Det var ganske enkelt det å skrive litt annerledes, men jeg tenkte la meg prøve å formulere meg på et nytt språk. La oss se om det inntreffer oss det å se seg selv med ironi.
Hva skjer da? Man letter litt opp på humøret. Og man slapper av. Altså man tar ikke alt på alvor, og man slapper av.
Jeg gruer meg til min egen forestilling. Altså jeg gruer meg til mine andre oppgaver som må gjøres. Det hender det. Men noen ganger så slapper jeg av og tar det veldig rolig og profesjonellt.
Mens andre ganger så gruer man seg litt for mye. Kanskje var det best å holde munn? La andre få snakke litt.. La andre ta litt over…
Men det er bare meg i denne samtalen her. Så vi nøyer oss med det. Altså vi tilpasser oss ganske mange avvik som tiltider kan stå i veien for våre presentasjoner.
For vi presenterer noe til daglig. Vi setter oss selv liksom ikke høyere i den grad at vår væremåte kan tilpasse oss en forundringsboks i det vi forstår at vi kan alltid forandre oss til det bedre. Hvor kult er det ikke?
Jeg ser på det som å vaske klær. Mine tanker er mine klær. Og min vaskemidell er hvordan jeg håndterer det som dukker opp.
Det finnes mange måter å si det på. Men vi holder oss til den enkleste og det er at det er ingen der ute som forstår hvilken makt jeg har fått.
Altså hvor mye gode egenskaper jeg har sagt ifra til meg selv at jeg har.. eller alle de fine måtene det er å snakke til et menneske på.
Hvordan kan jeg se etter en ny mulighet? Hvordan kan jeg bite på agnet som blir sendt ut til meg?
Hvordan reagere på eller til når man er helt utslitt?
Man tilpasser seg og man tilpasser seg.
Så tiden gikk avgårde..blomstene kom tilbake.. og jorda er rund… la oss bare bestemme oss med hva er det vi ønsker å oppnå med en blogg?
Kanskje bare noen ordutveksling..
