Det var jo en vakker forestilling om at man er bra nok, til man leser en eller to kommentarer fra gjerrige folk. Da ser man livet annerledes. Nei! Da ser man livet slikt som det er. Forlatt. Forlatte folk. Forlatt by. Forlatt sted.
Det er der jeg trives vil jeg tro i skyggen av andre sin tro. For alle har en plass til sin tro, men ingen lar meg ha min tro. Hvis jeg forteller, vel da blir jeg bare plassert i en gruppe av folk som er gjerrige i sin tro eller som misveileder andre.
Og det ønsker jeg ikke for meg eller for noen av dere.
Så denne julen var en bortkastet jul. Det var ingenting spesielt. Og det var ingenting bra med det.
Hvorfor? For andre sliter med seg selv. Og andre trenger hjelp.
Hvem? Nettrollene! De som kommer med sin egen mening. De ønsker jeg ikke å ha noe å gjøre med. For det finnes…hva da? KARMA.
Så dro jeg ifra den fortellingen og jeg startet en ny en.
Himmelen var ikke blå den var gul i mine øyner. Hvorfor? For det var sterkere enn solen å se en himmel. Mye sterkere. Og vakkert.
For jeg elsker sol, og jeg elsker himmel. Jeg virkelig elsker denne jorda. Den er vakker. Og det er så mye magisk med det.
Hvem lagde jorda? Og hvordan kan vi forklare til oss at en bok bare er en bok?
Men ingen forstår dette…så la meg formulere meg selv riktig: Det er lov å være kritisk til en bok. Og det er lov å slippe seg løs i sin egen tro.
Det er mye fram og tilbake i dette innlegget…men jeg ville bare stadfeste min egen opplevelse med jul. Og det er på ingen måte en sur mine, her er det bare en rolig atmosfære.
Men jeg har fått ryddet i julen, så da er jeg vel fornøyd.
Men jeg ønsker ikke å skape min egen tradisjon, ikke enda. Jeg er ikke der enda psykisk og fysisk.
Så jeg godter meg på min egen vilje og jeg ser etter løsninger om hvordan jeg kan løse mine evige problemer med helsen min.
Det er nok hovedtingen min.
Så dro jeg ifra dette og jeg sa farvel.
med vennlig hilsen
lille meg.