Det har vært noen vanskelige måneder, at jeg måtte bli rett og slett borte fra bloggen. Men nå er jeg tilbake.
Det er litt trygt og godt å kunne sette seg ned å begynne å skrive igjen ned mine egne følelser og tanker.
Samtidig er det en reise, for noen år tilbake ble noe av det dyrebareste jeg eide i form av ord og oppførsel ble jeg utplassert for meg selv. Og det er ingen tanker som streifer igjennom enn anger og skyldfølelse. Hvordan kunne jeg ha gjort det annerledes?
Det ga meg en dyp refleksjon over oss som medmennesker, og det ga meg et innblikk i et sårbart liv og dens utfordninger. Og nå sitter jeg her i dag med masse kunnskap og håp om et bedre liv. Både for meg, men også de som er rundt meg.
Nå har jeg vært isolert ganske lenge. Det var kjekt å kunne sette seg ned på gresset og bare nyte øyeblikket, men noe manglet. Og det var et stort savn der.
Så jeg passer på meg selv. Jeg jobber med meg selv. Og jeg innhenter meg mye mer informasjon om at dette er det riktige for meg. Dette øyeblikket her.
Kanskje en dag jeg kan bli noe verdigfullt? Tenk så mye kjærlighet jeg kan gi!
Men til den dagen kommer, for den kommer, vel, da får jeg bare brette oppe ermene mine og lære mer av livet mitt.
Å som jeg lærer! 