selv. Men det er det nå slutt på. Kan noen kjenne seg igjen?

Man går noen ganger i dvale i sin egen kropp.

Forstår dere min tankegang eller er jeg litt komplisert nå for tiden?

Det hender jeg overdramatiserer en situasjon bare for å standere min egen vektgang. For hvor mye jeg veier betyr vel ingenting ?

La oss snakke om det også.. det er visst mye tema å ta opp. Man kan velge og vrake en historie også…

For alt jeg gjør er å fortelle historie etter historie etter historie. Det er i slutten av dagen bare en historie…

Jeg prøver virkelig mitt beste,

Det faller ikke alltid naturlig inn, men sånn er livet.