Det var jo en glad å glede seg til idag skulle jeg møtte min datter! Da jeg kom dit var det ikke noe time i systemet. Det var ingen som kunne se at jeg var en fortvilet mor. En oppgitt mor. Som var til tider kvass.

Jeg trodde at jeg skulle få se min datter i dag, men det viste seg å være feil. For i mars endret de timeplanen, men de fikk ikke tak i meg på telefonen, istedenfor å sende meg brev eller gi beskjed til barnevernet om at de ikke fikk tak i meg for å rette opp i feilen sånn at jeg ikke kom til en bomtur.. for det var akkurat det som skjedde jeg kom til en bomtur.. Hvordan fortelle dette til en tre åring?

At mamma ikke visste at de hadde byttet om timen?

Jeg var oppgitt og rasløst..men jeg var ikke sint.. jeg var bare vant med at ting ikke alltid går min vei.. og det er ganske trist og vemodig av meg å fortelle det til dere , men jeg trengte akkurat nå en klem. En slags det ordner seg , det er ikke din feil, du visste ikke at de endret timen.

Så tenker jeg på hva er det jeg skal gjøre nå? Jo, det er å ta kontakt med barnevernet og se om de kan finne meg en ny time med min datter. Men det hjelper ikke at jeg er sliten og oppgitt. Det skaper ny stress for meg. Og det er realiteten til de som går igjennom sånt. Alt dette kunne ha vært unngått hvis de virkelig så meg eller lyttet til meg. Men , men. Man kan ikke dvele over fortiden, men man kan alltid skape en ny fortid, hvor alt er glemt i en boks. Så vi ikke bærer nag.. vi ønsker jo ikke å bære nag overfor noe eller noen..

Det er det.. jeg er en mamma nå og jeg ønsker ikke å lære min datter en bisarr oppførsel.. jeg ønsker å vise min datter en ekte mors følelse og kjærlighet.

Det kommer mye visdom ord ut av meg, men er det en ting jeg skal gjøre i kveld og det er å sørge over min fortapte dag. Hvor dyrebar er det ikke folkens, å tilbringe to timer med sitt eget barn? Og hvor dyrebart er det ikke å legge vekk telefonen og ipaden og tilbringe sin tid med to timer med sitt barn.

Så jeg henviser meg til de foreldre der ute som er slitne og oppgitte, men for andre grunner, vær så snill ta to timer til deg selv og ditt barn. Hvor alt det materialistiske er skrudd av. Hvor dere snakker om alt og ingenting. For det er dyrebart den tiden der og det er dyrebart denne forsoningen vi gjør når i møter på en vegg som sier ingenting.

Så jeg møtte på en vegg, jeg gikk ut derifra tomhendt, ingen samvær med min datter. Og det gjorde noe med meg. Jeg satte meg ned i gulvet indirekte og jeg sa at jeg er ingen og ingenting. Det er ingen som kan forklare eller fortelle min datter at det er mor som ikke fikk beskjed om time endringen og derfor gikk du min skatt tomhendt fra det møtet. Din mamma var ikke der. Og jeg er lei meg for dette at de ikke sendte meg brev på digipost eller hotmail for å fortelle meg dette. Jeg er lei meg for det min skatt. Men vi ses igjen og en dag skal jeg fortelle deg sannheten din og min. Når du er voksen nok, da skal du få vite din egen sannhet.. Så jeg setter meg ned og jeg bestemmer meg for å skrive deg min skatt en bok, en bok om sannheten og hva vi har gått igjennom sammen.

Det viktigste er at vi er trygge. Du har det bra og ingen monster kommer for å ta oss nå. Monsteret er borte. Og det monsteret er ikke det du tror, det er en illustrasjon mot de mennesker som bortviste oss når vi var i nød.

Så dette innlegget håper jeg setter et par spor hos dere, for det er derfor jeg gjør dette her å åpne mitt hjerte, for at dere skal vite at dette er en voksen person med ekte problemer som dukker opp inni mellom, ikke kan vi styre eller ha kontroll.. eller være en bedre viter.. men det vi kan gjøre er å be om hjelp eller tilrettelegning. Eller bare å meditere. Så jeg mediterer. Finner roen i min kropp. Og styrer min egen vei.. Nei. Jeg kan nok ikke styre min egen vei som forklart eller sett ut ifra i dag. Ting skjer bare.

Så jeg forteller det til dere fordi jeg trenger støtte og en oppriktig kommunikasjon..

Da var sommeren nesten over, slikt føles det ut som. Jeg håper at alle har hatt en fin sommer! Jeg derimot har vært mer anspent enn tidligere. Hvorfor? Vel, jeg har jo gjort noe dumt og det var å utlevere meg selv tidligere på en blogg.

Det har hjulpet meg å skrive ned mine følelser og tanker, men samtidig har jeg jo vært bittersøt i dette øyeblikket her hvor jeg treffer meg selv på en stein.

Og jeg spør meg selv  hvem er det som har laget den steinen? Jeg kommer nok alltid til å være nysgjerrig av natur. Hva? Hvem? Hvor? Og når?

Det har jo vært veldig gøy det å utlevere seg selv til fremmede. La dem ha sine egne konspirasjonsteorier. Jeg har jo gjort det samme når jeg var liten.

Men samtidig er det bittersøtt. Hvor kan jeg gjemme meg? Jeg kommer nok ikke til å gjemme meg mer. Jeg ser bare etter andre rom og være i.

Jeg ser på oss noen ganger som et hus, nei jeg tenker vårt tilstedeværelse er som et rom.. nei.. jeg tenker nok at vi lar oss overraske av dette øyeblikket hvor jeg setter ned min egen fot og jeg spør meg selv hvor langt har du kommet deg til neste stopp?

Og når skal du utlevere deg selv personlig til dem det gjelder?

Når kommer din finale bok? Og når kommer din finale bok?

Så jeg klappet sammen min vett og jeg sa jeg er ingen! Og jeg elsker det!

Det gir meg bakkekontakt og en tilhørighet, men det gir meg også svar på hva det er det beste å gjøre og det er å skrive om fred på denne jord.

Det er nok mitt favoritt tema. Det å skrive og snakke om fred.

Jeg har jo ikke gjort noe dumt annet enn å utlevere min egen sannhet.

For de av dere som ikke forstår, så er det fordi dere gikk glipp av mine egne opplevelser på denne bloggen. Men det kommer alltid nye opplevelser. Og en ny væremåte. Og en ny personlighet? For jeg vokser og jeg lærer.

Med det sagt ønsker jeg dere virkelig en fin dag:)

Jeg tenkte at det var på tide å oppdatere dere med hvordan det står til med meg. Jeg har vært syk nå i flere måneder. Det er nok på tide å ta seg sammen og ta en tur til legen!

Hva er det som stopper meg? Og hvorfor drar jeg ikke til legen? Det er nok der jeg er i tankemessige forhold.

Jeg er jo inneforstått med at når man er syk så må man gå til legen. Men det er bare så vanskelig å komme seg dit. I det rette elementet. I det rette elementet.

Så jeg forsvant fra meg selv og min kropp. Og sa: Nei! Jeg er ikke syk!

Jeg er frisk!

Og det resulterte i at jeg kastet opp mer enn nødvendig, har ikke matlyst og gikk ned tre kilo på en uke.

Det var ikke lett det å innrømme for seg selv, nei,det å se seg selv forfalle.

Jeg forfalt ikke, jeg var bare vemodig av mine egne fremgangsmåter. Det var jo ikke lett det å være et utskudd i et samfunn, men det var nok mye mer rettere sagt et viljestyrke om et styrkende forhold mellom meg og andre.

Jeg kunne jo ikke fortelle dere alt, da hadde dere sett rart på meg. Så jeg forteller dere det dere trenger å vite og det er at det er ikke rosenrødt på min side den dagen i dag.

Men det er allikevel et par romslige og kameratslige avtaler.

Et liv må leves sies det.

Så jeg lever det på mitt nivå av fremgangsmåte med min helse.

Kanskje jeg burde søke meg opp til det, hva da? Magesår.

Det er nok ikke magesår jeg har? Jeg er nok bare litt overdramatisk?

Slik går nå tankene mine om dagen. Er jeg mellomdramatisk?

Så jeg satte meg selv ned i en fot og jeg krysset avgårde til et hjem.

Jeg har jo fått meg et hjem nå. Og jeg er i lykkerus. Nei.

Det fungerer ikke å lyve heller. Vi bare lar det stå. Hva da ? Sannheten min..

Det har jo seg slikt at jeg traff meg selv ved et veikant, jeg undret jo over hvem i det sakte, men sikkert fortreffelige øyeblikket gjorde noe veldig dumt og glemte seg selv opp i alt dette.

Det har jo seg slikt, at det å treffe seg selv igjennom andre sine øyner er både mektig og veldig seende ut som at vi inntreffer oss med et påskudd om at vi er noe vi ikke er.

Samtidig er det et par viktige holdepunkter det å se seg selv igjennom et følelseutbrudd og hvordan det kunne ha blitt forårsaket av luft.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Det har jo seg ikke slikt at det inntreffes lengre gjennom ord eller løfter, men ei heller om at en tid som dette er veldig dyrebar for dem.

Hvem dem? De trofaste. De ser jo kun seg selv i gjennom et usynlig glass, ellers er de nok til å stoles på.

Det har jo ikke seg slikt at vi klatrer gjennom strømmen, man må gå igjennom strømmen for å komme seg til holdepunktet.

Et sted må det være et holdepunkt, for oss alle til å treffes og møtes.

Det er bare at det er ikke så lett, som vi skal ha det til det å se hverandre på nytt igjen gjennom andre øyner og ører.

Slik er det bare ikke lengre, noen ganger må vi utforske vår ville side og påstander om at vi er noe vi ikke er.

Samtidig er det relasjoner og et viktig mønster av en ro, det å være tilstede med den virkelige verden.

Jeg presiserer dette ofte, men det er bare så viktig å være tilstede i ett med seg selv i den virkelige verden. Et slags la meg se meg selv rundt i området om jeg kan finne meg selv på nytt igjen.

Eller et slags jeg har truffet meg selv på nytt igjen med en ny ro og en ny ro.

Eller er det et slags misunnelse over at jeg styrer meg selv nå til et enda bedre sted og velvære.

Slik fungerer nok ikke makten min lengre, den er ubrukbar. Og den er ikke så ofte tilstede som man måtte ønske eller lengte etter, hva da? Min makt.

For hva er vår makt? Og hvordan kan vi dyrke en sunn idealisme?

Jeg lengter nok etter min egen røst mer enn nødvendig. Så hva er vår egen røst? Og hvordan kan vi falle oss ned i en riktig mønster av en ro. Så jeg startet med nye rutiner og nye avsmak. For vi elsker jo avsmak!

Det omdreier oss til viktige rutiner og det er med på å forebygge søppel i hjernen. Avsmak er en fin og brukbar ting som er viktig å bemerke seg igjennom en strøm av en hav , ble vi til i gjennom en linje av ordutsagn til luft.

Og der ønsker vi vel ikke å være? Hvem vil og ønsker å være luft? Alle ønsker jo å være noe, bli noe og være noe er nok det mest viktigste.

Kanskje var det et fallenferdig prosjekt jeg ser for meg, men den er nok der. Mitt siste utspill har jo vært å synliggjøre meg selv mer for dere.

Være mer synlig. Jeg gjør nok det motsatte. For jeg må jo også kjenne på det å ikke være en luft for evig og alltid. Jeg også må nok være noe for noen i lengden.

Det er det evige sirkelet vi har pratet om nå. Livets sirkus.

Livets bane. Og livets mosjon.

Hvilken valg vi tar i livet vil og skal ha en innvirkning til hvordan vår hjerne tolerer motgang og nedgang. For de nedturene er med på å bygge hjernen opp til å vise seg som et usynlig skall, som i gjennom all odds vinner over det usynlige skarret som påvises seg etter en nødkampmodus med seg selv.

Hjernen er mer kompleks enn det vi skal ha det til, men jeg tror at vi undervurderer den til tider. Den kan så mye mer enn det vi skal ha det til. Den kan huske viktige ting, men samtidig glemme dyrebare ting eller stunder eller minner.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Hjernen kan også lure oss til å tro at vi er noe vi ikke er, så jeg er falleferdig i mine omgivelser og lar meg ikke bli lurt av hjernen. Heller ei tilpasser jeg meg selv og mine omgivelser og ser meg rundt i naturen.

Det har jo seg slikt at det inntreffer oss ganske raskt en nedtur til en opptur hvis man finner de riktige nøkkelkvalifikasjoner i seg selv til å bryte ned de gamle mønstrene til å ta opp visse beroligene midler som mitt angst eller frykt.

Det kan vise seg i form av en nedbrudd, eller la oss si at strømmen går.

Da kan det være en lur måte å restarte hjernen på ved å meditere.

Som sagt er hjernen en del av oss enten vi vil eller ikke.

Med det sagt så ønsker jeg å drøfte i mellom det sette og det usette. For det har ingenting med hjernen å gjøre. Det når det gjelder det usette, det har med det hjertet å gjøre, nei, det handler om usynlighet.

Hvor usynlig man er? Kanskje? Noe å drøfte om.

Men det er nok bare min mening og mine synspunkter.

Ingenting man skal holde seg fast ved?

Eller? Er det noen holdepunkter å ta i fra? Og legge dem inn i hjernen som i en dvale, for alt er en dvale når det gjelder å være synlig er det bedre å skru av deler av hjernen for å blokkere tilstrømninger av negative synspunkter og holdninger.

Det har jo seg slikt at det er alltid noe å jobbes med, og en av dem er våre synspunkter og holdninger. De kan magiskvis forsvinne fra oss.

Det du får i gjengjeld er en forståelse og kunnskap at det handler om hvilken nøkkelkvalifikasjoner du besitter av i din egen del av et system.

For alt er i slutten av dagen et system?

For hva er det vi kan si eller fortelle oss selv så vi har det mye bedre?

Når er vi så innestengte at vi ikke klarer å hjelpe oss selv?

Og hvordan finne veien i mørket? Jeg har alltid elsket å gå i mørket, for man ser ingenting?

Man er nødt til å bruke sine andre sanser.

Og der kommer en tro inn i bildet, og jeg ser for meg at tro er mørket og veien jeg går på er lysets vei mot det usynlige laget mellom at det finnes kanskje noe mer enn himmel på jord, men er jeg klar på eller til den reisen?

Dette innlegget var ment bare for de troende og ta til seg noe til refleksjon..

Kanskje? Kanskje er det bare en repetisjon?

Det var jo vakkert det å se ut om dagen var blitt til noe for noen. Eller om dagene bare gikk i en ”dvale”. Det var jo ikke slikt at det å treffe seg selv i gjennom en vegg hjalp noe eller noen. Det var jo bare tilfeldig det å treffe seg selv med en vegg, kanskje, for å spørre seg selv: Hvem har skapt denne veggen?

Jeg undres over mye av hva og hvem som har skapt oss. Det er noe som treffer meg i hjertet mitt og det gir meg angst og frykt tanken på å miste dette eller at dette blir tatt vekk i fra meg.

Jeg har jo det ikke bra uten min egen tro, og for dette er jeg hatet fordi jeg delte mine forskjellige meninger og synspunkter inn, men det var bare mildt sagt for å provosere en viss folkegruppe.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Virkeligheten er jo seg slikt og det inntreffer meg ganske ofte og det er at: Hvordan kan jeg ta eller fjerne fra noen en tro, som jeg har selv levd før og fulgt etter?

Det har jo seg slikt at vi oppfører oss litt utenom det unormale når vi bevitner vår egen oppførsel i det usynlige laget som kan kalles for falskt. Vi vil ha mer ekte , sier dem nok ikke?

Jeg vil ha en naturlig fasade i mellom oss mennesker. En slags mirakel er det ikke til eller vanskelig å få til. Hva da? Et ekte felleskap. Et ekte tilhørighet og et ekte mirakel er det nok ikke, det å skrive seg bort til et sted eller tilhørighet er vel ikke noe feil med dette da det viser bare at det å holde seg imot seg selv i gjennom stormen og stå fast ved ingenting, vel, med det kan du komme langt med i livet.

Med det sagt var det bare et par vage ord fra min side. Jeg hviler for tiden og tar til meg mine andre sanser og oppretter en fasade igjennom følelseutbrudd av en storm med følelser som kommer og går. Så da er det på tide å hilse på dem, hva da, gamle følelser… La oss bare kalle det for en gjennomreise..

Det var jo ikke slikt at det å tenke sunn fornuft var så gærnt allikevel. Det er jo det som gjør at man får en bakkekontakt med virkeligheten.

Og det er der jeg ønsker å lande når ting virker som sitt verste av sitt verste.

Og det er der jeg vil hvile når jeg trenger en klem. Og det er der jeg skal passe på hva jeg sier for jeg har jo alt jeg trenger og behøver.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Men denne reisen er ikke for de navngitte personer i min hovedbok.  For jeg har skrevet nok kladd at jeg er klar til å skrive min egen bok om meg og min ekte skaper.

Et slags evig liv er det ikke det å drømme seg bort avgårde til et hjem. For jeg fant meg et hjem og det var et hjem hos min ekte skaper.

Jeg fant meg også en tilhørighet der og jeg har kjempet lenge nok med min sunne vett til å vite hva en kamp med seg selv er. Og vinneren er kun deg selv. Du kan bare vinne. Det finnes ingenting å tape lengre, men man gå gi slipp på gamle tankeganger for å komme seg dit.

Jeg trodde aldri at jeg skulle fortsette, men jeg bretter opp ermer, sletter gamle innlegg, og starter på nytt igjen med dere med blanke ark.

Jeg trodde aldri at jeg skulle klare å beskrive meg selv med mine egne ord, jeg har lengtet etter dette lenge, og jeg fikk det til. Og det er noe jeg setter pris på med å skrive ned sine egne følelser og tanker og det er at man kommer til en vei og man trenger bare å følge stien.

Til man treffer på et hjem. Og man finner seg selv igjen.

Det er en deilig følelse det, å komme seg hjem.