Hanna La Vida Lev

Jeg kan ikke fortelle dere mer enn nødvendig. Men jeg ha en tro? Nei. Jo. Kanskje. Og derfor er jeg tilpasset til en ny atmosfære som kalles et nytt liv med mitt nye tankegang og progresjon.

Derfor er jeg tilpasset til nye omgivelser rundt meg og de det gjelder.

Derfor er jeg tilpasset nye omgivelser rundt meg og andre som det gjelder.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Videre fortalt handler dette innlegget om mitt nye pass. Det kommer snart i posten.

Det siste var en illusjon.

Og en meget reflektiv substraktiv mindset.

Jeg fortalte meg selv en historie i går om en gammel mann. Og jeg bønnfalte ingen mer. Jeg var egoistisk. Jeg var egosentrisk. Bare for å se hvordan det føltes ut til å være som dem.

Jeg kjente avsmak i min munn og jeg gikk fort tilbake til meg selv. Jeg var ikke som dem, takk og lov!

Hvem dem? Vel, dem!

Jeg var fri og jeg kjente det i magen min, nei,hver gang jeg kommer på ”dem” får jeg vondt i magen.

En slags ”jeg gruer meg” eller ”jeg ønsker ikke å møte på dem”

De er jo så mange av!

Så jeg satte meg ned i en fosterstilling og varmet meg selv opp for jeg var iskald!

Jeg var meget iskald, men den kulden var ingenting i motsetning av ”dem”.

Jeg var forlatt? Nei. Jo. Kanskje.

Men var jeg riktig forlatt? Eller var det bare en historie som dette nå?

Så er vi tilbake til følelser og tanker.. la oss bare holde oss unna dem.. hvem? Følelser og tanker vell..

Jeg forbannet dem ikke? Jo! Jeg forbannet dem! Jeg sa nok er nok!

Jeg vil nødig gjøre noen vondt eller ha vonde tanker, men i det siste har det hjulpet meg å bruke sinnet til noe terapautisk som meditasjon.

Eller sove sanger som hjelper meg til å sove.

Eller en begynnende atferd mot sosialisme som gir etter mine lyster? For hva er mine lyster?

Og hva var min bok verdt for noe? Var den verdt noe?

Eller var det bare en middels bra bok?

Vel, spør dem!

Ikke spør meg! Jeg er ikke her? Vel, jeg blir latterligjort etter å ha åpnet mitt hjerte…

Så jeg vender ryggen min mot min egen progresjon og jeg spør etter en venn om hjelp..

Og den vennen er en mektig venn. En soleklar venn. Som fortjener meg som en ekte venn!

Den samme vennen sliter nok med sitt, men det finnes ingen unntak mot det umulige og det er at jeg er heldig.

Følg meg gjerne på youtube: Hanna la vida lev.

Videre sagt lar vi innlegget stå og lurke.. vi plukket opp mye rart eller hva min venn?

Hvis sommer kunne prate, hva er det vi hadde hørt?

Hvis vinteren kunne gråte ,hva er det vi hadde sett?

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Hvis våren kunne synge ,hva er det vi hadde følt?

Hvis høsten kunne bringe, hva er det vi hadde hatt?

Hvis trærne kunne snakket, hadde vi da vært stille?

Hvis moderjord kunne gi oss, hva hadde vi fått?

Hvis bare hvis var der så hadde vi forstått.

Dikt skrevet av meg.

Jeg bønnfalte ingen om noe. Eller? Jo da jeg bønnfalte dem om å la meg reise på min vei alene. Det var så mye mer jeg skulle se og høre. Det var så mye jeg skulle føle. Og det var så mye mer jeg skulle gjøre.

Jeg satte ned foten og sa at det var ingen andre der ute enn meg. Det var ingen andre der ute etter meg. Det var ingen der ute som brydde seg feil.

Jeg fikk roen min tilbake. Jeg var avslappet. Jeg var mer enn nok heldig.

For jeg er rustet og jeg er beskyttet.

Så jeg avklarte med meg selv om at det var på tide å oppfylle mine egne ønsker. Om et selvstendig liv. Om et bedre liv. Om et slags mirakel fylt med det umulige. Kanskje var jeg en slags pessimistisk person til tider? Eller var jeg kanskje litt mer overtroisk enn alle andre? Nei. Ikke det siste. Jeg er nok mer enn nok klar til å dele med dere alt om meg og min historie, men det tar tid det å fortelle dere alt.

Jeg klatrer ut av brønnen for å si hei. Så legger jeg meg ned igjen til å sove. Det kjennes godt og trygt det å sove. Det kjennes behagelig. Og det kjennes kvalmt når skal søvnen ta slutt? Når skal det være nok? Og når bare når skal jeg forsvinne i den løse luften?

Vel, det er ikke sånn det fungerer, livet er ikke sånt. Man kan ikke bare forsvinne. Man må annerkjenne ovenfor seg selv at man har rutiner og arbeid nå til å gjøre noe bedre og til å være noe bedre.

Kanskje handler dette bare om lysten til å dra på en ferie tur?

Det trengs ikke å være noe verre enn det..

Der traff jeg et midtpunkt hos dere. Det er ikke sånn at jeg kan ta dere med til en lala verden fordi dere besitter mye makt hos meg nå. Dere tenker på det umulige som er fullt mulig hvis man bare har det på plass. Hva da? Det å besitte en rolle i en slags film. For alt er en film.

Så hvilken rolle vil du ha i mitt liv? Og hvilken rolle vil du besitte mest makt av i? Hvilken casting skal godta deg og din sjåvinistiske utdrag av deg selv? Er det ikke bedre å bare holde seg langt unna meg?

Er det ikke bedre å ikke leke med stormen som en slags gud eller gudommelig yrke?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For det er ingen som er ute etter deg.. hvor mange ganger skal jeg si dette? Det er ingen ute etter deg.. jeg kan derimot ikke si det samme.. For nå er det mange som er ute etter meg og min røst..min stemme..

Så jeg bønnfaller ingen om ingenting annet enn å stå imot fristelser mot det onde og ondskapens hånd. Det kommer ingenting gått av det eller får du noe i utbytte og det er min sorg og lidelse blandet med en friksjon av en sannhet modus som dette for jeg berettet for dem at jeg tror på engler.

For meg er engler nok oppbrukt.. eller? Nei. Mine engler er nok aldri oppbrukt. De er her i det stille og tar vare på meg. Når det trengs dukker de opp og passer på meg. Men i det siste har de vært altfor naive til meg og mine stunder som en forfatter.

De mener at jeg skal slutte å skrive for dere, men jeg har et sårt trengsel av å snakke om meg og mine problemer. Nei. Om meg og mine opplevelser med blant annet engler. For de er her med meg nå og passer på meg.

Derfor kaller jeg det en lala verden for virkeligheten er noe annet for dere.

Jeg er påpasselig med mine ord og jeg er varsku med dette. Og jeg anbefaler ingenting til noen annet enn å følge etter min røst for så å se om du finner deg selv i den på en eller annen vei så møtes vi til slutt til et felleskap som vi deler i samfunnet tross alt hva vi måtte mene så har vi alle forskjellige grunnprinsipper som blant annet en vei mot det uskyldige som er engler som er ingenting annet enn lys og varme.

Så jeg tar fram mine tarot kort og jeg ber dem om å veilede meg gjennom stormens lys.

For nå bærer jeg dem i min båt. Og min båt er ganske stor og ganske flott.

Men det er ikke et menneskelig objekt, det er mer rettere sagt et innsyn rapport i det umulige; Det å prøve å forstå et annet menneske.. Det er et viktig grunnprinsipp det å lese andre mennesker , vell det kan ta tid, for det er ikke alltid det er tilgjengelig for dere , det å lese et menneske, men det finnes en annen retningslinje som jeg kaller mitt eget progresjon mot det usynlige. Båten er nok ankommet for meg og jeg er klar til å seile avgårde med den.

Jeg elsker båt! Og som jeg elsker båt!

Jeg elsker havet! Jeg elsker fiskene! Jeg elsker alt det med dette at dere forstår ikke eller begriper mine tekster lengre for jeg tar det ut av kontekst og jeg legge om en rutine for dere og det er å jobbe med hjernen deres og utviklingen deres har jammen meg vært meget reflektiv. For det handler ikke om livetsbane det handler om livetsvei.. Og hvor fører min vei med dere mot hen?

Til basis grunnlinje av en tidsbestemt ideologi som dette; Klatre kan du alltid ut av brønnen, men spørsmålet er om du har lyst til å være ut av brønnen? Når du ser hvor grusomt den virkelige verden virkelig er? Da tror jeg du setter deg ned i brønnen med meg og finner ut av , det jeg vet, og det er at vi er ingen og vi vet ingenting!

Med det sagt handler dette blogginnlegget om provokasjon satt ned i en bås av spekulasjoner om meg og mitt ytringsfrihet.

Har jeg lov til å snakke ?

Har jeg lov til å prate?

Har jeg lov til å ytre meg?

Har jeg lov til å fortelle?

Atter en gang har jeg lov til å fortelle?

Det at Prinsesse Martha-Louise har kontakt med engler er en ting og jeg husker tilbake at jeg syntes det var så rart og fjernt for det kan umulig eksistere noe mer enn det vi kan se og høre.

Det var før jeg hadde mine egne opplevelser. Og historier. Og fortellinger.

Nå er det ganske rart og uvant for mine nærmeste at de ser på meg som psykisk ustabil for at jeg har er medfødt en gave?

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

En gave som jeg forsovet ikke vil ha nettopp på grunn av dem.

Men jeg kan ikke flykte fra dette heller ei kan jeg forsovet fortelle meg selv en lala historie om at jeg er i et lala land. Det er ikke sånn det fungerer med meg.

Jeg er nok mye mer i virkelighet verden enn det de skal ha det til.

Så jeg fortsetter min reise med min usynlige engel. Og jeg fortsetter med å be til min egen forvalter. Og jeg fortsetter å sette meg selv til side. For andre sin skyld.

Det er ikke sånn at vi alle kan bli til det? Noen ganger kreves det mye tilrettelegning for meg til å  forstå at jeg har en medfødt gave.

Ikke har jeg bevis til dere. Annet enn min røst. Altså min stemme. Det er nok min gave til dere. Å finne meg gjennom min egen stemme. Ikke er den lengre kvass, den er bare litt vemodig for jeg er beskyttet?

Og jeg er beskyttet!

Med det sagt handler dette om provokasjon og atter en gang provokasjon.. for det er dem imot meg.

(FORTELLING)

Solen traff meg ikke, men den ga fra seg et lys. Og det lyset er min egen progresjon. Jeg har det tungt i min kropp. Den er svekket. Den er sliten. Den er veldig tung. Men lyset var der i min kropp. Det var ingen mørke der.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Og for det var jeg evig takknemlig for.

Videre fortalt så vil jeg fortelle dere en hemmelig tid da jeg brukte på å bortforklare meg selv for fremmede og min ideologi som en fredfylt tone.

Jeg hadde nok aldri forventet avslag for min ros for dem og de fremmede.

Jeg elsker å rose dem! Men jeg kan ikke tvinge noen med å jobbe med seg selv og sine fordommer.

For det er fordommer som stikker meg mest ned.

Hvis dere bare forstå smerten det gir til det usynlige for jeg kunne aldri glemme dette ordutsagnet; Hva hvis noen fikk det med seg?

Hva hvis noen fikk med seg den smerten det påførte andre?

Og hva hvis noen var der og så på det hele? Mer rettere sagt hva hvis noen faktisk måtte høre på det?

Det falt meg naturligvis inn at de skulle tro at det omhandlet dem, men jeg vet jo ingenting om dem annet enn det som er blitt vist til meg.

Jeg kunne jo heller ikke hate dem ? Det ville vært det samme som å hate meg selv..

Jeg kunne heller ikke være irritert for det ville jo vært så bortkastet..

For her sitter jeg og mediterer for dem og oss.

Jeg finner stillheten deres og jeg gir dem det i det usynlige.

Ta nå stillheten min og din og legg deg om til en ny tid og til en ny visjon; Alt er mulig for oss , å tenke, å føle, å se, å høre.. det er nok de fem sansene det går ut på..

syn, hørsel, lukt, smak og følesans.

Jeg bærer den hellige ånden, men jeg lever som en atheist? Vel, jeg har mine fordommer når det gjelder kristendommen og islam. Jeg er ikke helt fornøyd med tankegang og det at de ligger bak i tid ca. 100 år.

Det var min tankegang og refleksjon.

Din er nok annerledes og mer bitter for at jeg deler en slags helligdom?

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Med min skaper?

Og derfor skaper det friksjon og forvirrelser?

Det går bra jeg tar det imot. Det er en gave det også.

Men det jeg ikke tolerer er tilsnakk og baksnakking.

Eller ei forvirrelse.

Eller ei kunnskapsrik hjerne som jeg har fått.

Det er dessverre veldig tabu og fremlagt det at jeg har fått meg en røst. Og den røsten er hellig. Og det kan skape misunnelser og en smule irritasjon.

Men jeg lever som deg? Hvorfor? Nettopp på grunn av den ideologien du sitter igjen med og jeg har ikke lyst at du skal kjenne deg utenfor. Så jeg lever indirekte som deg? Nei. Jeg har mine rutiner med bønn og en smule irritasjon ovenfor meg selv overfor at jeg ikke bare klarer å velge en religion. Så jeg bønnfalller deg ingenting annet enn om å forstå meg.

Jeg tilpasser meg slik jeg alltid har tilpasset meg.

Jeg ber deg om  å bli kjent med meg? Nei. Jeg ber deg om ingenting?

Jeg tror at dette var nok det mest ærligste bloggen jeg har skrevet!

Så jeg antar at bekymringer er nå oppbrukt eller hva?

Eller antydninger?

For det er noen høyere makter som vil meg godt. Og det er forsovet noe  å tenke på. Nei. Ikke for meg. Jeg er altfor opptatt av hva andre tenker om meg og syntes om meg for jeg kan merke dette. Jeg er oppblåst,kvalm og spyr.

Så merkbar er min tid her på jorden. Så merkbar er livet mitt at kroppen min blir ikke frisk. Jeg trenger profesjonell hjelp av en lege. Som kan finne ut av virkeligheten min og det med kroppen min.

Det er virkeligheten min. Hvordan er din?

Er den noe bedre?

For det er i virkeligheten vi møtes.

Gjennom en sangstemme som er grusom!

Gjennom en kvass ord som er forferdelig!

Gjennom en tidsreise av en ideologi som dette.

Jeg faller ikke om. Jeg bare faller ikke om.

Jeg skriver og skriver, men for de kristne som vet at den hellige ånden er i meg forstår også at jeg skriver meg min egen historie. Og det får være!

Jeg er inneforstått med at det er mange ting dere ikke vil forstå, men er det en ting jeg vil lære bort så er det dette: Ikke la din nabo svelge din egen miskunn over din egen tilstedeværelse av en slag, for alt du gir meg er slag.

Videre fortalt så handler dette om tilgivelse. Nei.

Eller fortapelse? Nei.

Eller miskunn? Hva er miskunn? Noe negativt!

Hva er min rolle i samfunnet?

Hva er min tidskrevende ideologi som dette?

Jeg tror at jeg har abstinenser?

Nei.

Jeg tror jeg har en smule irritasjon ovenfor meg selv? Ja.

Jeg tror at jeg velger å avslutte her..

Det var ikke mange år siden jeg befølte meg selv nedentil. Det var middels sagt kvalmt. Jeg undres om noen har vært der før? Hvor kvalmen er så stor at du har aldri lyst til å ha sex!

Jeg ble og er fortsatt kvalm av det. Det er liksom ingenting som hjelper. Så jeg spør en sexolog om dette er det nærmeste vi kommer til et terapiform?

For jeg deler alt. Muligens altfor mye? Nei. Det er viktig å snakke om alt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg deler nok litt for mye av det som blir sagt blir nå tatt ut av kontekst.

Det er ikke sånn at jeg er tilknyttet sex. For meg er det bare sex. Det er liksom ikke noe mer å hente ut derifra.

Det er en del av livet. Det er ikke mer eller mindre. Det er bare sånn det er.

Men jeg vet også at jeg må bearbeide visse hendelser som har skjedd mot meg. Og de trengs det tid til. Men det er en del av livet det å være en utskudd. For nå har jeg blitt til en utskudd fordi jeg snakker om sex?

Det er liksom ingenting å skjule lengre. Jeg hater å skjule ting! Jeg bare hater det.

Jeg vil være dønn ærlig om alt. Og sex er så viktig nå til dags. Så det å ikke snakke om det blir bare feil.

En sexolog sier seg kanskje imot eller?

Nei. En sexolog undrer over hvem og  hva er det som gjør at jeg blir kvalm?

Likegyldigheten til mannfolk? Nei.

Undres om jeg er klar over det selv? Kanskje hvis jeg går inn i dybden..men det blir også litt feil. For det er mange som ikke er klar over til å lese om mitt sex liv.

Det er liksom så dyrebart og spesielt?

Vel, det kan diskuteres.

Jeg tror jeg skrev dette innlegget mest for å provosere mine nærmeste!

Nei!

Jeg skrev det for å provosere meg selv?

Nei!

Jeg kommer til poenget snart..

Jeg skrev det bare fordi det er noen der ute som kjenner seg kvalm!

Og som kjenner seg rar!

Og som kjenner seg rar!

Vel, det er fordi jeg vet at voldtekt og æresdrap er noe som er veldig populært for tiden.. dessverre…

Så jeg kjenner meg kvalm!

For de som kjenner seg kvalm!

Og jeg gjør noe som er utenfor min komfortsone og det er å snakke om sex for deg der ute som trenger å snakke om ditt privateliv som ikke er bra og der hvor du er kvalm!

For det er ikke meningen vi skal være kvalme!

Det er ikke meningen vi skal være kvalme!

Og det er ikke meningen vi skal holde det skjult.

Det er meningen vi skal snakke om det!

Så jeg snakker om det.. og lurer på og undres på om du er klar til å snakke om hva det er som har skjedd mot deg?

For urett er urett..og du er en dyrebar skatt!

Det er på tide å snakke om det? Kanskje kanskje ikke… vi får se..

med det sagt var dette innlegget ment for deg som er kvalm! Som er lei! Som er sliten! Og som er i avvente for sannheten..for sannheten setter oss fri? Det hender noen ganger sannheten låser oss fast! Jeg håper med dette at du kan legge deg selv igjen..i en skuff.. nei..gå ut av skuffen… gå ut av låsen.. bare vær deg selv? Nei.. bare snakk med noen om dette.. bare gjør det.. ikke hør på den indre stemmen som alltid sa til meg selv..nei..ikke lov..ikke bra.. ikke snakk om det..

Jeg sier at noen ganger må vi nå et punkt hvor vi har fått det nok!

Noen ganger må vi bare utføre visse hendelser for å redde oss selv!

Noen ganger må vi bare se etter nye løsninger!

Noen ganger bare noen ganger må vi respektere at bloggen min handler om alt og alle.

Og at det handler ikke alltid om meg?

Kanskje bare kanskje speilreflekterer jeg noen andre sitt liv?

Kanskje bare kanskje er det, det som det handler om?

Å speilreflektere andre sitt liv?

Gi en hjelpende hånd.. Være der for noen..

Med det sagt så legger jeg igjen et bilde.. som omhandler at det er bare noen ganger ikke så big deal? Nei.. det er et big deal!

(FORTELLING)

Jeg er min egen person og jeg synker ikke så lavt eller rettere sagt ned.

Jeg setter på øreproppene, tar på det høyeste, en sang som jeg elsker og jeg er klar til å skrive.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Mine dager er ikke som dine dager. De er nedstengt. Og de betyr ikke så mye annet enn det jeg bedriver min tid med.

Jeg satte sammen en glose her om dagen som heter solen faller ned på meg og vinden blåser overfor meg.

Den var mektig for meg for det er latterlig hvor mange sol jeg har sett forfalle vekk fra meg. Jeg savner å virkelig se solen og været. Være i ett med naturen. Jeg savner det virkelig, men for at jeg skal ha det må  jeg ha en kropp som er fysisk i stand til dette.

Så jeg biter sammen tennene mine og lager gnistinger, en ny greie jeg har fått til..nervøs gnisting? Eller oppgitt gnistning?

Jeg tar på meg min hovedrolle og ter meg oppriktig nå, jeg kan ikke noe for det å provosere meg selv gjennom andre sine øyner og tårer.

Det er bare der.  Jeg elsker lidelse og sorg.

Men jeg skaper det ikke, kun gjennom andre. For de får ikke lengre vite sannheten for jeg ønsker dem godt. Jeg vil og ønsker at de skal jobbe med seg selv og deretter gå ut i fra sin egen perspektiv på livet og hvordan de virkelig ser meg.

Men når jeg er en blokk i deres øyner, vell da må jeg bare formulere meg bedre!

Et barn kan ikke få godteri hver dag, kun lørdager og inni mellom når man tenker at de fortjener litt selvros.

Jeg kan ikke gi dere godteri hver dag. Det fungerer ikke sånn.

Jeg kan heller ikke klappe dere på skulderen og si bra jobbet når dere ikke har jobbet med noe. Jeg trenger bare å se de samme øynene, og jeg savner å se forskjellige øyner! Som er annerledes..som hva da? Oppgitt? Frustret? Sint? Aggresjon? Nei!

Det er gavmildhet og raushet. Det er en selvsentrisk hjerne som kan klatre seg ut av det umulige for å gi meg en blomst på døren.

Det er en gavmildhet og raushet som kommer av seg selv og for seg selv. Det å elske seg selv. Det er det jeg har lyst til å se i øynene deres at de elsker seg selv. For da trenger de ikke meg?

Korrekt!

Og da trenger jeg ikke dem?

Riktig!

Så vakkert!

Så enkelt!

Så vemodig!

Kanskje bare kanskje kan vi en dag møtes gjennom våres øyner? Og se hverandre? Mer klarere?

Så jeg tenker at jeg fortsetter med min blogg inntil videre..

Jeg kjenner meg litt vemodig, men jeg vurderte å slutte. For jeg kjenner liksom ingen gnist lengre med meg selv pga andre sine baktanker når det gjelder det som er dyrebart for meg og det er min datter? Nei. Det er min blogg.

Jeg og min datter vi kjenner ikke hverandre. Vi lærer oss å kjenne hverandre på nytt igjen, og det syntes jeg er fantastisk. Det er ingenting trist med det annet enn at jeg er oppriktig en mamma som er bekymret. Men det får være på min kappe. Jeg tolerer bekymringer, men annerledes enn kanskje noen andre?

For man ser ikke bekymringene og heller ei berører de noen annet enn at jeg bare skriver med ord.

Så  jeg legger meg ned for å meditere, jeg finner meg selv igjen sakte, men sikkert..du vet det å drømme seg bort i sin egen verden.. tenke på hva jeg ønsker meg.. et hus..en bil..og en hund.. men så kan jeg være veldig vemodig og tenke stort og større…men det får være min lille hemmelige plass.

Så jeg endrer mine skrivemønster og skriver dere en brutal enkel blogg med mye forskjellig. Rett og slett for å gi deres hjerne noe å bedrive tiden deres på.

Kan du reflektere?

Kan du undre?

Kan du se?

Kan du lytte?

Kan du forstå?

Og kan du bare forstå?

Jeg angriper deg ikke!

Og Jeg angriper deg ikke!

Viktige affirmasjoner til dere der ute… vær så vennlig og legg igjen en hyggelig kommentar om deg selv… 🙂 Gi deg selv ros!

Det var ikke mange år siden jeg begynte å se etter nye løsninger med meg selv. Jeg satte meg ned i et rom og jeg skrudde meg selv helt av. Jeg sa til meg selv det finnes ingen andre utvei enn å godta dette.

Godta hva?

Godta at andre mennesker kaller meg onde ting, at andre baksnakker og at andre misforstår.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Så jeg lukket meg selv fra det og sa de får ikke den blide og glade meg.

Toget har reist.

Men en av de tingene jeg har sittet igjen med var nettopp dette. Jeg tok det bokstavlig til meg og jeg bønnfalte ingen om å slutte med dette. Jeg sa bare indirekte gi meg mer og jeg skal så meg selv en hus.

Og der skal jeg bo for en stund.

Før livet tar slutt. Hvem vet kanskje jeg blir 80 år gammel? Det får tiden vise hvor godt jeg tar vare på min kropp.

Og da går vi over til neste tema som er kosthold og faste.

Jeg var opptatt av kosthold og faste.

Jeg var opptatt av mye ting. Men nå som kroppen min er så utslitt som den er hjelper det med ingenting annet enn å finne ut av hva det er som feiler meg.

Kanskje er det søvnapne jeg sliter med? Eller insulinresistens?

Jeg vet ikke, men jeg er villig til å finne ut av dette.

Noe er det. Men hva det er vet jeg ikke. Så jeg ber? Nei. Jeg ser. Jeg hører og jeg lytter på det som er der.

Og jeg tar meg sammen noe jeg forsovet alltid gjør. Jeg tar meg sammen.

Men å ordne opp i med andre fungerer bare ikke og vi må godta at vi tenker og er annerledes. Det kan jeg forsovet leve med.

Men at vi tar for oss konsekvensene, for hvilken konsekvenser har det for meg det å bli sagt imot av andre på den harde måten vil vises i min atferd mot andre mennesker? Nei. For andre mennesker har ingenting med dette å gjøre eller ei andre sine misforståelser.

Kanskje bare kanskje kan dere hvile dere på disse ordene av meg: Jeg misforstår og det er greit, men jeg lar det ligge og jeg lar det ikke vokse mer enn nødvendig. For noen der ute bærer sannheten og det er den jeg skal holde meg fast ved. Og det er den jeg holder meg fast ved.

Med det sagt er dette en forsoning? Nei. Dette er bare en blogg!

(FORTELLING)

Det var ikke lenge siden jeg traff på en kjerring. Hun var en ekte kjerring! Det finnes mye ro i meg nå, men når kjerringa forstyrrer meg og mine omgivelser da må vi fortelle henne noe dumt!

Det var en gang en blomst som var ute på tur og hun mistet følelsene sine i beina og det var ingen der til å forstå at hun var alvorlig syk. Det var heller ingen der til å ta imot hennes tårer. Så hun ba til sin Gud om nåde. Nei. For det var ingen Gud der, men de hun møtte på var engler. De var ekte engler. Og for at jeg skal fortelle den historien der må jeg bli lagt inn på psykiatrien?

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Da går vi tilbake til kjerringen som mener jeg er psykisk ustabil.

Ikke er det gjort noe dumt annet enn å utlyse min dumhet gjennom hennes speilrefleksjon mot meg. Og ikke kan hun kontakte meg. Alt hun kan gjøre er å la meg gå. Men det er for vanskelig for henne. At jeg sleit psykisk med mitt når jeg var på gjennom reise med henne!

Jeg faller ikke imot lengre for fristelsen sier jeg jo. Slutt å frist meg med dine egne synder!

Jeg faller ikke imot!

Så jeg bønnfalte nå min Gud om å ta det slutt. Nei. Jeg sier jo at jeg er en atheist? Nei. Jeg har ikke benevnt noe annet enn en historie.

Og en historie er en historie.

Når folk er inneforstått med dette, vel da kan jeg lage dere jævlig unnskyld språket bra innlegg!

Med det sagt ønsker jeg ikke noe kontakt og det bes om riktig grunnlag for å ha kontakt med meg. Da jeg ikke ferdes ute alene for morro skyld.

Med det sagt legger jeg igjen et ordtak for de vise der ute: Jeg var en gang en jord så ble jeg til en blomst så visnet jeg så falt jeg om så ble jeg igjen til en blomst.

Og slik er livet vårt? Nei. Slik er mitt liv og det gir meg ro når andre prøver å angripe meg. Med det sagt avslutter vi for nå.  (Da fikk dere litt gossip? Nei. For det er bare en historie)