Valgte jeg traumer? Hvem var skyldig?
I dagens samfunn er vi opptatt av å nettopp beskytte oss selv fra farer, negative opplevelser og uro. Vi setter opp en vegg. Men problemet er når du setter opp en vegg, så skjer det nettopp det. Mye uro og negativitet står utenfor og du gjør det du fryktet aller mest. Du ignoerer.
Vi tar ikke tak i problemer slik vi burde ha gjort. Som for eksempel baksnakking og mobbing. Vi tar det vi er opplært til. Vi er opplært til det. Vi lager ikke regler som passer oss og våre følelser. Vi lager regler for å skape struktur og disiplin. Men vi mangler mye.
Som for eksempel med meg. Jeg har vokst opp med den veggen hvor vi holder alt det dårlige ute. Men det betyr ikke at det ikke eksisterer. Vi tar ikke tak i det. Som for eksempel fikk jeg aldri ut av voksne mennesker sannheten og refleksjon.
Hvis voksne mennesker hadde vært ærlige med meg og sagt jeg baksnakker og jeg mobber andre. Og vi faktisk kunne ha en samtale ut av det. Så hadde jeg hatt det mye bedre nå.
Vi kommenterer vårt utseendet og vårt hus. Vi kommenterer oppførselen til andre. Vi kommenterer alt. Og vi innrømmer det ikke for noen, at det kanskje har blitt normaliteten nå til dags. Å faktisk fungere som et menneske så må du ta tak i deg selv, ta tak i deg selv for det du gjør og sier.
Vi elsker rettsak og en dommer. Og advokater. Men vi glemmer at vi trenger å være det mot oss selv. Vi trenger noen ganger å være alt av det vi tilbyr i et samfunn.
Kanskje er vi litt mer overtroisk når det gjelder følelser, det er klisje. Det er utdatert. Og på en måte så trenger vi nettopp følelser til å fungere. Til å vite mellom riktig og galt. Samtidig trenger vi å slippe inn uro,negativitet osv til å løse opp i det. Til å finne svar. Vi behøver en veiledning.
Sammen kan vi klare mye. Men det er forseint. For min blogg handler om alt det ingen gidder å gjøre noe med. Det også er en greie vi sier våre ord til andre, som for eksempel på en blogg. Men det har ingen verdi. Ikke for de som leser og ikke for meg lengre. Vi setter ikke pris på ordene vi gir, og vi bruker unødvendig mye energi på å kaste bort ordene våres, som om de betyr ingenting. Før var det viktig det man sa. Før betydde det noe. Nå til dags er vi perverse, i den grad vi er perverse i ordbruken på alle mulige måter. Og jeg sier ikke at du kan være pervers, men på en ungdommelig måte. Hvor du ikke angriper andre eller deg selv.
Så jeg lar meg selv reflektere over dette; Når skal mine ord bety noe? 