Det var ikke sånn at min Allah var en sint sint sint mann? Jeg kaller han en mann for å provosere muslimene, for min Allah kan også være en mann. Han kan være hva som helst han ønsker. Men hva er det han ønsker? Hva er det tenker på? Hva er det han vil med seg selv? Hva er hans visjoner? Hva er hans drømmer? OG hva er hans drømmer?
Det tenker jeg ofte på nå.
Jeg tenker på ham. Jeg gjør virkelig ikke det, jeg tenker på dem som ber for han og om de virkelig tar seg tid til han som har skapt oss?
Mine guder er det nok mangt av. Men jeg setter av tid spesifikt til min Allah for jeg får lov til alt. Jeg er veldig bortskjemt.
Men det kom ikke gratis. Og det gjorde virkelig ikke det. Jeg skulle ønske jeg kunnne slippe unna kampens lyst…
Men den driver meg til noe mer større og mektigere.. som å finne seg selv som et utskudd for nå er jeg nok engang en utskudd fordi jeg snakker og reflekterer for min Allah.
Allah du noen favoritt hobbyer? Har du noen koner? Har du en familie? Har du noen der oppe? Der du er? Når skal være snu seg? For jeg tenker alltid at du er sint når det er uvær! Men det sies at det bare er klimaforandringer… så du har en syklus nå? Jeg er også litt morsom.
Hvem har bedt deg snakke for han? For du er ingenting, det er det jeg hører fra dine folk Allah.
De snakker for lite til deg og det brenner meg som en brann!
De snakker alt for lite til seg selv også..
Men de holder seg til bønn, men forstår de ikke deg og kjenner de ikke deg? At fem ganger med bønn kan skape en repitisjon som kan være slitsomt for deg. Det å repetere det samme til deg… det er nok min tankegang.. at det må være slitsomt for Gudene å høre repitisjon istedenfor å høre en bønn som kommer fra sitt eget hjerte og sjel..
Med det sagt så handler dette innlegget et kort utdrag fra min dagbok mellom meg og min Allah… 