Jeg søkte kunnskap, jeg fikk tilbake en slag.
Jeg søkte hengivenhet, jeg fikk tilbake et smell.
Jeg søkte fred, og jeg fikk uklarhet.
Jeg søkte ro, og jeg fikk ingen svar.
Det er på tide å åpne dere til min verden… sakte, men sikkert skal vi alle nok bli kjent med meg og mine ord.
For de gjemmer seg bak dine. Og de spør deg nå om du orker å lese dem? Eller er det for mye å be om? Litt av din tid til meg og min sorg.
For det er en sorg der ute som jeg må ta. Den står og venter på meg.
Men jeg tenker at det er fint at jeg kan ta dere med personlig til å hilse på min sorg. Spesielt de som er skyldige til min sorg.
La oss ikke ta hverandre! La oss bare hente min sorg!
Så jeg dro, jeg hadde med en koffert, den var tom, og stor nok til å romme sorgen. Den var falleferdig. Hva da? Min sorg.
Den trengte pleie og omsorg. Så jeg fikk den tilbake. Jeg startet med det små. Hva har skjedd med deg sorg? Hvordan har du hatt det?
Hvem var den skyldige? Var det noen skyldig? Var du selv skyldig? Fra hvor kommer denne sorgen fra?
Så går vi dypere i andre sine meninger, følelser og tanker.
For de laget meg en sorg. Og de ga meg mange sorg tilbake. Men jeg ville jo ikke ha sorg? Hvem er det som vil ha sorg?
Så fjernet jeg nå sorgen dems, de har for og med meg.
Den er borte.