Det var ikke lenge siden jeg traff på en kjerring. Hun var en ekte kjerring! Det finnes mye ro i meg nå, men når kjerringa forstyrrer meg og mine omgivelser da må vi fortelle henne noe dumt!
Det var en gang en blomst som var ute på tur og hun mistet følelsene sine i beina og det var ingen der til å forstå at hun var alvorlig syk. Det var heller ingen der til å ta imot hennes tårer. Så hun ba til sin Gud om nåde. Nei. For det var ingen Gud der, men de hun møtte på var engler. De var ekte engler. Og for at jeg skal fortelle den historien der må jeg bli lagt inn på psykiatrien?
Da går vi tilbake til kjerringen som mener jeg er psykisk ustabil.
Ikke er det gjort noe dumt annet enn å utlyse min dumhet gjennom hennes speilrefleksjon mot meg. Og ikke kan hun kontakte meg. Alt hun kan gjøre er å la meg gå. Men det er for vanskelig for henne. At jeg sleit psykisk med mitt når jeg var på gjennom reise med henne!
Jeg faller ikke imot lengre for fristelsen sier jeg jo. Slutt å frist meg med dine egne synder!
Jeg faller ikke imot!
Så jeg bønnfalte nå min Gud om å ta det slutt. Nei. Jeg sier jo at jeg er en atheist? Nei. Jeg har ikke benevnt noe annet enn en historie.
Og en historie er en historie.
Når folk er inneforstått med dette, vel da kan jeg lage dere jævlig unnskyld språket bra innlegg!
Med det sagt ønsker jeg ikke noe kontakt og det bes om riktig grunnlag for å ha kontakt med meg. Da jeg ikke ferdes ute alene for morro skyld.
Med det sagt legger jeg igjen et ordtak for de vise der ute: Jeg var en gang en jord så ble jeg til en blomst så visnet jeg så falt jeg om så ble jeg igjen til en blomst.
Og slik er livet vårt? Nei. Slik er mitt liv og det gir meg ro når andre prøver å angripe meg. Med det sagt avslutter vi for nå. (Da fikk dere litt gossip? Nei. For det er bare en historie)
Det var en vakker glose av en slag. For noen mennesker det er der ute. Ikke ser de seg selv nok til å se hvilken konsekvenser det vil si å ha noe uavgjort med noen. Jeg etterlot nok ganske mange med noe uavgjort.
Det er bare fordi det fantes ingen fasit eller svar. Ikke kunne jeg gi dem noe annet enn stillhet.
Så vi lar den ligge for nå..
Videre har jeg etterspurt meg selv om det umulige og det er hvem er det som styrer samfunnet vårt? Og på hvilken grunnlag kan vi se om det er noe mer å uthente enn bare mine kvass ord? De er nok ikke alltid kvasse, men noen ganger er de jo det. Det er jo slik jeg føler meg hjemme. Det å være litt kvass innimellom.
Videre fortalt så er dette en beretning.. det går ut på min egen veiskille utenom det vanlige.. jeg traff på en blomst her om dagen…den sa ikke så mye enn et klokt svar med ”jeg savner deg” det var mye bedre enn den andre meldingen jeg fikk ” skulle hun ikke dø for ett år siden? ”
To forskjellige mennesker. Og to veldig forskjellige meninger. For den ene savner meg mens den andre forakter meg. Og de begge kjenner hverandre.
Jeg satt i midten og så på dette vidunderet. Dilemma etter dilemma.
Ba jeg om det? Hva da? De vil jo deg bare godt?
Men jeg var jo aldri tilstede med dem? Men jeg var det? Dilemma etter dilemma..
Jeg var nok aldri tilstede… alt jeg tenkte på var han… hvem han? Vel.. det får dere til å undre over hvem han?
Han er nok hemmeligstemplet nå av en kjerring som skriver til meg på facebook og ber meg om å dra inn til døden. Husk J at livet er ikke så herlig. Men mobbing og trakassering står jeg ikke for! Det er på tide at noen setter deg på plass med din egen tankegang og idealisme!
Det er på tide at du våkner opp sammen med resten av befolkningen!
Når det skjer urett da blir jeg så sint! Meget sint! Men min sinne er som luft.. men når jeg åpner meg opp her på denne bloggen for fremmede, og andre mennesker som sier de kjente meg dukker opp med sin egen historie av sine egne inntrykk og følelser så forstår de ikke at de skal skru det av. Og la det bare være luft med meg?
Hvem forstår? De forstår! Den andre delen av samfunnet forstår veldig godt hva jeg snakker om og hva jeg mener om. La meg bare være luft sier jeg jo bare!
(Ikke skad en skadet fugl, la fuglen finne seg selv i sin egen sorg av fortvitelse av en maktstyre som kalles makt.- Bahra )
Mine ord er ikke som dine ord. Jeg høstet veldig mye sorg og fortvitelse for å skaffe meg min egen stemme og min egen røst. Det kom ikke gratis.
Det er noe verdigfullt i min stemme. For den beskriver min sorg og fortvilelse, men jeg bærer ikke lengre dette hvis ikke andre mennesker motvillig gir dette til meg.
Og jeg bærer heller ikke nag. Jeg bare ber om å ikke bli kontaktet av dem. Hvem dem? De fremmede. For de ser seg selv ikke engang i sitt eget speilbilde.. Se deg selv i speilet og se hva du høster og gror! For det gror mye rart opp i hodet ditt!
Denne fortellingen her var ment som ren provokasjon etter provokasjon!
Det er bare fordi jeg vet hva den andre personen besitter av. OG det er mye kvalmt.Mye kvalmt..
Jeg satte meg en gang fast ved et veiskille, for alt som stopper opp viser oss at vi må ta et valg og at vi må velge en vei.
Så jeg fortsatte mine studier. Jeg drømte meg fast ved et veiskille og det var at jeg var en smule irritert ovenfor meg selv og min stahet. Jeg var altfor sta!
Ikke kunne jeg bortforklare mine problemer lengre og ikke kunne jeg holde lengre meg selv på avstand. Jeg var jo nødt til å finne min egen plass i samfunnet. Der hvor jeg er velkommen. For meg ble det å skrive.
Ikke kan dere forstå mer enn det dere bedriver deres tid på.
Jeg fortalte dem en mektig historie i går, men en av dem er min egen fortelling som omhandler en Vår og en Josef. Boken er snart ferdig. Og jeg gleder meg til å lese den for meg selv. Og av meg selv.
Men det manglet noe, det manglet folk. Det er ikke det samme å lage en bok som er skjult fra innsyn. Jeg manglet nysgjerrighet! Jeg manglet visdom! Og jeg manglet et tilstedeværelse som er omgjengelig.
Jeg savnet å få alle svarene på bordet? Nei. Jeg savnet meg selv? Nei.
Det jeg driver nå med er spekulasjoner for flere og flere spekulerer når de leser om meg? Vel, det kan diskuteres.
Hvor viktig er det med spekulasjoner? Det gir oss troverdighet?
Det gir oss en bakkekontakt med hva som er virkelig for oss?
Ja, nettopp! Derfor sier jeg ikke tro på alt du leser. Ikke heng deg fast ved mine ord.. Så i det skjulte lagde jeg meg en bok gjennom leserne sine opplevelse som ble møtt av avsky og disorientering hos visse mennesker.
Det er skummelt, det at folk ikke klarer å lese noe? Nei. Det som er skummelt er at jeg valgte med vilje å ikke fortelle essensen av mitt språk og hvor dybden ligger i.
For det vil nok ikke de overfladiske forstå..
Litt kvass kan jeg også være.
Med det sagt handler dette innlegget om et forståelse om at livet mitt ligger ikke i dine hender, det ligger i mine hender. Og jeg styrer mitt eget show!
Med det sagt legger jeg igjen et vedlegg av en ordtak:
Skrevt av Kaja Melsom… Gå din egen vei. Stå for det du mener. Vær deg selv…
Det var en vakker film, det å se seg selv gjennom andre sine øyner. Det å være en trofast venn var det ikke mange som kunne beskrive eller se. Det handler om å være usynlig. Man kommer langt med det.
Det er ikke alltid det er plass til meninger eller holdninger.
Noen ganger så må vi behandle hverandre som luft.
Og der sitter jeg høyt oppe på min egen velsmak av en idealisme som er umulig til tider for man må jo holde seg selv til konkludering.
Er man ustabil? Viser man altfor mye avsky? Er man pedant? Eller er man bare på et veilskille gjennom det usynlige?
For hva er det jeg prøver fram? Og hva er det som ligger skjult bak gåtens lys om at jeg har noe som heter min egen rolle som et debutant i det maskineriet som jeg kaller for en skribent.
Som en skribent elsker jeg å utforske flere måter på å lese og tolke andre mennesker på. Det finnes jo så mangt forskjellige deler av oss spredd utover landet.
Ikke er det kaldt lengre. Det er varmt og behagelig. Men jeg savner vinteren. Essensen av vinteren. Derimot er det mange ting å glede seg til. Blant annet et vårutskudd av en tid som dette hvor man tar alt for gitt i det man sier eller lager en kjedelig blogginnlegg.
Det var ikke planen å skrive for i natt har jeg gjort noe veldig dumt og det er å fortelle meg selv at jeg er ingen. Men det hjelper meg på en måte det å fortelle meg selv at jeg er ingen. Jeg kjenner et bakkekontakt med virkeligheten. Og det at det å være ingen, kan bety veldig mye i essensen av følelsene og tankene mine.
Så jeg sier og beretter til folk at jeg er ingen..så hviler jeg på de ordene og ser meg omkring dem for å fortelle dem at jeg har det bra. Det er ikke noe mer å grave eller se etter hos meg annet enn at jeg har det bra.
Ingen forstyrrer meg lengre, og jeg trives med å være alene.
Jeg finner meg selv mer og mer og jeg fortsetter å skrive, jammen meg hadde jeg mye på hjertet.
Kvelden har sunket inn på land og det er tid for å sove. Jeg lurer på hva jeg skal drømme om denne gangen? Og hva mine tanker blir før kvelden sier god natt. Jeg elsker det å tenke før jeg sovner til slutt. Jeg får en slags aha opplevelse med meg selv og mine tanker. Det er liksom rom for meg i mitt eget tankegang. Det er plass for meg. Ikke det at jeg ellers tar mye plass i hverdagen, men det kan også spekuleres.
Jeg elsker jo å prate! Og jeg elsker jo å se meg omkring rundt andre mennesker og hva det er de har å bedrive tiden sin med.
Men jeg lar dem være, nei, jeg inviterer dem i min tankegang også jobber jeg med problemene deres også gir jeg dem et usynlig svar på at det finnes en løsning for deg, du må bare grave dypere i deg selv. Finne ut av hva som er årsaken til at du trenger meg. For jeg trenger ikke deg.
Jeg studerte mye Buddha og hans lære. Og en av dem var tilknytelse. At man ikke skal knytte seg til andre mennesker, at man ikke skal trenge hverandre så mye. Selvfølgelig trenger vi hverandre, men jeg tenker og undrer om det kan bare være på det overfladiske. Jeg skal jo ikke måtte eie deg? Eller forsovet omvendt?
Å være venner på overflaten kan skape en friksjon i en negativ setting, men hvis det er en positiv setting kan det lønne seg for begge parter.
Så jeg hviler på dagens agenda og det er at som Buddha pleier å si:
Dere som leser mine dikt
Prøv å holde sinnet rent!
Beskjedenhet fulgt av gjerrighet og grådighet
Etter smiger og falskhet kommer det ekte
Jag det bort, fri fra dårlig karma
Ta tilflukt i din sanne natur
Du finner Buddha i deg selv nå
Om du er like kjapp som Lü-ling.
Men det går ikke an å bortforklare min oppførsel der inne, for når jeg var fant ut at jeg var tvangsinnlagt på et ganske så hard institusjon. For det var det som det virket ut som at det var en institusjon.
Ikke forstå jeg at jeg var en blomst lagt ned i en gjørme.
Men jeg fant min røst og jeg brukte muligheten til å skrike ut min røst.
Mens de tenkte jeg var gal, passet jeg på at min såpeopera showet var i gang og jeg øvde meg til å synge med høye toner.
Litt kvass er denne fortellingen for de var aldri interessert i meg inntil jeg skrev et brev til selveste sykehuset.. da var han psykologen plutselig veldig interessert i meg.
Da var det en annen tone.. nei jeg var fortsatt fengslet av han. Han fanget meg liksom ikke til for jeg var jo aldri der.. jeg var en usynlig blomst..
Ikke kan dere forstå at selveste problemet var de menneskene jeg var rundt med og at jeg måtte beskytte meg selv.
For det var vold involvert der inne. Og ingen brydde seg. Jeg var vitne til mye vold og uro blant pasienter og ansatte.
Det er ikke vanskelig for meg å på ta meg den ansvarlige rollen og ta over og vise dem en bedre vei, men jeg var jo der også for min del og min del var å finne min egen røst og min egen rett.
Det var noen vanskelige perioder, men jeg kan love deg at de verste periodene i mitt liv er og var over. Det finnes ikke mer av det.
Det finnes bare en lærdom. Hva lærte jeg ut av dette? Vel, det finnes mennesker som er psykiske ustabile og de skremmer meg til tider. Også finnes det sånne som meg som bare har mistet sin røst og sin rett og sin stemme til å velge og vrake i livet hvem man ønsker å være rundt med.
For all del tro ikke dette handler om mine nærmeste. Det handler om hele samfunnet. Jeg må jo bruke tid på meg selv nå. Det er dyrebart for meg. For livet er kort og jeg ønsker å sette et par spor hos meg selv nå og ta vare på meg selv nå.
Jeg ser ut til å sette et par spor på et par av dere der ute.. men for all del ikke undervurder meg og min pågangsmot for den er kraftig og den er klar til å stå opp for meg selv.
Ikke kan dere forstå eller begripe hvordan min tankegang er og hvordan det er å være tilskuer for alt det jeg var på psykiatrien var å være et tilskuer.
Det ga meg ingenting å være tvangsinnlagt. Men når de fjernet tvangsinnleggelse så ga de meg mye tilbake. Friheten. Jeg kunne da vokse og bestemme selv hvem og hva jeg var.
Spillet var liksom ikke der lenge. Dette var seriøse mennesker som tok meg seriøst!
Og det gjorde at jeg kunne starte behandlingen mot selvpleie og mine indre kamper mot meg selv. Og det satte spor på meg det å vite at jeg også var sårbar. At jeg kunne senke meg ned i timene der hvor alt handlet om meg, men samtidig ikke. Og det var akkurat det jeg trengte.
Poenget mitt er å få hjelp er ingenting negativt ut av dette når du blir sett og hørt. Og det er noen der ute som geniunt bryr seg så mye om deg at du blir i deres tanker når det er påske og kaldt ute.
Det er sånne mennesker vi behøver mer av i samfunnet. Sånne som virkelig bryr seg og som virkelig ønsker at du har det bra. Og det er sånne mennesker jeg fant på veien. Og det er jeg evig takknemlig for.
Så derfor er det en av grunnene til at jeg nå ser at jeg trenger mer hjelp og forståelse for kroppen min og det at den er fysisk utslitt og utbrent. Det å finne ut årsaken til dette og hvorfor ting er som de er , er ikke sikkert vi får vite.
Men da er det fint å vite at man har tiden på seg og noen ganger bare noen ganger kan det gi meg trøst. Det kan gi meg noe tilbake.
Med det sagt handler denne fortellingen om tilgivelse.
Min familie er ikke som alle andre familie. Jeg ble oppvokst og oppdratt i et vennlig hjem hvor det å ha en flinkpikesyndrom var et must!
Du var nødt til å te deg riktig? Nei. Det var lov til å være feil eller usikker. Det var ingen tvang der når det gjaldt friheten av å være seg selv, men det var et stort bombesjokk for dem å vite at jeg var blitt en kristen dame.
Jeg gjorde det mest for å motbevise alle dem: Jeg kan velge og vrake!
Jeg bestemmer over mitt eget liv. Og når det gjelder andre sine synspunkter var jeg fastbestemt på at det å dele mitt liv med andre blir sett ned på av dem.
Jeg kaller dette for frihetensånd. Det å bestemme selv hva jeg ønsker å skrive om.
Hva er det jeg ønsker? Jeg ønsker meg mye! Og meget! Men en av de tingene jeg ønsket meg aller mest var en ekte venn. En venn som bortforklarer sin egen ideologi og tilstedeværelse. En venn som kan se mellom rett eller galt. Men mest av alt en venn som kan anerkjenne og se sine egne feil rettet mot meg og deres problematiske liv som satte et stopp for vårt vakre vennskap.
For det kommer jo trøbbel i et liv og det er da man må bekjempe sine egne indre demoner og forstå at et vennskap er ikke alltid knyttet til ditt eget liv, noen ganger, bare noen ganger så lar vi et vennskap stå som et hellig kloster.
Kanskje noen ganger minnes jeg om de gode minnene. Men det ville vært falskt av meg. Jeg var jo ikke der. Jeg var usynlig i min stemme. Jeg var usynlig og sa ikke ifra.
Kanskje bare kanskje lengtet jeg etter en venn nå som fortalte meg eller kunne fortelle meg at det finnes noe der ute for meg også. At det finnes en katt og mus lek med meg selv om å klatre meg selv ut av gjørmen jeg ble plassert i og fortelle meg selv at det jeg driver med akkurat nå i dette øyeblikket, vel, det er å være en venn med meg selv.
Kanskje, bare kanskje kan noen forstå disse filosofiske begrepene? Og kanskje, bare kanskje kan noen bare la meg hvile i fred?
Med det sagt handler dette om et vennskap som ble tatt ut av kontekst i forgårs.
Min eks var ikke som alle andre. Han var en apatisk mann? Nei. Han oppførte seg som et barn, hvis ikke han fikk viljen sin da skulle han være likegyldig til alt og alle.
Han satte klare grenser for meg tidlig i forholdet. Han bortviste min egen ideologi og min egen dyrebare tid med de jeg ønsket å omgås.
Han bortforklarte seg alltid med ”jeg vet ikke” eller ”kanskje” eller den verste sorten: Et evig stillhet med en stiv kulde som du kan kjenne bak din egen ryggrad.
Han var apatisk til alt og alle. Ikke var han likegyldig når det gjaldt seg selv, men han sørget alltid for at hans egne behov var dekket før noen andre sin var i tvil.
Tvil. Han var alltid i tvil. Ingenting passet han og det var aldri en riktig setting for meg eller hans ønsker om at det bare var oss to hele tiden.
Hans absurde tankegang var og gikk ut på å tilfredsstille seg selv. da var han fornøyd? Nei. Han var liksom bare kortvarig fornøyd mens han ventet på et neste problem og neste mål og neste mening? Nei. Det var aldri noe som ga mening for han.
Det at ting gir mening, det skaper en ordensforstyrrelse når dere forstår at han var ikke en snill mann. Han var en kald kald person.
Så kald at han tok mine familiebilder og brant det i ovnen.
For det var aldri våre familie bilder.. det var alltid hans egen viljestyrke som måtte påpeke for alt og alle at vi var kun fremmede med hverandre.
Ikke ga han meg skryt eller stryk. Ingen av delene fikk jeg av han.
En klem? Kunne jeg bare glemme. Han var en bitter og kald mann!
Hans atferd var noe jeg kaller for : Asosial dysfunksjonell hjem.
Hjernen var hans hjem og den hadde ingen av de tilstrekkelige kompetanse nivå av et hjerne som fungerer med det empatiske. Det empatiske var mer rettere sagt gjemt under tonen av andre sin oppførsel gjennom det usette så han seg selv ikke nok til å se at han har store psykiske problemer.
Han var mer opptatt av å være tilstede i sitt egosentriske hjerne enn å se meg og mine behov ved å være i den virkelige verden med hverdagslige problemer som var nødt til å bli ivaretatt av noen.
Hvis ikke jeg sa ifra så var det ment til at jeg var masete, jeg var masete uansett.
Lite hjalp det med at jeg drev med selvpleie og han ble nesten sjalu av det at jeg skulle finne meg selv på nytt igjen så han begynte å herme etter mine rutiner.
Husk at dette var en person som krevde mye av meg. 24/7 måtte jeg være rundt han. Toalettet skulle vi gå sammen til. Jeg fikk nok da jeg ikke fikk lov til å hente min egen bil fra verkstedet eller gå til postkassen for å hente posten.
I tilfelle naboene var ute. Han hadde paranoia og det var ekstremt paranoia.
Ikke hjelper det for de nærmeste å høre på dette da det virker ut som at jeg bare finner dette på. Min troverdighet hos dem er borte.
Lite visste de at jeg skulle en dag bli verdenskjent forfatter og at alle en dag skal lese mine bøker og bli frelst.
For jeg er en skribent.
Og jeg har mine drømmer og mål. Med dette korte sammendraget av min eks så håper jeg at noen der ute finner mot nok i seg selv til å forlate en mann som ikke fortjener dem i det hele tatt.
Det er på tide å gå ut av din egen boble min skatt.. finn deg noen bedre.. eller for all del finn deg selv først.. før du velger å ta kontakt med meg igjen!
Det var ikke sånn at tiden sto stille. For stormen var her. For den var klar til å sluke meg ned i en brønn. Det var ganske kraftige utsagner mot meg nå. Men vemodigt er det ikke. Det er ganske skummelt det å sitte i en rom alene og vente på at noen skal komme og ta deg.
Det var mer rettere sagt veldig skummelt å være i et rom alene.
Ikke kan jeg forstå eller begripe at det siste utsagnet var litt for dramatisk for mine nærmeste. Det skaper bare en bekymring? Og det skaper spekulasjoner?
Nå har de fått roet seg ned. For de fikk en forklaring på noe.
Mens jeg derimot aldri vil og kommer aldri til å få forklaring på visse utsagn som ble benevnt om meg og mine nærmeste.
Det jeg derimot får i gave er en takknemlig blogg.
Men det også kan bli tatt ut av kontekst? For hvor lenge får jeg lov til å ha denne bloggen?
Jeg gir det en måned maks…
Og der er de nærmeste tilbake igjen i bekymringen for nå tenker de og spekulere de i min sinntilstand fordi jeg beskriver noe som er umulig å gjette riktig. For jeg er ikke synsk?
Hvorfor tviholder de seg til mine ord? Hvorfor kan de ikke bare la meg være alene.
Ser de ikke at de er ikke noe godt for meg lengre?
Jeg får jo aldri en forklaring når noe skjer.. jeg får det bare slengt i ansiktet mitt..så kanskje indirekte er jeg en bitch nå?
Det kan kverrugleres det også..
Men er det noe jeg forstår så er det at min røst er her for å bli.. og de som ønsker den bort eller vekk trenger bare å se seg selv i speilet..for nå bærer de min sorg og sinne.
Mens jeg bærer min egen luft..
Pust inn og pust ut.. jeg fikser dette..selv.. slik jeg alltid gjør 😉
Det er viktig å understreke mine vittige kommentarer som usaklige og veldig fortreffelige for noen av leserne der ute mener jeg har en aktiv diagnose. Så jeg må bare sette dem på plass her på bloggen min.
Ikke er min diagnose aktiv som den kan være da jeg går under behandling og finner meg til rette hos min behandler som er meget saklig og argumenterndes. Ikke er hun fortreffelig med det hun ser og ikke er hun fortreffelig med det hun hører.
Men det finnes en aktiv diagnose og den er under beretning av denne filosofiske tankegangen her:
Ikke kan vi lengre bruke illusjon,historie eller fantasi til å komme oss ut av fangenskapens ånd. Ikke kan vi sette oss heller tilside eller spørre oss selv om vi har det som trengs. Til hva? Til hva?
Annet enn at jeg sliter med mine rutiner? Nei. Jeg gjør virkelig ikke det.
Jeg sliter med en fysisk sliten kropp som er under utredning.
Og jeg sliter med mennesker som er altfor avhengige av meg at det gjør meg kvalm. Bokstavlig talt kvalm.
Ikke kan de forstå eller begripe for jeg lar dem ikke se eller høre. Jeg lar dem føle sitt eget sinne og hat rettet mot meg.
Det er det eneste de sitter igjen med, mens jeg derimot lar det være luft.
Luft og atter en gang luft.
Videre sagt så var dette en provokasjon til min behandler som mener at jeg må holde meg unna dem.
Indirekte kommunikasjon kan jeg også.
Men angrep kan jeg aldeles ikke?
Det jeg kan gjøre derimot er å fortelle en fortelling.. så lar vi det bli til en fortelling.
Det var rettere sagt mer enn nok. Mer enn nok av hva? Av antydninger..det som derimot var litt kvass med meg var det at jeg fant en blomst på veien..ikke var den min..den var jorda sin.. og den forlot meg ikke..den var bare stille.. og det er det jeg ser etter i et vennskap..et stille tone.. et jeg tar deg imot når du trenger at jeg tar deg imot.. jeg skal ikke beskylde deg for noen ting annet enn det som står beskrevet?
For hva er det som står beskrevet? Har vi ikke lært oss til å ikke knytte oss til fortellinger? Eller historier? Eller et fremgangsmåte når det gjelder mitt kvasse ansikt og mitt ansvarlige tone.. For jeg har et ansvar..nei.. du har et ansvar derimot nå?
Jeg derimot har ingen ansvar annet enn at jeg går under behandling.. og det er mer enn nok for meg å takle eller tolerere.
Det jeg kan gjøre derimot er å skrive en fortelling. Og la det svaret stå midt i mellom av en fortelling. Også kan jeg bruke det imot deg?
Også kan jeg fortelle deg en kvass historie om en gammel gammel mann som hadde ingen andre enn meg. Jeg forlot aldri den gamle mannen. Jeg brukte han bare til en gjennomreise med livet mitt.
( Også må vi poengtere at det siste var en illusjon)
Videre fortalt var den gamle mannen veldig bitter av seg for han klarte ikke å forstå seg i hvorfor andre skulle angripe han når han bare var en illusjon?
Så han gjorde noe dumt, han utleverte dem til seg selv og fortalte dem at nå er det på tide at dere våkner til og forstår hvilken innvirkning dere har på denne unge damen (meg)
Også lar vi denne boken ligge fordi den innebærer noe mektig og stor: Man kan alltid endre sin bok. Man kan alltid endre sin bok.
Så jeg endrer min bok: Jeg forlater dem ikke, jeg bare velger å støne meg unna dem som et slags glose fant jeg opp mine egne ord og gjorde dem til et hjem. Jeg lengter etter ord og ikke etter menneskene..det var en virkelig beretning..som dette..at vi lar det ligge for nå..
