Det var en bortkastet jul. Det var også en betryggende jul. Det var det, jeg var trygg og jeg var ivaretatt av og for meg selv.
Det fantes en smutthull som jeg fant i det skjulte. Og som jeg benytter meg av.
En slags la meg rense meg selv imellom det sure minner og bitre minner… så forvandlet jeg meg selv til en blomst.. og jeg ble til den blomsten begynte å visne..så begynte jeg å visne.. og jeg forstå at det er umulig å være på egenhånd på denne jorda. Vi trengte hverandre, altså vi mennesker vi trenger hverandre.
Så forlot jeg min egen ro og jeg sa noe må vel jeg kunne bidra med til samfunnet? Kanskje en jobb? Eller kanskje en jobb?
Men jeg var ikke klar for det enda. Jeg var bare ikke klar for en jobb enda.
Men jeg var klar for en reise. Og det var like greit det også. Reisen min var der. Og jeg traff meg selv på en dum dum vei..det var jo ingen der til å sørge for at det var den riktige veien. Det var bare meg selv.
Så hvilken vei ønsket jeg å dra? Og hvilken vei var viktigst og riktigst ut for meg?
Så forlot vi den historien, og vi sa det var jo bare en historie. Ingenting man skal holde eller knytte seg fast ved.
Jeg skriver jo bare en bok!
