(FORTELLING)
Det var ikke sånn at mange hundre år tilbake vi var ensomme eller hadde en tendens til å utrykke oss feil. Det var mer rettere sagt en slags nød situasjon om overlevelse. Det handlet om oss og dem. Det handlet om en tidsepoke som dette.
Det var grunnfeil i denne boken her..for alt er jo bare en bok?
Men allikevel knytter vi oss til en bok eller en fortelling.
Ikke er jeg fornøyd med dette annet enn at jeg skriver dere en bok.
Hvorfor og hvem er det som overtar min bok og gjør det om til en virkelighets verden for meg? Det er jo helt latterlig.. ikke har jeg gjort noe annet enn å beskrive dere bøker.
Jeg har 70.tusen følgere i mars neste år. ?
Det er store mål for lille meg. Jeg er jo så liten.. Og ikke minst er fascinasjonen min av at vi ble skapt av noe veldig stor. Det holder meg gående.. men stormen avtar vel snart? For jeg kan føle stormen i mot meg..den er kraftig og stor.. lille meg..kan vel komme seg snikende ut av den?
Ikke kan jeg be og ikke kan jeg be..men det jeg kan gjøre er å ta på meg mine rustende øyeblikk og gjøre det om til gull. For ingen har min røst og ingen kan ta over min egen røst.. eller mine fortellinger.. men det vi kan gjøre er å se etter løsninger av et slags ro eller middel som heter ro.
Fortellingen starter slik..det var en gang en jente som så en himmelsk kraft og hun kjente sitt eget hjerte organ.Hun var sendt avgårde på grunn av dette. Ikke kan dere forstå at dette var en fortelling?
Og det skremmer meg ikke.. men det gjør meg mer vemodig over mine sanser for å fortelle en historie eller fortelling for jeg har noe som heter en tidskraftmaskin som gir meg ganske mye på kort tid.
Ikke kan dere forstå eller begripe at jeg blir angrepet pga mine fortellinger som er like uskyldig som et lam?
Apropos lam..jeg kan ikke tro at jeg lagde min egen tradisjon.. jeg spiser nå lam hver 22.03 år… Det er noe med det å skape sin egen tradisjon..det er nok viktig for min identitet.. det å feire jul uten å ha noe tilknytting til det er noe som også er viktig for meg..
Men sorg og fortvilelse er det nok ikke mer her.. det er liksom så oppbrukt for meg at til tider må jeg bare ta meg sammen og omformulere meg riktig for jeg ble for noen dager siden såret. Og det var liksom ikke et hjem, det var derimot et oppbrukt seanse. Jeg orker ikke mer. Og da ble jeg mer selvsikker i mine valg i mitt liv og det å holde meg unna folk var et viktig og riktig valg for meg.
Se meg nå blomstre min skatt.
Se meg nå vokse min skatt.
Vi ses snart! 
