Det var en bortkastet jul. Det var også en betryggende jul. Det var det, jeg var trygg og jeg var ivaretatt av og for meg selv.

Det fantes en smutthull som jeg fant i det skjulte. Og som jeg benytter meg av.

En slags la meg rense meg selv imellom det sure minner og bitre minner… så forvandlet jeg meg selv til en blomst.. og jeg ble til den blomsten begynte å visne..så begynte jeg å visne.. og jeg forstå at det er umulig å være på egenhånd på denne jorda. Vi trengte hverandre, altså vi mennesker vi trenger hverandre.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Så forlot jeg min egen ro og jeg sa noe må vel jeg kunne bidra med til samfunnet? Kanskje en jobb? Eller kanskje en jobb?

Men jeg var ikke klar for det enda. Jeg var bare ikke klar for en jobb enda.

Men jeg var klar for en reise. Og det var like greit det også. Reisen min var der. Og jeg traff meg selv på en dum dum vei..det var jo ingen der til å sørge for at det var den riktige veien. Det var bare meg selv.

Så hvilken vei ønsket jeg å dra? Og hvilken vei var viktigst og riktigst ut for meg?

Så forlot vi den historien, og vi sa det var jo bare en historie. Ingenting man skal holde eller  knytte seg fast ved.

Jeg skriver jo bare en bok!

Det var jo en vakker forestilling om at man er bra nok, til man leser en eller to kommentarer fra gjerrige folk. Da ser man livet annerledes. Nei! Da ser man livet slikt som det er. Forlatt. Forlatte folk. Forlatt by. Forlatt sted.

Det er der jeg trives vil jeg tro i skyggen av andre sin tro. For alle har en plass til sin tro, men ingen lar meg ha min tro. Hvis jeg forteller, vel da blir jeg bare plassert i en gruppe av folk som er gjerrige i sin tro eller som misveileder andre.

Og det ønsker jeg ikke for meg eller for noen av dere.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Så denne julen var en bortkastet jul. Det var ingenting spesielt. Og det var ingenting bra med det.

Hvorfor? For andre sliter med seg selv. Og andre trenger hjelp.

Hvem? Nettrollene! De som kommer med sin egen mening. De ønsker jeg ikke å ha noe å gjøre med. For det finnes…hva da? KARMA.

Så dro jeg ifra den fortellingen og jeg startet en ny en.

Himmelen var ikke blå den var gul i mine øyner. Hvorfor? For det var sterkere enn solen å se en himmel. Mye sterkere. Og vakkert.

For jeg elsker sol, og jeg elsker himmel. Jeg virkelig elsker denne jorda. Den er vakker. Og det er så mye magisk med det.

Hvem lagde jorda? Og hvordan kan vi forklare til oss at en bok bare er en bok?

Men ingen forstår dette…så la meg formulere meg selv riktig: Det er lov å være kritisk til en bok. Og det er lov å slippe seg løs i sin egen tro.

Det er mye fram og tilbake i dette innlegget…men jeg ville bare stadfeste min egen opplevelse med jul. Og det er på ingen måte en sur mine, her er det bare en rolig atmosfære.

Men jeg har fått ryddet i julen, så da er jeg vel fornøyd.

Men jeg ønsker ikke å skape min egen tradisjon, ikke enda. Jeg er ikke der enda psykisk og fysisk.

Så jeg godter meg på min egen vilje og jeg ser etter løsninger om hvordan jeg kan løse mine evige problemer med helsen min.

Det er nok hovedtingen min.

Så dro jeg ifra dette og jeg sa farvel.

med vennlig hilsen

lille meg.

Jeg forsvant! Og jeg forsvant! Hvor var jeg blitt av? For hvordan kan noen eie meg så mye i sitt liv at de utleverer meg falskt?  For hvor var jeg?

Og hvordan kan dere se etter meg i det skjulte? For det finnes meg i et håp og i et lys som dere omfavner. Men dere tør aldri å gi det til dere selv?

For hvem er jeg da? Hvis ikke du kan beholde mitt lys,håp og ro?

Så jeg dro avsted og sa jeg kommer tilbake sterkere. Jeg kommer også til å forandre meg på denne bloggen. Være litt mer direkte mot meg selv.. plukke opp bitene som faller meg inn og samtidig se etter en løsning.

Jeg trodde aldri at jeg skulle si det, men jeg har gjort mitt beste. Jeg prøvde virkelig å inntreffe meg selv med tvil,urett og angst. Men det falt meg ikke inn. Det passet seg ikke.

Så jeg dro ifra denne scenen der, for alt dette er en scene, en fiksjon, en beretning..og ingenting man skal holde seg fast ved..

Så dro jeg ifra dere og jeg sa jeg kommer tilbake sterkere….

Så dro jeg…

Jeg var blitt fordømt! For jeg tror på noe eller noen eller det er hemmelig… Hva jeg tror på er hemmelig… for en grunn til å tro at jeg eier sunn fornuft. At jeg kan tenke meg til en grunnlinje av en sak og omgås rundt de rundt meg som en ofrelse gir jeg fra meg mitt vett. Mitt vett. Og mitt vett.

Så jeg ga dem mitt vett, altså min sunne vett. Og sa her er den til ofrelse for deres ugagn mot meg.

Så henrettet jeg dem med mine ord. Og de forsvant. OG ble borte.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Så kom dagen til gjennoppreisningen. Hvor vi står opp fra de døde og blokkerer oss en ny vei og en ny mulighet. Alt er mulig. Vi skriver historien.

Spørsmålet er ønsker vi å miste hverandre i form av en ro?

Så kommer vi tilbake til sunn vett. Har man sunn vett har man alt på stell. Har man ikke det så mister man vettet!

Jeg har heldigvis sunn vett i behold, og den straffer meg til tider.  Men det får være en annen historie til en annen tid. La oss snakke om oss selv? Hvordan vi kan fremskynde denne prosessen med tilgivelse og anger?

Hvordan kan vi gi slipp på det? Det er jo tross alt snart jul.. på tide å gi slipp… ikke vær altfor hard mot deg selv heller da.. det er mye man kan si i en kontekst.

Mye.

Så historien fortsetter… jeg klamrer meg fast til det usette. Noen der ute må vel se meg…eller høre av meg.. eller kjenne meg..

Så ble det til en forundringsboks. Så trivdes jeg med det usette. Det å ikke vite. Det fikk fram det barnet ut av meg som trodde på det magiske.

Det var jo ingen klare retningslinjer til det voksne livet, men en gammel sjel er jeg nok aldeles.

Jeg skammer meg ikke over det, men jeg elsker det gamle synet av et perspektiv. Det er mye jeg elsker! Altså det er mye jeg forstår og jeg forstår nå også at jeg flyr igjennom deres velbehag og ro.

Det er mye fint med oss. Det er fint det og lufte seg selv litt før jul. Jeg klamrer meg til min nye historie..og jeg setter meg fast ved et innblikk i hvordan det må være å være deg nå. virkelig være deg nå.

Så klamrer jeg meg til en ny historie om deg og at du kommer seirende ut av dine problemer og uro.

For den fotfølger oss alle. Vi deler mye til felles du og jeg.

Og dette vet jeg aldeles godt! Men men vi kan alltid synge oss ut av problemer. Jeg må skaffe meg en mikrofon. Og bare synge det ut.

Heldigvis har jeg mange rampenisser der ute som savner meg ikke, men de kjenner jo meg ikke heller. Men jeg fotfølger dem ikke. Jeg ser etter et lys i mørket og jeg frifunner meg selv fra lidelse og sorg. Så tenker jeg gode glade tanker om det mørket som inntreffer meg til tider, så spør jeg mørket: Er du ikke lei av meg? Snart går du vel lei av meg. Jeg er snart altfor sterk for deg.

Så fortsetter historien videre til det usette… kanskje hvis jeg klamrer meg fast til det usette at jeg blir frisatt av og for meg selv?

For jeg holder meg selv til en fange innimellom!

Kanskje var det bittersøtt det å lese av en bok. Men det var jo bare en bok.

Jeg sang høyt! Jeg måtte få det ut! Hva da? Gledens beskjed!

Ingen forstår. Men det går fint for jeg forstår. Det er ganske mange uklare hendelser i det siste. Mange forstår at det er best å bare være stille i en historie som dette. Det var dystert, og det var mørkt. Det var ingen lys der. Alt var skrudd av.

Det var jul. Ingen glede å få fra meg. Bare en sorg. Så jeg feiret jul, men det var med sorg. For historien har seg slikt at jeg også tror på min egen rolle opp i alt dette og det er at omsorg er svaret på alt. For tiden er jeg bestemt på at jeg har klare retningslinjer på livet. Og for det er jeg hatet av og for meg selv.

Hvorfor bryr jeg meg så mye om en historie? Det er bare jul!

Men så tar jeg meg selv med på en reise til det usette. Og jeg faller for en historie. Hvordan kan Gud ha vært et menneske på denne jorden? For en vakker historie!

Også blir jeg med engang dypere i mitt sinn og jeg utforsker mitt sinn enda mer. Hvordan kan jeg forestille meg et liv med Gud? Og hvordan kan jeg forstå historien om Jesus?

Det var jo bare en sorg der i den historien så jeg dro videre der hvor det ikke var mer sorg å ta. Jeg lagde en ny historie.

Og derfor er jeg mer fredfull nå som det er jul.

Jeg må bare minne meg selv om dette, at jeg har laget en ny historie.

For man vet aldri hva som finnes. Og hva som ikke finnes.

Da har jeg gjort mitt…

Det var fint å velge selv. Tenke selv. Føle selv. Erobre meg selv. Min egen oppstandelse. Min egen røst. Min egen rett.

Det var fint det. Men det er fortsatt mye som står uskrevet i tiden. Kanskje var det meg som var problemet? Det kan nok ikke være mulig da jeg har overanalysert hver eneste detalj og hendelse. Jeg kunne ikke ha valgt annerledes.

Noen ganger vet man bare at man taper. Uansett hva man gjør eller sier. Man bare vet det. Så jeg visste det hele tiden. Det var forskjellen mellom meg og dem. De visste ingenting.

Og der traff jeg meg selv aller mest de visste ingenting. Dette var ikke likt meg, jeg er en til ellers  åpen person som snakker om alt og alle. Men denne gangen hadde jeg ikke min egen røst. Min egen rett. Og min egen fri vilje. Det var noen andre som tok seg av.

Det var forskjellen mellom meg og dem.

Tilbake til at de visste ingenting. Jeg kunne jo ikke si det. For det første så er det anklager mot meg for det andre så er det uvissheten om dems egen oppførsel som skremte meg avgårde vekk.

For jeg hadde analysert og kalkulert oppførselen deres og det ble funnet avvik og en overbelastning i hjemmet dems, som gjorde at jeg ikke hadde tilstrekkelig empati nok til å vise hensyn til deres ignorante oppførsel som var kledd ut som redsel og panikkanfall. Jeg forstår deres sko også.

Men tiden vil vise hvem jeg var og er. Bare vent og se. For du kommer til å se meg igjen. Jeg har store mål. Jeg er kvass med dere nå, det er bare fordi jeg er så dårlig både psykisk og fysisk. Det har vært en gjennomreise de par siste dagene. Grått vær kan jeg ikke klage på engang. Jeg savner å klage over de enkleste tingene.

Nå klager jeg ikke lengre. Det er skummelt å klage. For du vet ikke hva som venter deg til gode når du har annerkjent overfor deg selv at du har gjort meg urett, da er du automatisk frisatt av og for meg.. det er en fin og vakker gave å gi til jul.

Når du får vondt i magen av å tenke på min lidelse og sorg, vel da er du også frisatt fra min lidelse og sorg mot det som har skjedd.

Det var en vakker historie. For i slutten av dagen er dette bare en historie. Ingenting man skal knytte seg til eller tenke noe over. For en historie faller ned fra et tre. Et mektig tre. Og det treet besitter av kunnskap og magi.

Og det treet er gavmild og raus! Fra det kan vi få til alt.

Men da må man ha en tro, en sterk tro!

Så jeg faller meg tilbake til min faste plass, og det er bakerst i rekken. Jeg vil ikke ta første plassen. Det er ikke tenkelig eller mulig for sånne som meg ender alltid opp bak i rekken.

Så jeg valgte heretter å frivillig putte meg selv bak i rekken, både rundt mennesker, men også rundt omgivelsene.

Det var en dyp forståelse for at dette er min reise i gjennom en blogg kan jeg finne svar om meg selv. Så dette ble viktig for meg nå!

Jeg kommer tilbake, altså sterkere tilbake.

Jeg faller tilbake igjen og jeg spør hvem har kuttet av mine vinger?

Jeg fordømmer dem!

Så kom det en skytsengel i min kropp og sa : Vemodig du ære, de kaller meg for ære, du har en uavgjort sak med dem og vi skal befale deg utover din egen sinntilstand til å være en ærbodig menneske med et ærbodig oppførsel, slik som du har tilegnet deg i det skjulte.

Vi faller sammen i bønn og vi forstår.

Nei. Det er ikke slikt historien slutter. Skytsengelen ble i hennes kropp. Og ga henne nye vinger. Men de kuttet av de vingene også. Så skytsengelen ble så sint at den ropte høyt ut: Barmhjertighet! Barmhjertighet! Barmhjertighet! De mangler Barmhjertighet.

Så gikk skytsengelen i deres kropp og ga dem barmhjertighet, men de forviste den! De ville ikke ha sinnet! Det var ikke det! Men de ville ha en ærbodig oppførsel og en ære.

Det var det som var problemet. De var bitre på seg selv nå. For historien slutter ikke. Historien fortsetter. Og skytsengelen roper ut nå; Frelse! De trenger frelse!

Men hva er frelse for noe spør hun sin skytsengel. Det er en evig sakprosa med deg! Du faller meg inn å spør meg om alt mulig sier engelen.

Du kan ikke engang skrive til deg et ordentlig jobb! Du har ikke det som trengs!

Så leser jeg avgårde mine egne tanker!

Så kommer vi tilbake til historien om henne og hennes veivalg.

La oss dra! La oss bare dra! Vi orker ikke mer!

Jeg kan også tankene deres.

Det er for mye.

Så forstå jeg at mennesker ikke er vant med å høre på en historie. Det skremmer meg ikke, men er vi ikke blitt til en museum? La oss høre på hverandre sin historie. Hva som er ekte og ikke ekte er ikke viktig. For en historie gir oss en tilgang til å drømme oss avgårde.

Til en viktig reise… Og det er hvor fører livet oss hen til?

Det var dagens debatt samtale med meg selv og en historie.

Jeg søkte kunnskap, jeg fikk tilbake en slag.

Jeg søkte hengivenhet, jeg fikk tilbake et smell.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Jeg søkte fred, og jeg fikk uklarhet.

Jeg søkte ro, og jeg fikk ingen svar.

Det er på tide å åpne dere til min verden… sakte, men sikkert skal vi alle nok bli kjent med meg og mine ord.

For de gjemmer seg bak dine. Og de spør deg nå om du orker å lese dem? Eller er det for mye å be om? Litt av din tid til meg og min sorg.

For det er en sorg der ute som jeg må ta. Den står og venter på meg.

Men jeg tenker at det er fint at jeg kan ta dere med personlig til å hilse på min sorg. Spesielt de som er skyldige til min sorg.

La oss ikke ta hverandre! La oss bare hente min sorg!

Så jeg dro, jeg hadde med en koffert, den var tom, og stor nok til å romme sorgen. Den var falleferdig. Hva da? Min sorg.

Den trengte pleie og omsorg. Så jeg fikk den tilbake. Jeg startet med det små. Hva har skjedd med deg sorg? Hvordan har du hatt det?

Hvem var den skyldige? Var det noen skyldig? Var du selv skyldig? Fra hvor kommer denne sorgen fra?

Så går vi dypere i andre sine meninger, følelser og tanker.

For de laget meg en sorg. Og de ga meg mange sorg tilbake. Men jeg ville jo ikke ha sorg? Hvem er det som vil ha sorg?

Så fjernet jeg nå sorgen dems, de har for og med meg.

Den er borte.

Hvem har styr på livet sitt nå til dags? Hvem bretter opp ermene sine og utleverer seg selv til seg selv? For hvem har sagt at vi er perfekte?

Hvem har sagt det? La oss forsvinne da! I en boks! I en tom boks! For det er alt vi gir til hverandre. Vi glemmer at det er jul snart og at det er fint å gi av seg selv i form av ord.

Syng ut! Dans! Ha det gøy!

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

For vi er frie! Og vi er frie! La oss feire dette! Livet. At vi lever.

Men vi gjør ikke det for det er ork, eller?

Kanskje var det en slags seanse jeg drev med dere? Altså jeg lever ikke det livet jeg snakker og babler om. Men jeg lever et sykt liv.

Det er det ingen tvil om. Ting skjer. Jeg har det ikke akkurat ille.

Jeg kan være stolt. Over fremgangen min. Og at veien går videre.

Jeg er heldig. Og jeg betyr noe. Det er viktig å si til seg selv.

At man betyr noe.

Så jeg bretter opp mine ermer og sier, takk Gud for at jeg eksisterer!

Det var lange stunder. Det var en tidsperiode av en tidsbegrenset ideologi om at man kan ikke skape noe for seg selv bak fire vegger. Jeg har nok skapt meg selv en verden utenom det vanlige.

Der hvor mulighetene flyr rundt i atmosfæren. Der hvor det er lettelse og en omsorg utenom det vanlige. Der det ligger en skygge over tid som kan skremme oss i ettertid.

Men man overlever det meste. Jeg har nok aldri sett for meg dette livet jeg lever nå, men det er mitt og det er min gave i mitt liv. Jeg setter pris på det.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Det var jo mine indre organer som var på avveie. De var jo så slitne!

Det faller meg ikke det å lyve eller pynte på sannheten. Det er mer klassisk å bare si det sånn som det er.

Det var fine måter å beskrive jorden på,men en av dem er en forbrytelse vi gjør mot den. Den hadde jo så sårt trengt ompleie.

Det er masse å snakke om. Det bare ligger der i det sette og venter på at du skal sette deg ned å skrive for deg selv. Kanskje finner du din egen røst igjen?

Det var fattige mennesker til sinns. De var blodfattige. De skremmer seg selv , ikke tenk sier jeg til dem. Bare ikke tenk.

Hvordan tenker vi? Hvordan føler vi? Og hvordan ser vi etter hverandre på?

Hat. Det er der det traff meg selv aller mest. Kommer de med hat? Med sinnet?

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Og der traff jeg meg selv aller mest.. jeg ble til et barn og minnet ble klart over hvem som var mest sint i min egen omgangskrets. Minnene kom tilbake.

Jeg vil ikke bli  minnet på det. Så slem er du som gir meg hat. Det kan jeg heller ikke si. For da bærer jeg nag?

Så jeg holder kjeft. Og jeg står stille i stormen. Jeg venter til det er over.

Så fant jeg min egen stemme. Men ingen tok meg seriøst. Ingen tok mitt ekte sinne seriøst. For sinnet er viktig. Det glemte de å si til meg. For det fører oss til rettferdighet.

Det er mye jeg kan gi et svar på. Men jeg orker ikke. Jeg er sliten.

Og det er mye å tenke på og gruble over. Men en av de tingene jeg elsker aller mest var en tilgivelse.

Et Jeg mente ikke å skuffe meg selv med min indre uro, jeg valgte feil av meg selv til å tro at du har mistet din egen vei mot det usette, når du bærte meg i det usynlige.

For du visste alt om meg. Og du lot meg være i fred, til stormen tok slutt.

Så tok stormen slutt. Nei. Det var ikke slikt.. Det var mer rettere sagt en jobb, de opprettholder stormen.. de legger merke til at jeg står stille og de vil ha en reaksjon..

Så jeg gir dem mitt alt. Og jeg sier her ta mitt alt. Kan jeg få være luft nå?

Så drar de vekk fra meg. Og de lar meg være luft.

Og historien ender der. Dessverre.

Så kommer jeg til meg selv igjen, og jeg spør meg selv hvem skal betale for senskadene?

Hvem skal erstatte dette?

Så treffer jeg dem med angst og frykt.

Noen må betale dommen min.

Hvordan betale dommen til noen ? Anger,miskunn og fortvilelse.

Så finner man en ny dør igjennom frelse og anger kan vi møtes over en bru.

Så  enkelt er det å rense seg selv følelsemessig.

Det finnes mange nøkler å ta fatt i. Og det finnes ganske mange merkbare visualusjoner.

Man kan alltid se for seg selv et bedre liv. Det faller oss inn på nytt å lese noen nye ord. For jeg er utdatert, og jeg liker å endre meg.

Så jeg faller sammen i en felleskap  og jeg ser etter løsninger. Kanskje var det bittert å lese mine egne ord om dagen, men det var en mening med alt.

Jeg elsker å gi gaver i form av renslighet.

Men jeg kan avstå fra renslighet bare hvis noen mener at jeg er skitten.

Da holder jeg meg til å være skitten.

Bare for å fremme mine valg i livet som matcher deres egosentriske behov.

Det finnes mange veier å tanker å gå på. Men la oss ikke sette oss selv fast ved min egen bortgang. For jeg blir borte i det jeg skal sette noen på plass.

Jeg vil bare være der tilstede under anger og fortvilelse. Og ta dem imot.

Men ellers er jeg bitter på dem. Veldig bitter.

Skuffet. Irritert. Irrasjonell. Bortvist. Glemt. Alene.

Dette er de følelser jeg sitter igjen med. Men jeg må igjennom anger og fortvilelse jeg også..for å komme meg igjennom dette.

For jeg ønsker ikke  å bo der med de negative følelsene.

Et hjem. Jeg har skapt et hjem. På min egen blogg.

Velkommen er jeg her. Enda har det ikke blitt tatt vekk fra meg.

Kanskje en dag jeg kan feire med oss?

Hvor vi faller ikke lengre igjennom avgrunnen. Men vi holder oss stabilt.. det er der nok jeg trives best,, å være stabil.. Så jeg kaller meg for ustabil nå for tiden.

Men hva betyr det da? Hva det vil si da?

Det er mye å tenke på. Det er mye å føle. Og det er mye å høre etter.

Så jeg gir slipp på det og jeg omfavner mine egne ord mot meg selv og jeg ser etter en utfluktsvei.

Men jeg kommer meg ingen vei. Jeg er låst fast. Så jeg godtar låsen. Jeg godtar stedet. Jeg godtar tilhørigheten. Jeg godtar alt.

Og sier her er jeg. Snakk med meg. Nei. Ikke gjør det. Bare ignoer meg.

Slik starter min egen etterforskning.