Det var jo vakkert det å se ut om dagen var blitt til noe for noen. Eller om dagene bare gikk i en ”dvale”. Det var jo ikke slikt at det å treffe seg selv i gjennom en vegg hjalp noe eller noen. Det var jo bare tilfeldig det å treffe seg selv med en vegg, kanskje, for å spørre seg selv: Hvem har skapt denne veggen?
Jeg undres over mye av hva og hvem som har skapt oss. Det er noe som treffer meg i hjertet mitt og det gir meg angst og frykt tanken på å miste dette eller at dette blir tatt vekk i fra meg.
Jeg har jo det ikke bra uten min egen tro, og for dette er jeg hatet fordi jeg delte mine forskjellige meninger og synspunkter inn, men det var bare mildt sagt for å provosere en viss folkegruppe.
Virkeligheten er jo seg slikt og det inntreffer meg ganske ofte og det er at: Hvordan kan jeg ta eller fjerne fra noen en tro, som jeg har selv levd før og fulgt etter?
Det har jo seg slikt at vi oppfører oss litt utenom det unormale når vi bevitner vår egen oppførsel i det usynlige laget som kan kalles for falskt. Vi vil ha mer ekte , sier dem nok ikke?
Jeg vil ha en naturlig fasade i mellom oss mennesker. En slags mirakel er det ikke til eller vanskelig å få til. Hva da? Et ekte felleskap. Et ekte tilhørighet og et ekte mirakel er det nok ikke, det å skrive seg bort til et sted eller tilhørighet er vel ikke noe feil med dette da det viser bare at det å holde seg imot seg selv i gjennom stormen og stå fast ved ingenting, vel, med det kan du komme langt med i livet.
Med det sagt var det bare et par vage ord fra min side. Jeg hviler for tiden og tar til meg mine andre sanser og oppretter en fasade igjennom følelseutbrudd av en storm med følelser som kommer og går. Så da er det på tide å hilse på dem, hva da, gamle følelser… La oss bare kalle det for en gjennomreise..