Det var fint å velge selv. Tenke selv. Føle selv. Erobre meg selv. Min egen oppstandelse. Min egen røst. Min egen rett.
Det var fint det. Men det er fortsatt mye som står uskrevet i tiden. Kanskje var det meg som var problemet? Det kan nok ikke være mulig da jeg har overanalysert hver eneste detalj og hendelse. Jeg kunne ikke ha valgt annerledes.
Noen ganger vet man bare at man taper. Uansett hva man gjør eller sier. Man bare vet det. Så jeg visste det hele tiden. Det var forskjellen mellom meg og dem. De visste ingenting.
Og der traff jeg meg selv aller mest de visste ingenting. Dette var ikke likt meg, jeg er en til ellers åpen person som snakker om alt og alle. Men denne gangen hadde jeg ikke min egen røst. Min egen rett. Og min egen fri vilje. Det var noen andre som tok seg av.
Det var forskjellen mellom meg og dem.
Tilbake til at de visste ingenting. Jeg kunne jo ikke si det. For det første så er det anklager mot meg for det andre så er det uvissheten om dems egen oppførsel som skremte meg avgårde vekk.
For jeg hadde analysert og kalkulert oppførselen deres og det ble funnet avvik og en overbelastning i hjemmet dems, som gjorde at jeg ikke hadde tilstrekkelig empati nok til å vise hensyn til deres ignorante oppførsel som var kledd ut som redsel og panikkanfall. Jeg forstår deres sko også.
Men tiden vil vise hvem jeg var og er. Bare vent og se. For du kommer til å se meg igjen. Jeg har store mål. Jeg er kvass med dere nå, det er bare fordi jeg er så dårlig både psykisk og fysisk. Det har vært en gjennomreise de par siste dagene. Grått vær kan jeg ikke klage på engang. Jeg savner å klage over de enkleste tingene.
Nå klager jeg ikke lengre. Det er skummelt å klage. For du vet ikke hva som venter deg til gode når du har annerkjent overfor deg selv at du har gjort meg urett, da er du automatisk frisatt av og for meg.. det er en fin og vakker gave å gi til jul.
Når du får vondt i magen av å tenke på min lidelse og sorg, vel da er du også frisatt fra min lidelse og sorg mot det som har skjedd.
Det var en vakker historie. For i slutten av dagen er dette bare en historie. Ingenting man skal knytte seg til eller tenke noe over. For en historie faller ned fra et tre. Et mektig tre. Og det treet besitter av kunnskap og magi.
Og det treet er gavmild og raus! Fra det kan vi få til alt.
Men da må man ha en tro, en sterk tro!
Så jeg faller meg tilbake til min faste plass, og det er bakerst i rekken. Jeg vil ikke ta første plassen. Det er ikke tenkelig eller mulig for sånne som meg ender alltid opp bak i rekken.
Så jeg valgte heretter å frivillig putte meg selv bak i rekken, både rundt mennesker, men også rundt omgivelsene.
Det var en dyp forståelse for at dette er min reise i gjennom en blogg kan jeg finne svar om meg selv. Så dette ble viktig for meg nå!
Jeg kommer tilbake, altså sterkere tilbake.
Jeg faller tilbake igjen og jeg spør hvem har kuttet av mine vinger?
Jeg fordømmer dem!
Så kom det en skytsengel i min kropp og sa : Vemodig du ære, de kaller meg for ære, du har en uavgjort sak med dem og vi skal befale deg utover din egen sinntilstand til å være en ærbodig menneske med et ærbodig oppførsel, slik som du har tilegnet deg i det skjulte.
Vi faller sammen i bønn og vi forstår.
Nei. Det er ikke slikt historien slutter. Skytsengelen ble i hennes kropp. Og ga henne nye vinger. Men de kuttet av de vingene også. Så skytsengelen ble så sint at den ropte høyt ut: Barmhjertighet! Barmhjertighet! Barmhjertighet! De mangler Barmhjertighet.
Så gikk skytsengelen i deres kropp og ga dem barmhjertighet, men de forviste den! De ville ikke ha sinnet! Det var ikke det! Men de ville ha en ærbodig oppførsel og en ære.
Det var det som var problemet. De var bitre på seg selv nå. For historien slutter ikke. Historien fortsetter. Og skytsengelen roper ut nå; Frelse! De trenger frelse!
Men hva er frelse for noe spør hun sin skytsengel. Det er en evig sakprosa med deg! Du faller meg inn å spør meg om alt mulig sier engelen.
Du kan ikke engang skrive til deg et ordentlig jobb! Du har ikke det som trengs!
Så leser jeg avgårde mine egne tanker!
Så kommer vi tilbake til historien om henne og hennes veivalg.
La oss dra! La oss bare dra! Vi orker ikke mer!
Jeg kan også tankene deres.
Det er for mye.
Så forstå jeg at mennesker ikke er vant med å høre på en historie. Det skremmer meg ikke, men er vi ikke blitt til en museum? La oss høre på hverandre sin historie. Hva som er ekte og ikke ekte er ikke viktig. For en historie gir oss en tilgang til å drømme oss avgårde.
Til en viktig reise… Og det er hvor fører livet oss hen til?
Det var dagens debatt samtale med meg selv og en historie.