Jeg bestemmer. Du bestemmer. Hvem bestemmer? Det startet som liten. Jeg var bare et barn da voksne mennesker gjentok det jeg allerede visste. Jeg visste min tid som barn var verdigfull. Men ingen etterspurte om min verdi som barn. Det var bare greit å forsvinne.
Jeg visste at når jeg ble voksen skulle jeg bli det jeg ville bli. Fri.
Jeg kjempet innvendig en krig, og utvendig en krig. Alt for hva? Frihet.
Jeg til og med kjempet sammen med dere. Inviterte dere med på denne reisen. Til jeg innså at vi har ikke de samme erfaringer, de samme følelser, de samme øynene.
Vi var fremmede. Vi manglet mye. Men mon tro om jeg ble et monster?
Jeg mener jeg hadde til tider tanker om at jeg skulle ønske noen større kunne bare komme ned og styre oss.
Vi klarer jo det helt fint selv tenker vi. Vi ser ingen farer. Vi ser ingen avvik.
Da må vi gå rundt og tro at vi er perfekte? Jeg mener, du mener, vi mener, ingen mener osv. Denne kulturen av at vi er likestillt gjør meg kvalm.
Hvis jeg har jobbet mest med meg selv, burde jeg da ikke være høyere oppe i systemet? Avvik. Jeg er ikke smart nok, vakker nok eller spesiell nok.
Sånne som meg er hjelpetrengende. De trenger å bli satt ned i å aldri være nok bra innvendig til å få en leilighet eller en jobb.
Sånne som meg blir etterlatt. Jeg kan jo progrosen til mitt liv. Det er dårlig tegn. Å se mitt liv falle vekk i et system. Jeg mener jeg var perfekt.
Det brydde ingen seg om. Ingen brydde seg om at noen der ute måtte beskytte meg, passe på meg. Nettopp fordi vi er likestilt.
Så jeg drar herifra, ser om det er bedre i Kroatia. Det var verre der.
Jeg kom tilbake til Norge. Nå som psykisk syk. Schizofrenia diagnose fikk jeg i utlandet. Jeg mener Norge har masse papirer på at jeg var frisk i alle disse årene.
Jeg kunne heller ikke høre stemmer. Eller se en ekte Gud på ekte. Det var psykose. Dere sa dette. Så hvis dagen kommer og du ser dette med tvang, vit at monsteret var aldri meg.
Monsteret var deg. Jeg hadde bare en spirituell opplevelse. Kan vi nok om det? Eller er det så fjernt fra virkeligheten at det er lettere å si at det er en psykose, fordi vi som jobber med dette er utenfor. Når man er utenfor i helsevesenet, er det lettere å gi en psykose eller diagnose. Istedenfor å etterforske om personen er under en spirituell oppvekkelse som ikke inngår de som jobber med andre tilstander. Jeg fikk aldri den muligheten.
Så jeg fremstår alvorlig syk ut. Til en dag dere kom hit. Dere kom til min profil. Med tvang. For alt jeg gjør er å spekulere. Min reise. Min tid.
