Vi angriper hverandre sin sjel. Til vi dreper den. Monstre. Det er vi alle. Eller?

Hvordan holde et foredrag om et bruddstykke av en historie, når det er ti meninger i en kropp som vil holde en foredrag. Jeg mener hvordan skal  jeg skrive når jeg har ti forskjellige meninger om en historie.

Jeg prøver å si en mening, men da holder vi oss alle fast til det. Så vil jeg si noe motsatt av det, og da kræsjer vår kropp. Det samsvarer ikke med det forrige. Jeg tenker ofte å lage en liste med meninger, som er forskjellige.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Litt struktur. Litt historie. La oss prøve.

1. Jeg hater dere
2. Jeg kan ikke omgås med dere
3. Jeg fant kjærlighet i dere
4. Jeg fant sinne i dere.
5. Jeg syntes synd på dere.
6. Jeg syntes ikke synd på dere.

Og slik fungerer hjernen. Vi har forskjellige synspunkter i forskjellig tid og sted. Vi utvikler oss, samtidig setter vi oss fast ved et øyeblikk. Og vi tror vi har alle svarene på bordet. Det er skummelt det å lese mine ord, for plutselig befinner du deg på andre siden av kloden i en skummel skummel verden.

Med det så mener jeg, det er skummelt å lese og det er skummelt å se. Men kanskje noen som oss kan utdype oss enda mer om følelser. Hva vi kan bidra med. Rett fornuft er noe av det beste. Når du kan reflektere alle sider. Men jeg savner en dybde. En dybde som vi ikke har plass til. For vi alle har tatt altfor mye på oss. Vi lever et fattig liv. Bare på en annen side så finnes det muligheter å forenkle sitt liv til det bedre. Jeg mener, la oss tenke over hva vi trenger i livet og hva vi ikke trenger. Trenger vi den ferien hvert sommer? Eller trenger vi senga. Ofte tror jeg at vi trenger senga, til å koble av. Koble ut. Koble koble….

Kanskje var du som meg hektisk og skulle få alt gjort. Til en dag kroppen sa stopp. Det var nok. Hvis jeg bare hadde disse hvilepausene i senga. Lot kroppen og hjerte slappe av. Hvis jeg bare…hvis jeg bare.. Og sånn går nå dagene. Sånn går nå livet.

Hektisk er det hos meg nå, jeg må jo forberede meg til dere. For en dag skal dere nok bli kjent med meg.På godt og vondt. En dag skal vi enten hate eller elske. Men heldigvis for meg så liker jeg begge deler. Vi skal nok finne ut av dette livet sammen. Klem meg.

Valgte jeg traumer? Hvem var skyldig?

I dagens samfunn er vi opptatt av å nettopp beskytte oss selv fra farer, negative opplevelser og uro. Vi setter opp en vegg. Men problemet er når du setter opp en vegg, så skjer det nettopp det. Mye uro og negativitet står utenfor og du gjør det du fryktet aller mest. Du ignoerer.

Vi tar ikke tak i problemer slik vi burde ha gjort. Som for eksempel baksnakking og mobbing. Vi tar det vi er opplært til. Vi er opplært til det. Vi lager ikke regler som passer oss og våre følelser. Vi lager regler for å skape struktur og disiplin. Men vi mangler mye.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som for eksempel med meg. Jeg har vokst opp med den veggen hvor vi holder alt det dårlige ute. Men det betyr ikke at det ikke eksisterer. Vi tar ikke tak i det. Som for eksempel fikk jeg aldri ut av voksne mennesker sannheten og refleksjon.

Hvis voksne mennesker hadde vært ærlige med meg og sagt jeg baksnakker og jeg mobber andre. Og vi faktisk kunne ha en samtale ut av det. Så hadde jeg hatt det mye bedre nå.

Vi kommenterer vårt utseendet og vårt hus. Vi kommenterer oppførselen til andre. Vi kommenterer alt. Og vi innrømmer det ikke for noen, at det kanskje har blitt normaliteten nå til dags. Å faktisk fungere som et menneske så må du ta tak i deg selv, ta tak i deg selv for det du gjør og sier.

Vi elsker rettsak og en dommer. Og advokater. Men vi glemmer at vi trenger å være det mot oss selv. Vi trenger noen ganger å være alt av det vi tilbyr i et samfunn.

Kanskje er vi litt mer overtroisk når det gjelder følelser, det er klisje. Det er utdatert. Og på en måte så trenger vi nettopp følelser til å fungere. Til å vite mellom riktig og galt. Samtidig trenger vi å slippe inn uro,negativitet osv til å løse opp i det. Til å finne svar. Vi behøver en veiledning.

Sammen kan vi klare mye. Men det er forseint. For min blogg handler om alt det ingen gidder å gjøre noe med. Det også er en greie vi sier våre ord til andre, som for eksempel på en blogg. Men det har ingen verdi. Ikke for de som leser og ikke for meg lengre. Vi setter ikke pris på ordene vi gir, og vi bruker unødvendig mye energi på å kaste bort ordene våres, som om de betyr ingenting. Før var det viktig det man sa. Før betydde det noe. Nå til dags er vi perverse, i den grad vi er perverse i ordbruken på alle mulige måter. Og jeg sier ikke at du kan være pervers, men på en ungdommelig måte. Hvor du ikke angriper andre eller deg selv.

Så jeg lar meg selv reflektere over dette; Når skal mine ord bety noe?

Å få barn er ikke for alle. Det er ikke alle som er kapable til å ha barn. En av dem er meg. Jeg er alvorlig syk både psykisk, men også fysisk. Så la oss snakke om hva vi burde lengte etter i et samfunn som er mer åpen og tilrettelagt for de svake og sårbare.

Jeg husker en lege som trodde jeg skulle ta abort, og påpekte på det. Jeg var sjokkert. Men i ettertid så ser jeg hva jeg manglet fra en fastlege. Jeg manglet en konkret beskrivelse av min helsesituasjon. Jeg manglet en stemme. Han hadde jo historikk med meg og min runde med ‘’jeg har det ikke bra’’ ‘’jeg føler meg svak. Hans rolle var å sjekke blodprøver. Min rolle var å overbevise han om at jeg er altfor syk til å være alene hjemme. Jeg trenger sykehus. 

Så når jeg ble gravid. Kunne jeg ikke tenke på abort. Så jeg tenkte istedenfor på å ta mitt eget liv. Jeg manglet kunnskap. Jeg manglet en lege som lyttet og forstå at jeg var alvorlig syk. Så når jeg ble gravid så inntok aldri legen sin plass til å vurdere om jeg er frisk nok til å bære et barn. Det var hans oppgave. Det var hans oppgave og følge meg med tette timer siden jeg påpekte jeg var alvorlig syk. Det var hans rolle. Ikke en psykolog. Ikke en foreldre. 

Det var fastlegen sin rolle. Hadde han tatt en helsevurdering av meg og sagt at jeg ikke kan bære dette barnet, og han faktisk måtte bestemme så hadde jeg nå i ettertid forstått. Jeg kan ikke ha barn. Jeg er alvorlig syk. Jeg manglet den støtten fra en fastlege. Og det får konsekvenser. For det er flere av meg som ikke bør ha  barn eller få barn. Jeg savner en sterk og grundig gjennomgang av helsen til mennesker.

Hadde for eksempel legen sendt meg til en psykolog. Og jeg hadde en psykolog som var opptatt av å finne ut om meg. Så kunne psykologen konkludert at jeg ikke kan ha barn. 

Hadde jeg hatt en mor som ikke var religiøs men observant, hade jeg hatt en mor som også hadde sagt til meg du kan ikke ha barn. 

Hadde jeg hatt venner som observerte min helse, hadde de også sagt at jeg ikke kan få barn. 

Det krever ikke mye av helsefolk å faktisk ta seg tid til meg. Det kreves ganske lite. 

Hadde min storesøster som har ADHD blitt utredet ordentlig av en psykolog, hadde hun nå ikke hatt barn.

Noen mennesker kan ikke ha barn. Vi skaper enorme krefter i oss når vi skal bestemme for andre. Vi kan hindre mennesker fra å lide. Vi kan hindre mennesker fra å tortuere barn som ikke har bedt om å bli født i en vanskelig tid. 

Vi lærer ikke konskevenser av at vi ikke har det bra over lengre tid, hvilken tidspunkt kan dette hjelpe meg? Dette hjelper meg fordi jeg trenger å vite at jeg eksisterer. 

Jeg trenger også å si mitt, så jeg kan i ettertid si jeg har gjort mitt. Jeg holdt ikke kjeft. 

Vi har samfunnet på plass. Vi har hjelpemidler på plass. Men sunn vett er den med oss? 

Så istedenfor å spørre meg om hvordan har du det? Kan du heller si hvordan er været hos deg i dag? Er det mørke skyer, er det sterk sol eller lite sol? Regner det? Hvordan vil du beskrive dine følelser i dag. 

Det er viktig å kunne skildre mellom passiv innhold og andre mulige overlevelse innstikter. 

Jeg tenkte la meg snakke om alt mulig forskjellig. Og det skaper en barriere for dere. Å lese korte setninger med forskjellig innhold. 

Jeg tenkte la meg prøve å skrive min egen bok, slik min hjerne fungerer. Noen ganger klarer jeg å holde meg til en tema, andre ganger må jeg gjenta meg selv mange ganger. 

Å holde fokus på en ting er vanskelig. Fordi jeg er blitt opplært til å ha det hektisk.

Så når stillheten kommer, så kjeder jeg meg. Jeg blir rastløs. Naiv. Dum. Irritert. 

Jeg begynner å snakke ned til meg selv. Slik jeg er blitt opplært.