(FORTELLING)

Det var rettere sagt mer enn nok. Mer enn nok av hva? Av antydninger..det som derimot var litt kvass med meg var det at jeg fant en blomst på veien..ikke var den min..den var jorda sin.. og den forlot meg ikke..den var bare stille.. og det er det jeg ser etter i et vennskap..et stille tone.. et jeg tar deg imot når  du trenger at jeg tar deg imot.. jeg skal ikke beskylde deg  for noen ting annet enn det som står beskrevet?

For hva er det som står beskrevet? Har vi ikke lært oss til å ikke knytte oss til fortellinger? Eller historier? Eller et fremgangsmåte når det gjelder mitt kvasse ansikt og mitt ansvarlige tone.. For jeg har et ansvar..nei.. du har et ansvar derimot nå?

Jeg derimot har ingen ansvar annet enn at jeg går under behandling.. og det er mer enn nok for meg å takle eller tolerere.

Det jeg kan gjøre derimot er å skrive en fortelling. Og la det svaret stå midt i mellom av en fortelling. Også kan jeg bruke det imot deg?

Også kan jeg fortelle deg en kvass historie om en gammel gammel mann som hadde ingen andre enn meg. Jeg forlot aldri den gamle mannen. Jeg brukte han bare til en gjennomreise med livet mitt.

( Også må vi poengtere at det siste var en illusjon)

Videre fortalt var den gamle mannen veldig bitter av seg for han klarte ikke å forstå seg i hvorfor andre skulle angripe han når han bare var en illusjon?

Så han gjorde noe dumt, han utleverte dem til seg selv og fortalte dem at nå er det på tide at dere våkner til og forstår hvilken innvirkning dere har på denne unge damen (meg)

Også lar vi denne boken ligge fordi den innebærer noe mektig og stor: Man kan alltid endre sin bok. Man kan alltid endre sin bok.

Så jeg endrer min bok: Jeg forlater dem ikke, jeg bare velger å støne meg unna dem som et slags glose fant jeg opp mine egne ord og gjorde dem til et hjem. Jeg lengter etter ord og ikke etter menneskene..det var en virkelig beretning..som dette..at vi lar det ligge for nå..