Hanna La Vida Lev

Vi angriper hverandre sin sjel. Til vi dreper den. Monstre. Det er vi alle. Eller?

Hvordan holde et foredrag om et bruddstykke av en historie, når det er ti meninger i en kropp som vil holde en foredrag. Jeg mener hvordan skal  jeg skrive når jeg har ti forskjellige meninger om en historie.

Jeg prøver å si en mening, men da holder vi oss alle fast til det. Så vil jeg si noe motsatt av det, og da kræsjer vår kropp. Det samsvarer ikke med det forrige. Jeg tenker ofte å lage en liste med meninger, som er forskjellige.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Litt struktur. Litt historie. La oss prøve.

1. Jeg hater dere
2. Jeg kan ikke omgås med dere
3. Jeg fant kjærlighet i dere
4. Jeg fant sinne i dere.
5. Jeg syntes synd på dere.
6. Jeg syntes ikke synd på dere.

Og slik fungerer hjernen. Vi har forskjellige synspunkter i forskjellig tid og sted. Vi utvikler oss, samtidig setter vi oss fast ved et øyeblikk. Og vi tror vi har alle svarene på bordet. Det er skummelt det å lese mine ord, for plutselig befinner du deg på andre siden av kloden i en skummel skummel verden.

Med det så mener jeg, det er skummelt å lese og det er skummelt å se. Men kanskje noen som oss kan utdype oss enda mer om følelser. Hva vi kan bidra med. Rett fornuft er noe av det beste. Når du kan reflektere alle sider. Men jeg savner en dybde. En dybde som vi ikke har plass til. For vi alle har tatt altfor mye på oss. Vi lever et fattig liv. Bare på en annen side så finnes det muligheter å forenkle sitt liv til det bedre. Jeg mener, la oss tenke over hva vi trenger i livet og hva vi ikke trenger. Trenger vi den ferien hvert sommer? Eller trenger vi senga. Ofte tror jeg at vi trenger senga, til å koble av. Koble ut. Koble koble….

Kanskje var du som meg hektisk og skulle få alt gjort. Til en dag kroppen sa stopp. Det var nok. Hvis jeg bare hadde disse hvilepausene i senga. Lot kroppen og hjerte slappe av. Hvis jeg bare…hvis jeg bare.. Og sånn går nå dagene. Sånn går nå livet.

Hektisk er det hos meg nå, jeg må jo forberede meg til dere. For en dag skal dere nok bli kjent med meg.På godt og vondt. En dag skal vi enten hate eller elske. Men heldigvis for meg så liker jeg begge deler. Vi skal nok finne ut av dette livet sammen. Klem meg.

Valgte jeg traumer? Hvem var skyldig?

I dagens samfunn er vi opptatt av å nettopp beskytte oss selv fra farer, negative opplevelser og uro. Vi setter opp en vegg. Men problemet er når du setter opp en vegg, så skjer det nettopp det. Mye uro og negativitet står utenfor og du gjør det du fryktet aller mest. Du ignoerer.

Vi tar ikke tak i problemer slik vi burde ha gjort. Som for eksempel baksnakking og mobbing. Vi tar det vi er opplært til. Vi er opplært til det. Vi lager ikke regler som passer oss og våre følelser. Vi lager regler for å skape struktur og disiplin. Men vi mangler mye.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som for eksempel med meg. Jeg har vokst opp med den veggen hvor vi holder alt det dårlige ute. Men det betyr ikke at det ikke eksisterer. Vi tar ikke tak i det. Som for eksempel fikk jeg aldri ut av voksne mennesker sannheten og refleksjon.

Hvis voksne mennesker hadde vært ærlige med meg og sagt jeg baksnakker og jeg mobber andre. Og vi faktisk kunne ha en samtale ut av det. Så hadde jeg hatt det mye bedre nå.

Vi kommenterer vårt utseendet og vårt hus. Vi kommenterer oppførselen til andre. Vi kommenterer alt. Og vi innrømmer det ikke for noen, at det kanskje har blitt normaliteten nå til dags. Å faktisk fungere som et menneske så må du ta tak i deg selv, ta tak i deg selv for det du gjør og sier.

Vi elsker rettsak og en dommer. Og advokater. Men vi glemmer at vi trenger å være det mot oss selv. Vi trenger noen ganger å være alt av det vi tilbyr i et samfunn.

Kanskje er vi litt mer overtroisk når det gjelder følelser, det er klisje. Det er utdatert. Og på en måte så trenger vi nettopp følelser til å fungere. Til å vite mellom riktig og galt. Samtidig trenger vi å slippe inn uro,negativitet osv til å løse opp i det. Til å finne svar. Vi behøver en veiledning.

Sammen kan vi klare mye. Men det er forseint. For min blogg handler om alt det ingen gidder å gjøre noe med. Det også er en greie vi sier våre ord til andre, som for eksempel på en blogg. Men det har ingen verdi. Ikke for de som leser og ikke for meg lengre. Vi setter ikke pris på ordene vi gir, og vi bruker unødvendig mye energi på å kaste bort ordene våres, som om de betyr ingenting. Før var det viktig det man sa. Før betydde det noe. Nå til dags er vi perverse, i den grad vi er perverse i ordbruken på alle mulige måter. Og jeg sier ikke at du kan være pervers, men på en ungdommelig måte. Hvor du ikke angriper andre eller deg selv.

Så jeg lar meg selv reflektere over dette; Når skal mine ord bety noe?

Å få barn er ikke for alle. Det er ikke alle som er kapable til å ha barn. En av dem er meg. Jeg er alvorlig syk både psykisk, men også fysisk. Så la oss snakke om hva vi burde lengte etter i et samfunn som er mer åpen og tilrettelagt for de svake og sårbare.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg husker en lege som trodde jeg skulle ta abort, og påpekte på det. Jeg var sjokkert. Men i ettertid så ser jeg hva jeg manglet fra en fastlege. Jeg manglet en konkret beskrivelse av min helsesituasjon. Jeg manglet en stemme. Han hadde jo historikk med meg og min runde med ‘’jeg har det ikke bra’’ ‘’jeg føler meg svak. Hans rolle var å sjekke blodprøver. Min rolle var å overbevise han om at jeg er altfor syk til å være alene hjemme. Jeg trenger sykehus. 

Så når jeg ble gravid. Kunne jeg ikke tenke på abort. Så jeg tenkte istedenfor på å ta mitt eget liv. Jeg manglet kunnskap. Jeg manglet en lege som lyttet og forstå at jeg var alvorlig syk. Så når jeg ble gravid så inntok aldri legen sin plass til å vurdere om jeg er frisk nok til å bære et barn. Det var hans oppgave. Det var hans oppgave og følge meg med tette timer siden jeg påpekte jeg var alvorlig syk. Det var hans rolle. Ikke en psykolog. Ikke en foreldre. 

Det var fastlegen sin rolle. Hadde han tatt en helsevurdering av meg og sagt at jeg ikke kan bære dette barnet, og han faktisk måtte bestemme så hadde jeg nå i ettertid forstått. Jeg kan ikke ha barn. Jeg er alvorlig syk. Jeg manglet den støtten fra en fastlege. Og det får konsekvenser. For det er flere av meg som ikke bør ha  barn eller få barn. Jeg savner en sterk og grundig gjennomgang av helsen til mennesker.

Hadde for eksempel legen sendt meg til en psykolog. Og jeg hadde en psykolog som var opptatt av å finne ut om meg. Så kunne psykologen konkludert at jeg ikke kan ha barn. 

Hadde jeg hatt en mor som ikke var religiøs men observant, hade jeg hatt en mor som også hadde sagt til meg du kan ikke ha barn. 

Hadde jeg hatt venner som observerte min helse, hadde de også sagt at jeg ikke kan få barn. 

Det krever ikke mye av helsefolk å faktisk ta seg tid til meg. Det kreves ganske lite. 

Hadde min storesøster som har ADHD blitt utredet ordentlig av en psykolog, hadde hun nå ikke hatt barn.

Noen mennesker kan ikke ha barn. Vi skaper enorme krefter i oss når vi skal bestemme for andre. Vi kan hindre mennesker fra å lide. Vi kan hindre mennesker fra å tortuere barn som ikke har bedt om å bli født i en vanskelig tid. 

Vi lærer ikke konskevenser av at vi ikke har det bra over lengre tid, hvilken tidspunkt kan dette hjelpe meg? Dette hjelper meg fordi jeg trenger å vite at jeg eksisterer. 

Jeg trenger også å si mitt, så jeg kan i ettertid si jeg har gjort mitt. Jeg holdt ikke kjeft. 

Vi har samfunnet på plass. Vi har hjelpemidler på plass. Men sunn vett er den med oss? 

Så istedenfor å spørre meg om hvordan har du det? Kan du heller si hvordan er været hos deg i dag? Er det mørke skyer, er det sterk sol eller lite sol? Regner det? Hvordan vil du beskrive dine følelser i dag. 

Det er viktig å kunne skildre mellom passiv innhold og andre mulige overlevelse innstikter. 

Jeg tenkte la meg snakke om alt mulig forskjellig. Og det skaper en barriere for dere. Å lese korte setninger med forskjellig innhold. 

Jeg tenkte la meg prøve å skrive min egen bok, slik min hjerne fungerer. Noen ganger klarer jeg å holde meg til en tema, andre ganger må jeg gjenta meg selv mange ganger. 

Å holde fokus på en ting er vanskelig. Fordi jeg er blitt opplært til å ha det hektisk.

Så når stillheten kommer, så kjeder jeg meg. Jeg blir rastløs. Naiv. Dum. Irritert. 

Jeg begynner å snakke ned til meg selv. Slik jeg er blitt opplært. 

Jeg bestemmer. Du bestemmer. Hvem bestemmer? Det startet som liten. Jeg var bare et barn da voksne mennesker gjentok det jeg allerede visste. Jeg visste min tid som barn var verdigfull. Men ingen etterspurte om min verdi som barn. Det var bare greit å forsvinne.

Jeg visste at når jeg ble voksen skulle jeg bli det jeg ville bli.  Fri.

Jeg kjempet innvendig en krig, og utvendig en krig. Alt for hva? Frihet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg til og med kjempet sammen med dere. Inviterte dere med på denne reisen. Til jeg innså at vi har ikke de samme erfaringer, de samme følelser, de samme øynene.

Vi var fremmede. Vi manglet mye. Men mon tro om jeg ble et monster?

Jeg mener jeg hadde til tider tanker om at jeg skulle ønske noen større kunne bare komme ned og styre oss.

Vi klarer jo det helt fint selv tenker vi. Vi ser ingen farer. Vi ser ingen avvik.

Da må vi gå rundt og tro at vi er perfekte? Jeg mener, du mener, vi mener, ingen mener osv. Denne kulturen av at vi er likestillt gjør meg kvalm.

Hvis jeg har jobbet mest med meg selv, burde jeg da ikke være høyere oppe i systemet? Avvik. Jeg er ikke smart nok, vakker nok eller spesiell nok.

Sånne som meg er hjelpetrengende. De trenger å bli satt ned i å aldri være nok bra innvendig til å få en leilighet eller en jobb.

Sånne som meg blir etterlatt. Jeg kan jo progrosen til mitt liv. Det er dårlig tegn. Å se mitt liv falle vekk i et system. Jeg mener jeg var perfekt.

Det brydde ingen seg om. Ingen brydde seg om at noen der ute måtte beskytte meg, passe på meg. Nettopp fordi vi er likestilt.

Så jeg drar herifra, ser om det er bedre i Kroatia. Det var verre der.

Jeg kom tilbake til Norge. Nå som psykisk syk. Schizofrenia diagnose fikk jeg i utlandet. Jeg mener Norge har masse papirer på at jeg var frisk i alle disse årene.

Jeg kunne heller ikke høre stemmer. Eller se en ekte Gud på ekte. Det var psykose. Dere sa dette. Så hvis dagen kommer og du ser dette med tvang, vit at monsteret var aldri meg.

Monsteret var deg. Jeg hadde bare en spirituell opplevelse. Kan vi nok om det? Eller er det så fjernt fra virkeligheten at det er lettere å si at det er en psykose, fordi vi som jobber med dette er utenfor. Når man er utenfor i helsevesenet, er det lettere å gi en psykose eller diagnose. Istedenfor å etterforske om personen er under en spirituell oppvekkelse som ikke inngår de som jobber med andre tilstander. Jeg fikk aldri den muligheten.

Så jeg fremstår alvorlig syk ut. Til en dag dere kom hit. Dere kom til min profil. Med tvang. For alt jeg gjør er å spekulere. Min reise. Min tid.

Det startet som et glasskår. Jeg skjærte meg. Det gjorde vondt. Jeg la merke til min egen oppførsel. Det første som dukket opp var smerte. Hvor lenge varer det? Hvordan kan jeg disiplinere meg selv. For tanken var der. Hva hvis en dag jeg får smerte, som er uutholdelig inn i mitt liv.

Så jeg satte pris på de små stunder med naiv smerte. Uhell. Jeg var takknemlig. For noe større kunne jeg hatt av smerte. Uutholdelig smerte. Det unner jeg ikke meg selv. Men allikevel var tanken der. Hvor kommer smerte fra?

Kommer det av oss selv? Dårlige gener? Eller noen større makter der ute? Så jeg passet på at jeg var en snill jente. Fulgte reglene. Refleksjon. Etterpåklokskaphet. Og en evig sirkel ble det av spekulasjoner. Hvordan unngå smerte? Løp til smerten? Det var mange tanker.

Jeg mener jeg måtte jo trene meg selv opp til en dag jeg skulle dø. For det er smertefullt. Jeg måtte trene meg selv opp til smerte.

Jeg var naiv som trodde jeg var svak. For jeg løp til smerten hele tiden. Nesten som at jeg var 99% sikkert på at smerten ventet meg.

Hva hvis det var meningen at jeg måtte godta smerten? Godta lidelse. Godta det verste. For hvem sier at jeg fortjener fred? Hvem sier at jeg trenger smerte?

Rett eller galt. Himmel eller helvete. Vi har det overalt. Det står jo klart til oss å reflektere over smerte. Vær forsiktig med hverandre. La oss ikke være de som gir smerte. La oss være etterpåkloke. Vi er ikke størst her i planeten.

Jeg mener hvem er sterkest? La oss gå etter det. Hvis vi lar en løve bli en del av oss, så blir vi spist opp av den. Tror du fortsatt at du er størst som menneske, stor nok til å gi deg selv eller andre smerte?

Det er ganske normalt å reflektere over dette. Hva gir oss tilgang til informasjon? Jeg mener vi har ganske mange dokumentarer over hva som skjer når løver og krokodiller blir involvert med et menneske. Mennesket taper, det er høyt sannsynlig.

Men allikevel føler vi oss uovervinnelig. Nettopp fordi ingen kommer for å ta oss. Ingen skal straffe oss. Vi er fri? Nei. Ja. Det kan diskuteres.

Smerte. Jeg mener det holder med å få et papirkutt, det er nok for deg til å forstå smerte, til å lære om smerte. Til å disiplinere deg selv.

Jeg mener at smerte er der, ikke for å straffe oss. Men til å holde oss i sjakk.

Men så har vi laget oss en mur rundt smerte. Vi tillater ikke smerte som straff.

Vi istedenfor gir luksus til de som skader. De får luksus. Men alle er jo redde for smerte, ingen er redde for luksus.

Dette er fordi vi trenger å ha kontroll på smerte. Styre det. Samtidig går vi glipp av lærningssats. Vi må tåle å gi tilbake det andre gir til andre. Som for eksempel smerte. Dette er ikke for dere. Dette er for meg.

Jeg liker å spekulere. Og se om vi ga smerte til mennesker som gir smerte til andre. Hadde vi hatt den kontrollen vi hadde hatt om en fredfull jord.

Mon tro om jorden kopierer oss? Jordskjelv. Traumer. Vold. Tsnumani.

Jeg har søkt etter svar på hva er det som hjelper til å få slutt på denne psykiske og fysiske volden som foregår. Det er ingen formening jeg er ute etter enn min egen. Jeg klarer meg fint alene.

Men det jeg behøver er et prosjekt. La oss finne ut om smerte hjelper smerte? Eller om mennesker er fortapte sjeler. Hva er vi?

Denne debatten er for mitt nye prosjekt om smerte. Jeg etterforsker nyhetssaker, personlige møter med smerte, avvik i kommunikasjon med mennesker. Det er ganske mange informasjonskapsler å hente utifra når man skal starte med en etterforskning.

For eksempel: Hvorfor lytter vi ikke til hverandre sin smerte,lidelse og sorg?

Når var det greit å bruke bevis, som er umulig å gi når man er sårbar,ekskludert fra samfunnet og tilsidesatt av de nærmeste.

Traumer. Hukommelsetap. Evig uro. Stabilitet. Intro vert. Ekstro vert.

Ganske mye å ta til seg. Psykisk vold og fysisk vold har blitt så vanlig at dere blir lært til å ignoere. Nei. Dere godtar det. Det er greit.

Det holder å gå i et rettsak. Det løser alt. Politiet fikser det. Advokaten vet hva den driver med. Plutselig har halve ditt liv godt til å være rundt psykisk syke og voldelige mennesker, så mye at du ble en del av dem. Nettopp fordi du likte det. Du likte orden i samfunnet. Men du ble sint når du leste nyhetsavisen eller hørte på debatt. Noe manglet. Etterpåklokskaphet er en vanlig form av at hjernen bearbeider sannheten på en helt annen måte enn tidligere.

Så lenge et menneske behandler deg bra, har det ikke å si hva den har gjort eller hva den planlegger. Så lenge du får lønn eller et hyggelig smil eller samtale.

Kanskje naboen legger merke til noe? Det er vanlig at voldsofre de finner seg en mann som de liker. De liker å bli styrt av noen. Istedenfor å søke behandling. For de liker kun å være rundt de som kan dekke deres seksuelle behov eller er det krenkende? Å komme rundt med spekulasjoner?

Jeg mener at voldsofre har en seksuell tiltrekning til voldelige mennesker. De søker etter fare, samtidig et behov for å endre dem til det de vil.

Eller er dette utenfor vår respons? Jeg mener at voldsofre har gitt tilbake like mye av vold tilbake. Bare på en annen måte. Hvis de var ofre, så hvorfor er det ingen i familien som ser dette eller plukker opp. Familien er da i en behov for å si at min datter eller sønn har en tendens til å overdrive, tenke for mye.

Til de får bevis. Men hva sier egentlig bevis? Sier den sannheten? Forteller den begge sin versjon? Forteller bevis og en rettsak sammen med en advokat virkeligheten? Går vi i bunn i vår sammenligning. Har vi tid i en rettsak til å gjennomgå personligheten. Hvordan krangler du? Hvilken behov har du av å si din mening. Hvordan sier du din mening? Hva liker du i en mann? Hvorfor valgte du deg denne voldelige mannen? Hva så du i han? Tviler du på din egosentriske hjerne? Har du noen voldelige episoder?

Det er mye fram og tilbake. Det er ikke viktig. For det er ingen som kjenner seg igjen i dette brevet. Og det er jo fint det. At dere har funnet ut av livet. Funnet ut av dere selv. Men det gjenstår å finne ut av mitt prosjekt. Gir det noe perspektiv for dere til å se litt ekstra etter mine ord. Til å se litt ekstra etter et nytt perspektiv. Eller bare til å kaste håndkleet? Innrømme at dette er ikke det vi så etter. Vi så etter fred.

Hvor er fred?