Hanna La Vida Lev

Det var vanskelig det å være et utskudd. Det var også vanskelig det å være alene. Det var også vanskelig det å etterligne andre sin oppførsel som var negativt eller nonsense. Når det ikke gir mening.

Så jeg omgjorde dem, eller den folkegruppen om til luft. Jeg ønsket ingen vondt eller å ha vonde tanker. Til en dag jeg møtte veggen. Da ble jeg sint! Og da ble jeg oppgitt.

Men for hva? For luft? For alt det, det var er luft?

Så jeg omgjorde meg selv og denne bloggen 360 grader. Jeg ser etter mine egne utfordninger, og bare det å dra til butikken har nå blitt til en utfordning.

Det er de følelsene som ligger i magesekken som nekter meg å dra dit.

Det er de følelsene som ligger i hele kroppen forsovet.. ikke kan jeg gjøre noe annet enn å se meg selv tie still.. for jeg tier still i gjennom stormen..

Kanskje burde jeg ta en viktig telefon? Og kanskje burde jeg virkelig be om hjelp?

Jeg venter litt til.. snart skal jeg jo på det møte.. jeg venter nok ikke ?

Jeg tar meg sammen! Men følelsene nekter meg dette? De følelsene jeg har sier nei vent litt til.. så jeg venter litt til..

Når skal man og burde man høre på sine følelser? Og når skal man gjøre det motsatte? Når magen kvier seg til å spørre om hjelp, vel ingen har lyst til å spørre om hjelp på denne måten..

Settingen er ikke riktig.. det er det! Jeg prøver å finne den riktige settingen.. det må passe meg.. fordi? Fordi jeg er sårbar! Jeg er veldig sårbar..

Kanskje hvis jeg hadde en søster eller bror som jeg kunne snakke om dette med at det hadde hjulpet?

Men dessverre har jeg ikke kontakt med dem for en grunn, for de bidrar til nettopp disse ekle og stygge følelsene i min kropp.

De gir meg ingen god følelse eller forsovet en trygghet..

Alt jeg ser og alt jeg hører er meg og min egen stemme.. så jeg tar på mine egne sanger og finner meg selv igjennom min egen stemme.. hvor trist er ikke det?

Så jeg befaler dere om en ting og det er å bare lytte og høre.. kanskje finner vi noen fellesstrekk? Eller kanskje , bare kanskje ser vi om stormen er borte?

Men følelsene er nok der. Tankene er skrudd av, heldigvis..

Bortkastelse. Det er det jeg sitter igjen med. At jeg ble bortkastet av noen.

Også sitter jeg igjen med en slags normalitet, jeg lever jo normalt og har mine rutiner.. og jeg ser etter meg selv.. opp i alt dette så føles det ut som at det er en boble med følelser som bare venter på å bli sprekket opp.

Ikke kan vi forstå eller se.. men vi kan lytte?

Kanskje hvis jeg hadde noen som skrev for meg at det hadde vært nok? Men det er ikke nok, hva da? Det at den hellige ånden er i meg… er dessverre ikke nok..

Jeg besitter nok mye makt der oppe.. la oss bare kalle det for der oppe.. for mine følelser og tanker er skrudd av når de er i min kropp, men noen ganger er de ikke skrudd av noen ganger er de forsterket..

Og for det må jeg be? Hva er det jeg skal be om? Og hvorfor skal jeg be?

Jeg er jo ikke tilstede i den virkelige verden med dere nå, nå tar jeg dere med på den psykologiske reisen med meg og mitt åndedrag.

For når er den siste åndedragen min? Jeg skal nok leve her i et par tusen år før jeg drar videre..

Det siste var en illusjon, de kristne mener jeg har feilberegnet livets reise, for de mener vi har evig liv?

Har de noe bevis? Har jeg noe bevis?

De holder meg oppe og for det er jeg mer enn nok klar til å utlevere meg selv, nei jeg gir slipp på min angst og min frykt..

Jeg gir også slipp på dere.. for det er ikke plass her til eller for dere..

Men noen gang eller på et viss punkt må du nå der du møter folk og er deg selv igjen?

Du kan ikke bare stenge deg selv fra omverden.. det fungerer ikke…  det finnes kapable mennesker som kan ta seg av deg.. som kan forstå deg..

De er her og lurker på din profil.. hilsen den hellige ånden…

Den hellige ånden beretter

 

Hun var ikke som alle andre, men hun var det? Hun var ikke som deg eller meg, hun var sin egen selvbilde av en person som etterligner deg når du trengs til å bli minnet på hvem du er. Hun var en ekte og genuint hjerte hennes var nok det sterkeste kortet. Hun var en blomst på jord som kalte seg selv for ”dum”. Hun var ekstremt opptatt av andre sin oppførsel og væremåte.

Hun var også betatt! Det var mange som kunne sjarmere henne i senk. Og det var mange som leitet etter en som henne. Det var også mange som leitet etter en som henne?

Det var mange som pleide å fortelle henne, hennes yndlingshistorie.. en ekte sannhetshistorie.. og det var mange som pleide å gjøre hån av henne og hun elsket dem for det for de var falske mot seg selv.

Det var også mange som fortalte henne grusomme hendelser og for det forlot hun dem aldri og tok med hjem deres fortellinger og historier og la det i sin egen skuffe og sa at hun aldri kommer til å ta opp sorgen deres, men gi dem et hjem gjennom hennes tanker og følelser.

Hun var også veldig oppgitt over de som ikke forstå at den hellige ånden er som alle andre, i hennes kropp. For nå var det flere som var i hennes kropp?

Det var ikke lett å se eller forstå noe som er usynlig, men synlig gjennom en røst?

Hvem? Hva og Hvor? Spør hun seg selv sammen med dere.

En ekte historie er det vel ikke? Så la oss bare sammen med henne kalle det for en fiksjon av en historie og beretning..

La oss brette sammen ermene og lete etter svar sammen ?

For vi var nok blitt til et utskudd av et samfunn eller hur?

---

Meg som beretter..

For ingen forstår mine lidelser og sorg..

Det er fordi jeg ikke har engang begynt å snakke om dette…

Jo mer vi går i dybden, jo mer klarer vi å se og holde oss til den virkelige verden og det er at det er ikke noe spesielt med meg.. eller rettere sagt den hellige ånden.. der er jeg nok nå.. for det er ingenting som tilsvarer for dere at dette er sannhet og sannheten holder jeg meg til alene?

 

Det er vanlig å snakke om sine egne problemer, men er det vanlig å snakke om andre sine problemer?

For hva og hvem er det som snakker om mine problemer?

Det er ikke sånn at den hellige ånden slipper unna meg..nei.. det er ikke slikt at den hellige ånden slipper seg forbi deres tanker og følelser.

Det er ikke slikt at den hellige ånden er forsvunnet i det jeg sa at jeg var i helvete.

Nei. De venter bare til jeg er tilbake. Og nå er jeg tilbake.

Tilbake hvor? Tilbake fra fangenskapens ånd?

Det er ingen tvil om at jeg sliter med traumer. Og jeg blir borte. Jeg blir fanget indirekte av min eks.

Og jeg lever i fortiden. Jeg har jo tross alt vært en fange hos han i nesten to år.

To år hvor han skulle bestemme alt. To år som skulle forandre meg. På godt og vondt.

To år hvor jeg ikke husker annet enn å befale han som en Gudommelig Gud.

To år å høre fra andre at han er ”normal” for han har norske verdier i seg.

Hva er de verdiene spør meg nå?

Vel, det har seg slikt at han fulgte rettsystemet. Og da var han ok og rettferdig med meg? For han fulgte reglene i samfunnet..

Da var det greit å stenge meg fra omverden. Hvis jeg ikke gjorde som han sa vel, da lagde han kvalme og oppstyr. Og det førte til negative utfall rundt mennesker vi var hos. For vi var hos noen. Og det var aldri noen som hadde de riktige øynene eller sansene forsovet..

Det var heller ikke mange som forstå hva det vil si å være en fange i et åpent samfunnshus… for det ble til et hus og et hus ble til et hjem.. og et hjem ble tatt vekk ifra meg..

Den tryggheten jeg hadde opparbeidet ble tatt vekk fra meg, men hva skulle jeg annet enn å stole på den hellige ånden? For det var slettes ikke lett det  å være i fare hele tiden med han.

Og det var heller ikke lett det å søke seg etter en ny mann. For hva hvis han var akkurat som han?

Så jeg lærte meg et par triks her og der.. blant annet å sende dem min blogg for så å se reaksjonen deres og hvor mye det betyr for dem, min blogg?

Hvem har de riktige øynene? Eller forsovet sansene?

Jeg går nok ganske snart tilbake til å være en fange.. det er ikke over.. de følelsene og stemmene i hodet som beroliger meg til enhver tid hjelper ikke..

Derfor sier jeg at noen ganger er fordømmelse sterkere enn tro.

Og noen ganger er fangenskap sterkere enn tro.

Og noen ganger er jeg sterkere enn min tro.

Og noen ganger er jeg betatt av de som elsker meg.

Og noen ganger bare noen ganger leter jeg etter min eventyrlige side for å få fram noe av normaliteten i hverdagen.

Og noen ganger bare noen ganger kan jeg lese opp dine egne ord.. og legge det om til i min nye blogg som heter jord.

For alt det jeg var blitt var til en jord.

Månen skinner ikke på meg, den skinner på dere. Og solen snakker ikke til meg lengre, den snakker til dere.

Det er ikke alt det er å forstå, min dybde av ord.

Men det er nok ikke galt det å åpne seg opp for dere, det er naturligvis en riktig terapiform , det jeg driver med nå..

Jeg fjernet en stor vegg fra mine skuldre og ga den til dere og sa hør godt etter: Jeg har det bra! Jeg har det bra! Se meg selv kravle ut av gjørmen og plassere meg selv foran dere som en blomst.

La min reflektive side vise dere at jeg kommer meg ut av det gjennom refleksjon og selvpleie.. gjennom sannhetens ånd..

Da var jeg tilbake.. fra min gjennomreise med fangenskapens ånd.. og jeg etterlater dere målløse… nei… jeg etterlater dere som luft? Korrekt!

Som luft er dere blitt til.. og jeg venter på min seanse med meg selv.. og min hellige ånd vel, den er velkommen nå som jeg er tilbake..

Og den kan lage dere filmer og video… mens jeg holder meg tilbake som ” øyevitne”

Videre sagt er dette kun en beretning.

Ingenting man kan holde seg fast ved lengre? Vi kjører rundt , oss to..

Det var ikke lett å annerkjenne ovenfor meg selv at det er jeg som er problemet. Det er lett, det å si at det var jeg som var problemet.

”Det var jeg som ba om hjelp”

” Det var jeg som sa nei til vold og psykisk vold”

” Det var jeg som sa nei til baksnakking og minioritetsproblemer”

” Det var jeg som nektet å være som dem”

” Jeg hadde mine egne greier, jeg likte mine valg”

Det var ikke lett for dem å forstå dette.. at jeg hadde mine egne rutiner i livet som jeg elsket.. det å være et utskudd var noe jeg elsket.. for jeg var det indirekte..men jeg hadde folk med meg og det gjorde noe med meg nå.. for jeg slipper å late som?

Og jeg slipper å late som..

”Men for det var det en grunn til at jeg ikke møtte til psykologen min, det var en akutt time så hun måtte avlyse til det siste minuttet. ”

Hun ser meg nok ikke her, hun vet ikke at jeg eksisterer i form av ord og blogg. For dette hater jeg meg selv. Kanskje jeg bare burde fortelle henne om min blogg?

Hvorfor gjør jeg det ikke? Og hvorfor gjør jeg det ikke? Fordi jeg ikke er glad.

Jeg er ikke glad og når jeg ikke er glad, vel da legger jeg meg selv dø.  Indirekte, og med det menes det spirituelt at jeg legger meg flat.

Jeg sov til kl 18 i dag. Jeg sov lenge.

Så det blir til at jeg holder meg mest sannsynlig våken i natt.

Denne uken skal jeg til sykehuset to ganger for sjekk for diverse greier.

Og for det så virker det ut som at det er en utfordning og det er ikke noe gøy å gjøre ting lengre..

Hvis det bare var en sorgprosessor i meg som kunne reagere. Som kunne skrike… men alt jeg er , er lydløs..

Forbannelsen ble nok ikke brutt? Eller?

For hvem besitter makt? Oss? Dem? Dere? Meg?

Hva slags makt er det jeg snakker om?

Og hvem er det som tilegner seg informasjonskapsel utenom det vanlige?

Jeg forsov meg ikke, jeg bare sov altfor lenge for det var trygt og godt..

Og jeg var sliten, er nok ikke en undervurderelse.

Jeg bestemte meg for ”å ta meg sammen ”, men ikke glem min ” ikke undervurder meg” eller ” slipp meg løs som en luftballong”

Eller ” Jeg kan være kvass med mine ord”

Eller ” Jeg er nok her for evig og alltid”

Videre sagt så introduserte jeg dere for en fiksjon, en ekte fiksjon? Nei.. jeg inviterte dere til mitt bord.. og den er langvarig i smerter. Men det er et usynlig smerte som ingen kan se eller føle. Bortsett fra helvete. Der kan man si at denne fiksjon av en fortelling er nok ikke sann. Men vi lar den stå der den er.

Slik vi gjør med livet. Vi lar alt bare stå der i det stille.. ingen bryr seg.. nei.. det er oppbrukt.. noen bryr seg.. nei vi bare lar ” bry seg” slipp.. Det passer seg ikke å ha det med i denne settingen her.. det som passer seg er å legge seg flat.

Så jeg legger meg flat og ser etter korreksjon. Jeg ser også etter avvik. Jeg ser også etter min egen reise mot det usynlige.. for alt det jeg var er borte.. og hvem husker det annet enn det usette ? Så jeg ber dem om å reise til helvete for å møte meg der og så spørre seg selv om dette er det riktige stedet for meg?

 

 

 

Alt det , det var , var et midlertidig hjem. Bloggen var nok mer hjem for meg enn det jeg skal ha det til og det var ingen som kunne stoppe mine ord. Ingen som kunne be meg dra og ryke til en psykolog.

Ingen som kunne fortelle meg at jeg kan plassere dem der hvor de tilhører.

Og ingen som kunne fortelle meg makten min. Hva er  min makt for noe?

Jeg eier ingen makt?

Jeg eier meg selv?

Gjør jeg virkelig det?

Hva er det jeg skremmer meg selv med? OG hvorfor er det ingen som tar kontakt?

Hvorfor? For de er redde? Redde for min makt? Jeg har jo ingen makt..

Jeg har bare en kontaktperson. Og det er dem der oppe.

De styrer nok min blogg, mer enn det vi skal ha det til.

Jeg er rettere sagt bare en ”øyevitne”.

Problematiske evner oppstår når dere forstår at den hellige ånden er mer opptatt av meg enn den hellige kraften. For den hellige kraften tilhører meg. Og den hellige ånden tilhører dere.

Jeg plasserte meg selv utfor en gård og sa det er på tide å sette ut litt frø.

Hva er det jeg kan lære av meg selv og hva er det slags tendenser å se til at jeg er kun en vanlig og normal person, med følelser og tanker, akkurat som dere.

Til man møter veggen. Og jeg møtte veggen. Men jeg har jo vært her før. Det er ikke noe nytt for meg. Det er bare det at jeg trives der. Hvor? I helvete.

Det er ikke rettere sagt det som er problemet, problemet er at det er ikke tid til å miste og jeg kan ikke plassere meg selv på jorden akkurat nå. For jorden er ikke det jeg skulle ønske det var.

Det ville vært å holde seg til en illusjon,fantasi og historie. Og det vil jeg ikke for noen. Det er rettere sagt et helvete på jord.

For meg? Eller for alle? For hvem har skapt oss opp i alt dette? Og der tviholder jeg meg ikke fast til en religion, men jeg holder meg til helvete.

For det er der vi er på dette tidspunktet. Nei. Det er der jeg er på dette tidspunktet. Så hvem kan fremskynde denne prosessen her? Og hvem kan plassere seg i mine sko og fortelle meg at jeg har gjort det umulige? Og det er å skape dere en fiksjon med helvete.

Å plassere min egen sorg til dere, utløser en viktig og meget reflektiv faktor hos dere: Hvor mye besitter dere av medlidenhet? Og kan den medlidenhet bidra til at jeg sår mine ord gjennom den?

Bidrar jeg til et kommunistisk parti eller bidrar jeg til frihetens røst?

Godtar jeg meg selv gjennom dere eller er jeg bare besatt?

For hva vil det si å være besatt? Og hvor mange år på skole gikk jeg med meg selv og for meg selv for å få det jeg ønsket aller mest. Så fikk jeg det jeg ønsket aller mest og det mange andre drømmer om.. Det å se sin egen skaper.. Nei.. Det å forlate det man trodde man ville ha.

For å plassere seg selv tilbake til helvete.  For hva? For moro skyld? Eller fordi det er ingen sannhetsforum å få?

Kanskje var jeg altfor opptatt av meg selv og for meg selv, men jeg visste at det var en gangsti jeg gikk på.. og veien var ikke slutt eller over.. det var mye mer bak det skjulte enn det jeg noensinne kunne forestille meg.

Kanskje var det et helvete som var blitt mitt hjem? Kanskje jeg bare måtte godta denne fiksjon av en beskrivelse til å beskrive dere min tankeprosess i vanskelige stunder og at det er på ingen måte et rent beskrivelse av noe som kommer til å skje eller har blitt til.

Det er bare en gjennomreise gjennom følelser og tanker og til dens pris betalte jeg meget billig. For jeg plasserte meg til helvete rett og slett for det er en person der ute som er der.

Jeg vandrer kanskje alene, men jeg vandrer ikke med de sette, jeg vandrer med de usette. Og jeg tar dem imot med åpne armer. Kan dere si det samme?

Og kan dere si det samme?

Så jeg forsov meg ikke, jeg sto opp til mine vanlige rutiner. Der hvor alt er normalt og ingenting blir sett foruten mine ord nå.. for hvem er kvass med dere og hvem er det som frembringer dere et system av et objekt som kalles meg.

For nå har jeg blitt til et objekt.

Det er nok ikke mange år siden jeg fikk den hellige ånden og den hellige kraften, det var rettere sagt i 2019.

Det har gått fem år?

Det var ikke lenge siden jeg forstå sannheten. Og det var ikke lenge siden jeg forsto meg selv på et dypere nivå. Jeg var jo ikke klar til å bety noe for noen, ei heller var jeg klar til å utlevere meg selv på nytt igjen.

Derfor vil jeg slette bloggen min.

Men så har det seg slikt at jeg bestemmer ikke dette, og jeg må lite min tro over til det usette. De ønsker jeg meg godt. Og de bestemmer.

Så går vi over til fantasi, og illusjon og fantasi igjen.

Så lar vi det gå. Også lar vi det gå.

Jeg har en begynnende fase mot endringer og jeg ser at jeg må utdype meg mer om hvordan det står til med meg.

Jeg har det bra nå, men jeg har det ikke lett. Og jeg er ikke klar til å fortelle årsaken eller grunnen til at jeg har hatt det så vanskelig de siste par dagene.

Det er rettere sagt et ord som setter meg ut av spill ” Min mamma bor i Danmark”

Og resten forstår dere selv.. Hvis dere vet hvor jeg bor. Og jeg bor nok ikke i Danmark..

Det at voksne har feilet, er det ingen tvil om. Et barn skal og må vite om sine foreldre uansett hvem eller hva de er for noe.

Og der åpner jeg meg opp for dere.. på et dypere nivå.

Det tok meg ut av sengen og plasserte meg i helvete. Det ordet. Bare det ordet..

Jeg klarer nok ikke å late som at jeg har det fint heller når jeg er i helvete.

Derfor holder den hellige ånden seg unna og kraften tar over.

Jeg skulle ønske at jeg kunne forlate meg selv og begynne på nytt igjen. Men det tar tid. Og det tar tid. Det er visse ting som ikke blir fortalt og det er at jeg er noe som heter en tidsperiode for dere. Jeg går i gjennom alt det, dere går i gjennom.

Jeg er ikke annerledes enn dere, i det hele tatt. Vi er mer likestilt enn det vi skal ha det til.

Jeg prøver å samarbeide med meg selv om mitt liv, men det er ingenting her nå. Enn bare ord som gir meg et helvete på jord.

”Jeg er nok mye mer sensitiv enn det. Jeg er redd. Og jeg er redd. ”

Det falt meg ikke inn å skrive dere en ekte historie, men det ble til at mine sommerfugler i magen forsvant og de ble etterlatt med avsky. For jeg har tid til å finne en mann? Det spør jeg de der oppe om?

Har jeg tid til dette? Midt i sorgen min?

Jeg bærer den. Og jeg bærer den. Til tider bærer den meg, men for det meste er jeg den som bærer den.

Hva da?

Den hellige ånden!

Jeg skulle ønske dere forstå mine ord og min beretning. At det er ingenting som tilsier at jeg er syk. Hvis ikke det er kjærlighetens sorg over at min egen datter tror at hennes mor bor i Danmark, for ingen har tatt seg tid til å fortelle henne om sine egne foreldre, inntil nå nylig. Men ikke fortvil, de skal ha flere samtaler med henne om dette.

Så hvorfor holder jeg meg fast i fortiden?

Når ting går etter planen. Hun er i trygge hender. Har det bra. Og hun får det ikke bedre med meg?

Jeg er oppgitt av meg selv? Nei.. det er ikke det heller.. jeg bare..jeg bare.. ser meg selv klarere og hvor sårbar jeg er.. for jeg har mistet noe .. noe veldig viktig..

Og det er sannheten. Ingen bærer sannheten for meg?

Jeg trengte de uskyldige menneskene til å bære sannheten for meg.

Og jeg trengte noen visdomsord. Noe ekte. Jeg trengte ikke å bli fortalt om min tro eller deres tro. Jeg vet hva en tro er.

Og jeg vet hva virkeligheten er. Med de der oppe.

Og det er alle hver for seg!

Jeg undres om noen tok seg tid til å lese seg opp til eksamen? Og om de forstå at jeg indirekte overholdt forelesning?

Som jeg skulle ønske at jeg kunne holde forelesninger.

Å snakke fra hjertet.. det hadde vært noe for noen, men ikke for meg?

Jeg kan nok det å drømme meg bort når ting er vanskelig og tungt.

Jeg velger nok å slette denne bloggen!

For det er det jeg gjør, enten sletter jeg ellers så flykter jeg?

Nei! Sier de der oppe! De sier at det jeg driver med er å restarte min egen kropp og jeg starter alltid med blanke ark. Jeg trenger bare å se forandringer fra den andre siden.. inkludert de der oppe.

Så jeg bretter opp mine ermer, og jeg setter meg selv til side. Og jeg tar meg tid til et mye mer viktige formål og det er min egen datter.

Hun er husket og hun er husket.

Jeg trodde aldri at jeg skulle fortelle min reise og hvordan ting virkelig står til, men det gjør det mer dyrebart til å forstå at jeg skal slette meg denne bloggen for godt.

Det falt meg godt imot det å stå fast ved mitt, men heldigvis for meg er jeg ikke alene om dette..

Vi alle sletter noe eller glemmer noen. Men jeg klarer ikke å glemme noen. Selv etter at jeg har slettet dem eller det.

Men alt blir glemt? Følelser..bror… følelser..

Jeg fikk aldri et ”unnskyld” beklager for at jeg tenkte feil om deg.

Og for det er jeg utkastet av min egen rom.

Og for det er jeg forlatt.. Nei.. De er her med meg nå og gir meg et ro..

Så jeg gir dem min blogg og sier her værsågod!

 

Foreningsombudet var ikke noe å skrive om. Det var blitt til en skygge av meg. Hva da? Mine traumer. De har nok gjort mer enn nok for meg de par siste dagene.

Jeg ser meg selv mer klarer, her er det ingen hellig ånd eller hellig kraft. Her er det bare meg.

Når den mørke skyggen kommer, vel da løper de avgårde. De er nok ikke klare til å ta imot min egen røst som en kriger.

Jeg kriger med mine gamle følelser? Hvor latterlig høres dette ikke ut?

Jeg kan også lese dere, men det for være min gave for meg selv.

Nei. Ikke når det påvirker meg. ” Jeg skulle ønske jeg var betatt” og jeg skulle ønske jeg var noen.

Jeg er nok ikke så vanlig som dere skal ha det til å tro, men de der oppe, la oss bare kalle dem for de der oppe, mener at jeg er asosial.

De mener også at jeg burde skaffe meg en mann!

Men det er ikke slikt at jeg bare kan forsvinne fra meg selv og min egen sorg.

Det er ikke slikt at jeg bare kan glemme all uretten som har skjedd.

Det er som en storm, en kraftig storm. Den kommer og skyller meg avgårde, til jeg kommer på at jeg er noen for noen.

Til jeg kommer på at jeg har den hellige ånden og den hellige kraften og at jeg er ikke alene.

Så de lar meg være. Til jeg kommer tilbake. Til jeg kommer tilbake..

Så jeg forvandler meg til en soldat. Jeg tar meg sammen, er lydig og forsvarsmekanismen er da brutt.

Jeg forvandler meg også til en prinsesse! Kanskje jeg venter på en prins? Men så kommer jeg på at jeg er oppgitt over denne seansen her og jeg velger å avslutte denne bloggen for godt!

For de skriver mine ord? For de velger med omhu? For de ønsker meg godt.. Hvem dem? De usynlige.. de dere ikke ser.. og derfor er jeg oppgitt.. for ingen ser dem eller forsovet hører dem.. for jeg hører dem og jeg hører dem..

Selv i mitt mørkeste tid, betyr ikke en stemme noen ting uansett hvor gudommelige de er.

Og det er sannheten min.. hva er din sannhet? Og hvor er de troverdige menneskene som er fast i sin tro?

Det er nok dem jeg vil bygge en bro med!

Jeg forlater meg selv og min tankesett og min ideologi og jeg går tilbake til rommet med den hellige ånden og den hellige kraften, de satte meg fri fra meg selv!

Og for dette faller det naturlig inn at det kommer ikke gratis det å være fri? Men jeg ser at jeg har en stemme i meg som er overnaturlig for jeg setter alle sammen i samme bås? Og sier vi er likeverdt…

Og for dette holder jeg meg unna til tider fra den hellige ånden og den hellige kraften, for ønsket mitt er at dere skal få utbytte av meg og dem.

At vi kan hjelpe dere? Nei. At de kan hjelpe dere. Slik de hjalp meg nå.

Og for dette er jeg et utskudd? Og for dette er jeg et utskudd?

Sammen er vi noe, men hver for oss er vi noen sa hun engang, men nå sier hun la meg hjelpe dere via dem. La meg se dere via dem og la meg høre dere via dem.

La meg føle ”hjemmet”. For hva er et hjem? Er det hjertet? Eller er det et hus?

For hvor mange bor i et hus? Og hvor mange bor i et hjem? Jeg lar nok meg selv dvele over dette og i over lang tid har jeg skjemmes for min tankegang og min ideologi.. men hvor er faren? Altså fare! Hvor er den?

Og hvor mektig er ikke min sjåvinistiske side?

Jeg lar meg selv dvele over det umulige… det vi ikke kan se eller høre.. det som er usynlig.. men det er ikke til å lyve mer for, for meg er de synlige i hørselen. Selv om jeg ikke ser dem så føler jeg dem til tider. Og det er den kraften av den hellige ånden og den hellige kraften.. og den er mektig.. men når den er borte blir jeg minnet på hvor svak jeg virkelig er i min kropp og hvor jeg er tilstede med meg selv og blir minnet på at denne boken tar snart slutt..

Jeg burde ikke ha blogg, det hjelper ingen og det hjelper meg? Men på min bekostning.. på min bekostning..

Jeg hadde jo ikke gjort noe galt? Eller har jeg utøvd vold? Jeg var jo bare stille som en mus? Til jeg fikk nok! Til jeg fikk nok. Da var jeg plutselig noen.

Det var ikke slikt at musikk var bra for meg, det var mer rettere sagt en terapiform for meg.

En hinder er det heller ikke, men en musiker blir jeg nok ikke. Jeg elsker mine hobbyer!

Jeg elsker å fortelle historier! Og det er mye jeg elsker.. men får jeg lov til å elske dette fra mine nærmeste?

Må jeg ha tillatelse spør jeg bittert?

Tilståelse må til.. det å ha en tilståelse for seg selv.. at man kanskje har undervurdert meg til tider.. og det gjør vondt fra min side.. den undervurderelsen.

Jeg var jo sint! Meget reflektiv sint! For jeg var nå blitt forbannet over meg selv. Hvorfor sa jeg det jeg sa?

Hvorfor gjorde jeg det jeg gjorde?

Og der kommer den hellige ånden og den hellige kraften og sier at alt er planlagt og skreddersydd. Hver eneste ord som kommer ut av min munn er planlagt og regissert.

Det skaper kvalme hos dere. Det siste utsagnet.

Det er ikke noe gøy å være et utskudd eller hva?

Det å ikke forstå seg på meg.. er heller ikke lett..

Men jeg er her nok for en grunn… denne bloggen er min refleksjon stund for meg selv og med meg selv.. det er den jeg tar opp når jeg er på mitt verste.. og det er den som gir meg et behagelig ro.

Det er den som gir meg et styrke og et motivasjon stund til å endre meg for jeg må endre meg på et tidspunkt? Når kommer den tiden til å endre seg?

Og når kommer den tiden til å endre seg? Fra å være en fremmed ble vi to ganske nære hverandre kanskje litt for nære. Men det er lov å være nysgjerrig på meg og mitt liv. Det er ingen som hater deg. Og det er ingen som hater deg!

Den hellige ånden og den hellige kraften gjenforent i min kropp..det er det, det er..

En slags Aha- øyeblikk er det ikke at Jesus og Allah er venner?

Et slags umulig er det ikke vel? Det kommer an på hvor mye du dyrker dine ord og væremåte.. Jeg har nok aldri holdt meg fast til en Gud, nettopp fordi jeg ikke vet.. og min belønning kommer snart i form av ord.. jeg har livets ord i meg.. mine ord kan dere dykke lenge etter for.

Mine ord kommer fra et hellig sted. Og mine ord er nok ikke så hellig for dere ? For dere er dette kun en fiksjon, men for meg betyr det noe. Og det er det som gjør vondt at jeg har ingen å dele dette med. Så jeg lar det kortet stå åpent. For noen der ute kommer til å dømme meg. Å som jeg hater det! Hvis jeg bare kunne stoppe opp og ikke tro det verste av det verste..

Kanskje det å dele kan sette meg fri? For engang skyld!

Jeg tror nok ikke det ligger feilberegning om at jeg har noe som heter et misunnelse som er ute å går. For dere ser det ikke. Og dere hører det ikke. Og dere ser det ikke.

Men jeg kan ikke få gjort noe med dette? Det er ikke opptil meg sier jeg jo! Det er opptil dem! Hvem dem? De usette.. la oss bare kalle dem for de usette… for de har jo fått et øye for meg.. jeg er populær..ganske populær.. mens jeg lever her et vanlig liv med vanlige rutiner og går i behandling. Og et er ingenting galt det å få hjelp?

Jeg har jo fortalt mer enn nok, men dere er nok ikke nysgjerrige? Men mer rettere sagt oppgitt over min kronikk, for alt det , det var , er en kronikk.

Hva er det du prater om?

Hva er det du prater om?

Hva er det du prater om?

”Jeg kan også lese dere”

Men jeg forstår? Jeg er ikke som dem! Jeg forstår? Nei! Jeg holder et åpent syn med deg og dine ord! Jeg skal være vag med din, nei, min egen oppførsel..

Jeg tror nok ikke på deg, men jeg skal la deg tenke og føle det du måtte føle og tenke..

Jeg skal nok si ifra til dem, hvem dem? De som hater deg!

Jeg skal nok beskytte deg!

Og jeg skal nok være din helt.

Men hvor kommer alt dette fra? Den beskyttelsen jeg har oppe fra er meget mektig! Det er jo bare deres ord mot mine ord? Som hvem vinner denne kampen her? Hvilken kamp?

Den kampen mot det umulige: At jeg har gjenforent for dere en religion: Livets religion..

Det er for de smarte. De som tar seg tid til mine brev. Og til de som tar seg tid til mine brev..  det er ikke for de som er et utskudd.. så det store spørsmålet er hvem er det som ønsker å være et utskudd?

Og hvem ønsker å være gjenforent i en religion?

Livets kall, kaller de det der oppe. Jeg har og er inneforstått med min oppgave.. og det er å gjenforene alle religioner under samme kam!

Det er nok ganske stor oppgave du har foran deg da?

Klarer du det virkelig med bare din egen røst og din egen blogg?

Vel, da må folk dele min blogg da vel! Sier de der oppe!

Men folk kommer til å angripe henne med kommentarer sa en?

Vi kan vel ikke det? Sa den andre…

Meningene deres er med på å beskytte meg?

Så hvem kan beskytte meg i sine meninger? Er det store reflektive stundet vi har nå med dere.. Hvem? Hva? og Hvor? Er det nok vi alle lurer på..

Hvem har skapt oss? Finnes det flere skapere? Hvor stort er skaperens form?

Og hvor kommer engler fra? Kan de kommunisere med oss? Og hvor mye er det du sitter igjen med informasjon..er nok det siste spørsmålet.. så vi lar det ligge for nå.. fortsettelse følger..

Det var ikke slikt at jeg kunne fortelle meg en historie eller to. Jeg holdt meg nok til virkeligheten, mer enn nødvendig noen ganger..men jeg bare elsker å se sannheten i øynene.

Det gjør noe med meg og mitt virkelighetsfunn ble gjort av det at jeg kan sette meg alltid til side og se etter nye løsninger eller forsovet væremåte.

”Jeg var borte. Jeg var fullstendig borte. ”

Hva mener du?

Det kom som en skygge, en mørk skygge. Alle episodene. Alle minnene. Alle løgnene og alle løgnene.

Og de ga meg en manisk episode.

Det var dystert og det var mørkt. Det var ikke lett det å forstå at dette var noe alle kommer til å få oppleve i løpet av sitt liv. Dette er ikke noe nytt eller spennende. Dette er trist.

For det kunne ha gått eller blitt unngått.

Hvis vi behandlet hverandre riktig eller forsovet rett.

Hvor mektige er vi med hverandre? Og hvor mektige er vi med hverandre?

For det kunne ha blitt unngått.

Videre sagt så er dette kun en historie og på ingen måte handler dette om meg.

Det handler jo aldri om deg?

Sier de nok ikke..

Ironi kan vi også ha..

Hvorfor handler det aldri om meg?

Hvorfor handler det alltid om dem?

Hvorfor? Og hvorfor?

Svaret ligger i dybden av mine ord. Svaret ligger i dybden av mine ord.

Jeg forstår ikke? Jeg forstår? Jeg forstår ?

Jeg forsov meg ikke i dag heller, jeg holdt meg godt fast ved sengen. Nesten at jeg ventet på at en prins skulle dra meg opp ? Nei.. at han skulle se meg med de riktige øynene var det jeg trengte.. så jeg ble indirekte til en tornerose.. som sover og sover..

Dette var en beretning.

Jeg lager meg kaffe! Det er det jeg burde gjøre..

Dagens kaffe og dagens rutine! Å som jeg begynner å hate rutiner? Neida. Denne gangen faller det i full klaff! Jeg kjenner meg hjemme nå, jeg har jo fått meg en venn.

Det var bokstavlig talt en løgn. Jeg har ikke fått meg en venn. Hva er en venn? En fremmed har jo ikke sagt noe om dette.

Man kan ikke bare lage seg et vennskap i sitt hode.. det fungerer ikke.

Ikke for meg i hvertfall.

Jeg falt sammen i søvn og så at annenhver dag er jeg populær.

Jeg kunne ikke fatte at mine ord ble lest… jeg har nok fått oppleve mine verste øyeblikk med dere og de er nå borte.

Kun gode opplevelser.

Jeg tar meg i mine ord og ser etter feil.. er den klar til å sendes inn til de øyevitnene som ser etter meg og mine ord?

Eller er den litt for kvass for dere? Hva da? Du beskriver bare dine egne ord..

Ikke vær så hard mot deg selv tenker nok ikke dere?

Du er bra nok med dine ord tenker jeg nok ikke på?

Så jeg forlater det her. Og legger ved et stort Punktum.

”Det var ikke sånn at jeg ikke ville mer. Jeg fikk bare nok. ”

Av hva?

Det var en tid som dette til å reflektere over mine egne utsagner. Det var viktig informasjonskapsel å ta dere inn med til mitt eventyr med det usette.

Det var også en fin refleksjon stund for meg om min vei videre med det usette.

Og hvor jeg kan søke om hjelp. For det finnes hjelp å få. Og det er jeg evig takknemlig for. Altså jeg kan alltid spørre det usette nå om hjelp for forbannelsen ble brutt ned.

Hva mener du?

Vel, det har seg slikt at jeg har noe som heter ”jeg er klarsynt” så jeg får med meg mye mer enn det dere kanskje tror eller vet.

Jeg kan kjenne et hjerte banke milevis unna.

Jeg kan også se meg selv bedre og bedre. Jeg er klar! Jeg er klar for et nytt kapittel i mitt liv. Jeg er døds seriøs!

Det bare faller meg ikke inn det å ikke invitere dere med på denne reisen. Dere har blitt en del av det.

Så jeg bestemmer meg for å holde meg saklig framover. Holde det kortfattet? Vi får se..

Jeg har også bestemt meg for å begynne å trene!

Men vi lar den ligge litt… Det kommer an på min karma og om den vil snart begynne å jobbe for meg.. for jammen meg har jeg vært flink!

Det kan nok diskuteres.. Hvor flink kan man være av å ligge?

Vel, jeg har nok brukt meditasjon,mantra,musikk og mange andre utspill.

Jeg har bevist for meg at min stahet lønner seg for noen, kanskje noen kan finne seg selv gjennom mine ord? Det hadde vært en fin gave å få til.

Kanskje kan noen bestemme seg om de vil ta kontakt med meg det også hadde vært fint.

Kanskje bare kanskje kan vi la fortiden ligge dø for godt? Nei. Dere skal nok sakte, men sikkert få vite alt sammen.

Trist, blir det. Men da er det best å ikke lese det da.

Hvis man ikke klarer.

En bok blir det til også. Jeg har bestemt meg for å skrive dere personlig en bok! Og det gleder jeg meg til. Hvis dere vil ha min første bok så er det bare å skrive overskrift ”bok” til [email protected] så får dere den gratis:)

Jeg selger ikke mine bøker, dette er kun min hobby 🙂

Videre så ser jeg at dere har oppført dere litt bisarre! Dere har til og med erklært meg for noe jeg ikke er og det er gal?

Jeg er nok ikke gal! Men jeg kan alltid oppføre meg litt bisarr, det er jo tross alt et kjedelig liv vi liver.

Videre sagt så er dette kun en beretning ingenting å holde seg fast ved annet enn at jeg skriver dere en bok?

Må man fortelle alt? Er det nok noen også som lurer på. Det er viktig å legge et par fotspor igjen etter seg tenker jeg nok på.

Det er fint det.

Videre sagt så har vi nok formulert oss riktig. Det er på tide å gi slipp. På hva? På meg.. Når man gir slipp, vell se på det som en luftballong.. gi slipp på den ballongen så får du kanskje en gave eller to fra meg.