Jeg er redd samtidig for at andre skal utrykke en bekymring for mine tanker og følelser. Jeg merker nok ikke noe selv. Hva jeg sier og gjør. Alt går på en riktigmessig nivå. Det vil si jeg må alltid godkjenne med meg selv en samtaler før jeg utnevner meg selv for fremmede.
Jeg må alltid forberede meg så jeg ikke misforstår noen mennesker, eller gir feil svar som kan gi dem uro. Jeg tar det nok veldig på alvor det å være tilstede.
Kanskje jeg en dag kan få oppleve det å faktisk slappe av rundt andre? Jeg er altfor urolig i det siste rundt mennesker. Selv om man ikke ser det. Det er der. Uroen.
Men men, livet går igjennom en syklus, så blir det bra igjen.
Jeg lengter etter å bli kvitt gamle venner, som at snart er det noen som er lei av meg. Snart misforstår noen noe. Snart skjer det uro. Snart er det en kamp mot rettferdighet. Snart er det over, denne friheten jeg føler. Jeg tør ikke å kjenne på det, for det kan bli tatt vekk fra meg.
Jeg elsker jo livet mitt. Jeg savner mitt hjemland. Jeg savner kjærligheten for hverandre. Men alle er nok slitne og det er leit å se andre falle nedover. Mens man bare ser på.
Livet er verdt noe, jeg savner mange som lengre ikke er med oss i denne verden. De betyr noe for meg. De er her enda eller? Det er lov å tro, håpe og tenke at det finnes noe mer for oss.
Det tok meg 20 år å komme dit hvor jeg har funnet noe i meg som alltid har vært der. Mitt liv handler ikke om hva man gjør i livet eller hvor mye man også blir tråkket på. Det er hvordan vi bygger rundt omstendighetene våres. Vi kan bygge noe vakkert sammen. Vi lyser ikke lengre, vi mennesker. Vi har på en måte gitt opp. Vi kan bedre. Så jeg tar over. Jeg skal ta ansvar! Jeg skal bli bedre jeg lover! For vi kan alltid videreføre noe godhet.
Så løfter jeg meg selv opp og jeg forklarer til dem at jeg er ikke engang tilstede med mine egne tanker og følelser. For jeg er redd. Jeg er redd for å føle. Det føles noen ganger ut som en jobb. Det er slitsomt. Å elske. Å gi. Å være noe. Det gjelder nok fra alle sin side. Vi alle bærer ansvar rundt og for hverandre. Vi kan bedre. Det er så mye man kan si. Men du vet nok mellom riktig og galt. Og det er lov å feile. Eller er man bare på en vill reise?
Jeg sier til min mage la meg leve! La meg være. Til jeg var hos psykolog i dag. Vi snakket om det. Min mage angriper meg gjennom menneske sin angst og uro som rammer også meg. Indirekte får jeg en invitasjon av fremmede til å se etter deres følelser og tanker. For de trenger noen å lene på. Men jeg ble som oftest om til en lenestol. Og det fungerer ikke.
Vi trenger å behandle meg bra. Men hvordan? Er det for mye det jeg ber om eller er jeg kravstor? Noe må jeg jo gjøre galt. Og sånn snakker jeg ofte til meg selv. Jeg er ganske streng med min egen oppførsel. Ingen ser det. Ingen hører det. Jeg er selvdisiplinert. Mest fordi jeg har lyst til å løfte de rundt meg opp. Jeg vil ikke skuffe eller ødelegge noe vakkert. Dette livet er vakkert.
Jeg gråter innvendig for alle der ute som er alene og sliter. Jeg klager ikke selv om jeg har det veldig vanskelig. Det er nå blitt skammelig i mine øyner at jeg skal klage, men istedenfor velger jeg å lære bort mine verdier og vise dere hva som skjuler seg i min egen krok, la oss kalle det en skammekrok!Lol!
Jeg skriver nok ikke enda fra hjertet. Jeg vil bare blande inn alt mulig inn i denne rotete boken. Jeg kaller disse innleggene for noen sider fra en gjenglemt bok som ingen skal lese. Men det går bra.
Jeg har jo meg selv. Jeg kan lese for dere! Jeg kan være interessert for dere! Dere slipper å reagere eller stresse eller gjøre noe. Jeg ønsker å hjelpe. Jeg er sånn også.
Det er derfor jeg krysser mine hender at vi alle kan møtes under andre omstendigheter hvor vi kan løfte de svake opp og gi dem en rettferdig plass. For alle har gått gjennom mye. Eller hva?
Er det ikke rart hvordan ord noen ganger bare ikke treffer oss? Vi har ingenting til felles til mine ord eller forståelse. Det er kanskje til og med kjedelig. Ikke endre deg da. Vær den du er. Sett pris på det også. Hvis dette er kjedelig for deg. Du finner sikkert nok noe annet mer interessert. Det er en stor verden. Med mange muligheter.
Vi møtes nok igjen gjennom andre omstendigheter. Klem.
Det kommer en sorg som man ikke kan unnslippe. Hvordan fortelle de du er glad i at vi kan bedre? Vi har det hastverk med å levere til alt og alle en muntlig presentasjon, men vi glemmer å hvile eller trekke pusten. Alt skal ordnes og fikses. Det er mye ansvar. Det å tilfredstille halvparten av dem du er glad i. Samtidig kreve en unnskyldning fra den andre halvparten. Uten å ville skape unødvendig misforståelse. Men jeg ønsker det bedre. Men jeg kan vel ikke være den eneste som har truffet veggen et par ganger?
Ting ble ikke sånn som man ville. Mange minner ble borte. Vi hadde så mange minner tilgjengelig for oss, hvis vi bare samlet oss rundt bordet og hadde fornuftige og voksne samtaler som setter en dybde i hverdagen.
Jeg klatrer ut av sofaen min og jeg sier hva er vitsen å vise mine ord? Hvis folk ikke kan se min barmhjertighet. Hva er vitsen å fremstå kald og apatisk? Jeg er jo ikke slik.
Jeg har jo skapt meg selv, noe vi alle gjør. Men jeg skulle ønske at flere kunne se hvilken muligheter og liv og lykke det er å leve med seg selv, innvendig fra.
Jeg elsker min kropp. Den har gitt meg utrolig mye bra, men også utrolig mye dårlig.
Jeg følte noen ganger at det hvilte en evig forbannelse overfor meg og at jeg var dystert nok til å tenke at nok er nok.
Men noe reddet meg. Og noe ville meg ikke dø.
Jeg er her fortsatt.
Jeg har kjempet for alt og ingenting. Ikke rart jeg er sliten nå fysisk og psykisk. Ikke rart hvordan jeg reagererer på andre mennesker. Det har skjedd mye bra og mye fremgang for og med meg. Jeg er evig takknemlig for mine daglige rutiner og hva jeg orker er å glede meg til å se noen jeg er kjempe glad i.
En dag kanskje vi kan samles ved borte, ulike fremmede og skape en seanse som er mulig kun hvis man er ute etter å omgås med ekte folk.
Folk som tar seg tid til deg. Folk som ser deg. Og ikke minst folk som løfter deg opp.
Jeg feirer idag! Jeg feirer for kjærligheten. Jeg feirer at alle finne sin vei i livet. Jeg feirer for at dere ser at dere har store muligheter i dere selv. Dere trenger ikke alltid å lete andre steder, dere har det i dere til å gjøre noe stort. Spesielt for andre. For det er der makten ligger. Det er en sann glede å hjelpe andre. Jeg savner det. Men jeg er ikke klar enda. Jeg prøver til og for de nærmeste. Så mye jeg klarer. Enten det er et besøk, eller en telefonsamtale. Eller sms.
Jeg løfter mine usynlige vinger gjennom deres tanker og jeg undrer om dere noensinne har tenkt på om hva hvis det finnes mer der ute for oss? Kanskje vi stopper oss selv. Vi har jo ganske store ressurser i oss til å tenke stort og annerledes. Til å tro på det umulige.
Men vi har liksom blitt limt og programmert til å unngå sensitive objekter eller tema som ikke er viktig per dags dato. Velbehag tenker jeg nok på. Vi er forskjellige. Og jeg elsker det. Jeg elsker at jeg ikke kan gjøre alle glad. For de har jeg lyst til å møte og bare få dem til å slappe av for det er ikke viktig at jeg er rar, det er hva du lærer fra den leksen. For jeg kan være rar med vilje bare for å lære en viktig leksjon. Det stammer en dybde der. I meg. Tør jeg å snakke om det? Jeg vil jo ha deres mening, men jeg bryr meg også om hva dere skriver. OG noen ganger har dere såret meg.. Dere fremmede. Dere skulle ikke ha kastet bort dyrebar tid. Tid er viktig. Sett pris på den du er. Hvordan dere er vises gjennom hvordan dere hjelper og er tilstede med de rundt dere. Dere er ikke alene her.
Det er nok mange Guder som ønsker meg her på denne jorden. Men jeg later som ingenting for ingen tror på meg. Det passer seg aldri å snakke om sin tro. Men vi kan vel yngre generasjon endre det i framtiden? Jeg har stor tro på den yngre generasjonen. For de har levd i mine sko, føler jeg. Med masse utfordninger og press fra voksne og barn rundt seg. Og man blir presset i en klokketidspress som er umulig nesten å følge etter med lav energi og tilskudd. Og med et kaotisk hjem. Jeg hadde det ikke bra på den tiden. Og jeg tror at de fleste ungdommer spesielt , men også barn sliter med kjærlighet og omsorg.
Vi trenger å gi dem mer. Men så har jeg brukt en god del tid på tiktok, og der ser jeg også mange fra Norge legger ut på Tiktok. Og jeg syntes det er fantastisk. Det er så mange ærlige mennesker som trenger oss.
Men vi orker ikke eller glemmer. Eller lar hate bli til et middel som gjør deg nesten avhengig. Du klarer ikke slutte å kommentere negativt.
Tenk istedenfor hva er det jeg kan lære? For jeg kan love deg at etter i dag jeg kan få deg til å bli bedre. Men det tar tid, for du må godta enringer.
Jeg derimot har blitt en ekspert på å endre meg. Jeg har klart det! Men jeg måtte gjennom forskjellige problemer og utfordninger. For å komme meg dit hvor jeg forstår nå mye av livet. Jeg fikk endelig mine svar gjennom livets reise. Jeg er takknemlig for alt. Jeg lærte mye. Jeg ønsker jo det samme for dere også.
For det hender noen ganger livet kjennes tomt og kjedelig ut. Og man er lei av hverandre. Fordi alle står stille midt i rushet. Ingen snakker. Alle bare overleverer nesten.
Jeg lover jeg er ikke rar, men noen ganger skriver jeg annerledes for å trekke fram noen viktige punkter som kan gi oss en realisering om at det er ikke viktig hvem vi er, Hvor vi er fra og hva vi gjør i fritiden. Det er heller ikke viktig å fremstå som noe viktig. La meg bare være luft. For noen der ute er luft.
Jeg trenger meg selv. Jeg savner meg selv. Det føles ut som at etter at krig, sult og andre type vold sammen med andre utrolige tilstander har blitt verre.
Jeg kan heller ikke gjøre noe. Jeg er låst til min egen psykiske lidelse. Men det går bra jeg kommer meg dit jeg trenger å være. Alt ordner seg. Selv om det føles som at alt er imot oss til tider. Det ordner seg. Vi skriver en bok. Og det er det jeg sier til meg selv for å slappe av. Vi alle skriver en bok… Men la det være verdt noe, altså dine ord, bety noe for deg selv og dine nærmeste. Lag en spesiell og bra bok.
Jeg elsker deg så mye!!! Du som passer på meg oppe fra. Du er elsket av meg. Og jeg setter pris på din tilstedeværelse. Vi tar steg for steg i dettte kaoset om dagen.
Dessverre fant jeg ut hvorfor jeg skjulte meg selv, det var vel nok fordi hvis jeg hadde vist meg selv, så hadde noen bare tatt det også vekk fra meg. Og det makter jeg ikke. Jeg makter ikke at noen skal stjele noe jeg har opparbeidet meg. Det er mitt. Min sjel. Min stemme. Mitt alt. Hva er ditt?
Eller det hadde jo vært fint hvis noen kunne lære noe fra meg, og faktisk se at jeg lærer dem noe. Men her skal vi bare ta! Ingen vits å poengtere noe for noen. Ingen leser jo mine ord. Jeg bare trenger å si noe som minner meg om sannheten min. Men jeg holder det skjult. For jeg vet nå hva jeg har å gjøre med.
Det er ingen som bryr seg fattig. Hvorfor må jeg alltid gi noe for å få noe?
Det er nok bare meg som er litt jordnær med meg selv i visse omgivelser som er forkastelige.
Jeg gjemte mine ord fra denne bloggen. Jeg holder det enkelt. Det er ingen vits å fortelle hva som virkelig ligger skjult i mitt hjertet. Kanskje var jeg blitt til en museum for noen? Kanskje var jeg bitter på valget de tok for meg? Eller at de snakket for meg? Men det kommer en tid for jeg har ventet og jeg har ventet. Og jeg venter fortsatt.
På hva? Dere ser det ikke enda, men snart kommer alt til å gå bra for meg. Jeg bare vet at jeg er noe for noen.
Sakte, men sikkert lar vi denne bloggen stå, slik som den er. Ingen vits å pynte på ord eller snakke for noen.
