Det var ikke lenge siden jeg begynte med terapi, rettere sagt et år siden nå. En av de tingene som har vært vanskelig for meg var å ha foreldrerollen for meg selv som mor.  Far skulle alltid bestemme alt.  Han skulle bestemme når vi skulle spise og han skulle bestemme når vi skulle gå tur. Han skulle også bestemme om jeg fikk lov til å gå alene til postkassen eller å hente bilen min fra verksted.

Han skulle også bestemme hvem jeg skulle henge med og omgås med. Vi skulle være i en flokk bare oss tre.

Grunnen til at jeg nå kan snakke om det er fordi misforståelser og bekymringer fra min side? Nei. Fra mine, la oss bare kalle dem pårørende bestemte seg for å sende en bekymringsmelding. Og de bestemte seg også for å være fast bestemt på min reise og det var at jeg var problemet.

Jeg var problemet og jeg var problemet.

Tilbake til far.. og hans uskyldighet? Han slo neven sin i veggen, fylt med sinnet men samtidig angst for han kunne ikke slå meg. Fordi han var redd? Nei. For da ville politiet ha bevis!

Han forlot meg også når jeg besvimte. Og latet som ingenting. Etterpå løy han.. men ikke vær redd for meg.. jeg vet at det er gener nå.. han er født sånn..

Men undres om andre vet dette? De som omgås rundt han? Nei. For han får ikke den hjelpen han trenger og ikke vil han annerkjenne noe annet enn at han er en apatisk mann med norske verdier! Dette er i hans øyner hans egen realitet.

Min realitet var at han tok fra meg det eneste, nei han lekte med mine følelser og tanker.. han sa først at han ikke ville bestemme for navnet til vårt barn..grunnen til at jeg nå kan snakke om dette er fordi mitt barn ble tatt vekk fra meg..og jeg ser henne kun en gang i måneden..og det er forsovet greit.. jeg er inneforstått med hvorfor og hva.. tilbake til historien..

Så jeg fikk velge…men jeg sa nei.. jeg sa du skal få bestemme det ( Siden han bestemte alt og jeg ikke ville lage kvalme) Da var han veldig fast bestemt på at jeg skulle velge navnet.. Så jeg valgte navnet Hanna! Og jeg skrev ut kort og det ble registret..

Jeg skrev fine takke kort med navnet hennes… og han tok og kastet det i ovnen.. og sa at hun skal ikke hete Hanna! Så han fant til slutt etter å ha laget mye kvalme for meg et nytt navn til henne.. og derfor heter min blogg; Hanna La Vida Lev… med det sagt ønsker jeg å dele dette fordi det er en historie vi allle bærer i oss.. jeg er ikke den eneste som er i eller var i et dårlig forhold..

Det er flere av oss der ute som må bite i det sure eplet! Men det at jeg flyktet..vel det for være en historie for en annen gang.. det viktigste er at min datter er trygg og i livet! Og at jeg er trygg og i livet er forsovet også inneforstått med meg selv at det er ren flaks at ingenting har skjedd med meg enda eller da!

Jeg håper dette gir dere en rom refleksjon til å støtte oss kvinner eller forsovet menn som er i et dårlig forhold, og at baksnakking og spekulasjoner kan kun treffe oss i hjertet i ettertid når vi forstår at vi har handlet og behandlet folk feil når vi kunne ha vært en hjelpende hånd.

For alt jeg trengte var folk som forstå riktig. På riktig basis og grunnlag. Og at jeg ikke ble sett av min eks eller annerkjent. Jeg var kun en statist. Og jeg var kun en statist!

Med det sagt kommer jeg til å snakke mer om det i framtiden på min nye vlogg: Hanna La Vida Lev.

Med det sagt ønsker jeg dere en riktig fin dag!