Det var lange stunder. Det var en tidsperiode av en tidsbegrenset ideologi om at man kan ikke skape noe for seg selv bak fire vegger. Jeg har nok skapt meg selv en verden utenom det vanlige.

Der hvor mulighetene flyr rundt i atmosfæren. Der hvor det er lettelse og en omsorg utenom det vanlige. Der det ligger en skygge over tid som kan skremme oss i ettertid.

Men man overlever det meste. Jeg har nok aldri sett for meg dette livet jeg lever nå, men det er mitt og det er min gave i mitt liv. Jeg setter pris på det.

Det var jo mine indre organer som var på avveie. De var jo så slitne!

Det faller meg ikke det å lyve eller pynte på sannheten. Det er mer klassisk å bare si det sånn som det er.

Det var fine måter å beskrive jorden på,men en av dem er en forbrytelse vi gjør mot den. Den hadde jo så sårt trengt ompleie.

Det er masse å snakke om. Det bare ligger der i det sette og venter på at du skal sette deg ned å skrive for deg selv. Kanskje finner du din egen røst igjen?