Det kommer en sorg som man ikke kan unnslippe. Hvordan fortelle de du er glad i at vi kan bedre? Vi har det hastverk med å levere til alt og alle en muntlig presentasjon, men vi glemmer å hvile eller trekke pusten. Alt skal ordnes og fikses. Det er mye ansvar. Det å tilfredstille halvparten av dem du er glad i. Samtidig kreve en unnskyldning fra den andre halvparten. Uten å ville skape unødvendig misforståelse. Men jeg ønsker det bedre. Men jeg kan vel ikke være den eneste som har truffet veggen et par ganger?
Ting ble ikke sånn som man ville. Mange minner ble borte. Vi hadde så mange minner tilgjengelig for oss, hvis vi bare samlet oss rundt bordet og hadde fornuftige og voksne samtaler som setter en dybde i hverdagen.
Jeg klatrer ut av sofaen min og jeg sier hva er vitsen å vise mine ord? Hvis folk ikke kan se min barmhjertighet. Hva er vitsen å fremstå kald og apatisk? Jeg er jo ikke slik.
Jeg har jo skapt meg selv, noe vi alle gjør. Men jeg skulle ønske at flere kunne se hvilken muligheter og liv og lykke det er å leve med seg selv, innvendig fra.
Jeg elsker min kropp. Den har gitt meg utrolig mye bra, men også utrolig mye dårlig.
Jeg følte noen ganger at det hvilte en evig forbannelse overfor meg og at jeg var dystert nok til å tenke at nok er nok.
Men noe reddet meg. Og noe ville meg ikke dø.
Jeg er her fortsatt.
Jeg har kjempet for alt og ingenting. Ikke rart jeg er sliten nå fysisk og psykisk. Ikke rart hvordan jeg reagererer på andre mennesker. Det har skjedd mye bra og mye fremgang for og med meg. Jeg er evig takknemlig for mine daglige rutiner og hva jeg orker er å glede meg til å se noen jeg er kjempe glad i.
En dag kanskje vi kan samles ved borte, ulike fremmede og skape en seanse som er mulig kun hvis man er ute etter å omgås med ekte folk.
Folk som tar seg tid til deg. Folk som ser deg. Og ikke minst folk som løfter deg opp.
Jeg feirer idag! Jeg feirer for kjærligheten. Jeg feirer at alle finne sin vei i livet. Jeg feirer for at dere ser at dere har store muligheter i dere selv. Dere trenger ikke alltid å lete andre steder, dere har det i dere til å gjøre noe stort. Spesielt for andre. For det er der makten ligger. Det er en sann glede å hjelpe andre. Jeg savner det. Men jeg er ikke klar enda. Jeg prøver til og for de nærmeste. Så mye jeg klarer. Enten det er et besøk, eller en telefonsamtale. Eller sms.
Jeg løfter mine usynlige vinger gjennom deres tanker og jeg undrer om dere noensinne har tenkt på om hva hvis det finnes mer der ute for oss? Kanskje vi stopper oss selv. Vi har jo ganske store ressurser i oss til å tenke stort og annerledes. Til å tro på det umulige.
Men vi har liksom blitt limt og programmert til å unngå sensitive objekter eller tema som ikke er viktig per dags dato. Velbehag tenker jeg nok på. Vi er forskjellige. Og jeg elsker det. Jeg elsker at jeg ikke kan gjøre alle glad. For de har jeg lyst til å møte og bare få dem til å slappe av for det er ikke viktig at jeg er rar, det er hva du lærer fra den leksen. For jeg kan være rar med vilje bare for å lære en viktig leksjon. Det stammer en dybde der. I meg. Tør jeg å snakke om det? Jeg vil jo ha deres mening, men jeg bryr meg også om hva dere skriver. OG noen ganger har dere såret meg.. Dere fremmede. Dere skulle ikke ha kastet bort dyrebar tid. Tid er viktig. Sett pris på den du er. Hvordan dere er vises gjennom hvordan dere hjelper og er tilstede med de rundt dere. Dere er ikke alene her.
Det er nok mange Guder som ønsker meg her på denne jorden. Men jeg later som ingenting for ingen tror på meg. Det passer seg aldri å snakke om sin tro. Men vi kan vel yngre generasjon endre det i framtiden? Jeg har stor tro på den yngre generasjonen. For de har levd i mine sko, føler jeg. Med masse utfordninger og press fra voksne og barn rundt seg. Og man blir presset i en klokketidspress som er umulig nesten å følge etter med lav energi og tilskudd. Og med et kaotisk hjem. Jeg hadde det ikke bra på den tiden. Og jeg tror at de fleste ungdommer spesielt , men også barn sliter med kjærlighet og omsorg.
Vi trenger å gi dem mer. Men så har jeg brukt en god del tid på tiktok, og der ser jeg også mange fra Norge legger ut på Tiktok. Og jeg syntes det er fantastisk. Det er så mange ærlige mennesker som trenger oss.
Men vi orker ikke eller glemmer. Eller lar hate bli til et middel som gjør deg nesten avhengig. Du klarer ikke slutte å kommentere negativt.
Tenk istedenfor hva er det jeg kan lære? For jeg kan love deg at etter i dag jeg kan få deg til å bli bedre. Men det tar tid, for du må godta enringer.
Jeg derimot har blitt en ekspert på å endre meg. Jeg har klart det! Men jeg måtte gjennom forskjellige problemer og utfordninger. For å komme meg dit hvor jeg forstår nå mye av livet. Jeg fikk endelig mine svar gjennom livets reise. Jeg er takknemlig for alt. Jeg lærte mye. Jeg ønsker jo det samme for dere også.
For det hender noen ganger livet kjennes tomt og kjedelig ut. Og man er lei av hverandre. Fordi alle står stille midt i rushet. Ingen snakker. Alle bare overleverer nesten.
Jeg lover jeg er ikke rar, men noen ganger skriver jeg annerledes for å trekke fram noen viktige punkter som kan gi oss en realisering om at det er ikke viktig hvem vi er, Hvor vi er fra og hva vi gjør i fritiden. Det er heller ikke viktig å fremstå som noe viktig. La meg bare være luft. For noen der ute er luft.
Jeg trenger meg selv. Jeg savner meg selv. Det føles ut som at etter at krig, sult og andre type vold sammen med andre utrolige tilstander har blitt verre.
Jeg kan heller ikke gjøre noe. Jeg er låst til min egen psykiske lidelse. Men det går bra jeg kommer meg dit jeg trenger å være. Alt ordner seg. Selv om det føles som at alt er imot oss til tider. Det ordner seg. Vi skriver en bok. Og det er det jeg sier til meg selv for å slappe av. Vi alle skriver en bok… Men la det være verdt noe, altså dine ord, bety noe for deg selv og dine nærmeste. Lag en spesiell og bra bok.
Jeg elsker deg så mye!!! Du som passer på meg oppe fra. Du er elsket av meg. Og jeg setter pris på din tilstedeværelse. Vi tar steg for steg i dettte kaoset om dagen. 