Jeg savnet det og snakke fra hjertet. Det å kjenne seg fri og sett. Hvor alt er mulig. Jeg savner det. Min tid her er jo ikke over? Jeg er jo fortsatt her. Og jeg klarte meg ganske fint i livet. Det var jo verst det å kjenne alt det grusomme som skjer i min kropp. Utvendig er det rolig og rolig…
Kanskje hvis jeg jobber mye med meg selv at det blir bedre? Selv om det føles umulig nå..men noe må jeg jo streve etter… Noe bra må det vel komme til slutt? Jeg mener jeg er jo fortsatt her..det må jo stamme fra et sted? Hva da? Min tålmodighet.
Jeg starter på nytt min dag. Jeg trenger ikke mye. Bare noen gode ord og kanskje en klem. Jeg klarer meg med lite. Men noe må jeg vel få?
Kanskje kan jeg ikke styre retningen , men jeg kan alltid styre meg selv vekk fra det dårlige. Jeg klemmer meg selv hardere.
Snart er det over. Snart er kampen over. Snart vet de alle hvem du er.
Og hva du har gått igjennom, for deres skyld!
Jeg stammer jo ifra alt. Tenker jeg også forsovet at det er ingen som kan se min rom. Den er fylt av støv.
Jeg kommer meg ikke vekk fra det heller. Jeg står stille som en mus. Mens jeg klatrer over mine egne utfordninger.
Snart er jeg fremme. Snart.
Til da, klemmer jeg meg selv enda mer.
Jeg feirer! I det stille. Jeg feirer! Jeg fikk det til! Selv om ingen ser dette… eller forstår..eller vet… så er jeg der hvor jeg fikk det til.
Alt er mitt…