Det kan ikke stemme. Jeg må ta feil! Jeg kan ikke mer! Så starter dagen på nytt. Nye kamper. Nye mål. Ny rettferdighet.
Jeg kjemper. Hvorfor? Hvorfor kan ikke de som er rundt meg, selv fremmede bare gi meg en ro? En fred. En tilhørighet?
Hvorfor skammer jeg meg i ettertid? Noe er jeg. Men ingen ser det. Og det er trist.
Dessverre fant jeg ut hvorfor jeg skjulte meg selv, det var vel nok fordi hvis jeg hadde vist meg selv, så hadde noen bare tatt det også vekk fra meg. Og det makter jeg ikke. Jeg makter ikke at noen skal stjele noe jeg har opparbeidet meg. Det er mitt. Min sjel. Min stemme. Mitt alt. Hva er ditt?
Eller det hadde jo vært fint hvis noen kunne lære noe fra meg, og faktisk se at jeg lærer dem noe. Men her skal vi bare ta! Ingen vits å poengtere noe for noen. Ingen leser jo mine ord. Jeg bare trenger å si noe som minner meg om sannheten min. Men jeg holder det skjult. For jeg vet nå hva jeg har å gjøre med.
Det er ingen som bryr seg fattig. Hvorfor må jeg alltid gi noe for å få noe?
Det er nok bare meg som er litt jordnær med meg selv i visse omgivelser som er forkastelige.
