Ro

Jeg søker etter trøst i mine egne ord. Jeg fant min vei og jeg fant det usette.

For de av dere som mener noe, vel det er kanskje bittert, det at jeg forsvinner snart?

For ingen tror på meg og ingen mener noe lengre… alle er bare forsvunnet i sin egen ideologi…for de av dere som mener at jeg tørster etter det usette, må først bli kjent med meg og min godvilje.

For jeg strekker meg milevis av lysår unna dem og jeg gjemmer meg bak lukkede gardiner og jeg sier, se nå det usette åpne mine gardiner gjennom min egen oppførsel og ord.

Så kan vi se om vi kan finne det usette og hva de føler og hva de tenker om meg. For alt i slutten av dagen handler om det usette. For de er jo her i min kropp. For mange år siden begynte jeg med selvpleie, og det jeg fant ut av det var at jeg var på min egen reise med meg selv og det usette.

Det var handlinger som måtte til av det usette for å gi meg en god troverdighet. For jeg også trenger å få noe. Og i dag fikk jeg et vennskapelig besøk og det var et fulltruffent ideologi om hvem er det som har rett.

For i slutten av dagen sitter vi igjen med oss selv. Så jeg passer på at jeg sitter igjen med ingenting, men samtidig reflekterer jeg over mine ville utsagner og sier til meg selv, personen som tror på meg, vel, de er på bærtur!

For jeg liker å skremme meg selv med mine egne ord, for de kan vel ikke felle meg igjennom en blogg? For jeg søkte kun en oppførsel fra meg selv og jeg utleverte den til fremmede og jeg sa det er på tide at jeg forsvinner.

For jeg er elsket av noen. Og jeg er elsket av noe.

Så det usette fremlegger for dere viktige årsaker til at jeg ble valgt til å være noe viktig. For de mener at jeg besitter dere i min høyre hånd og at jeg er elsket av det usette, det krevde mye selvrefleksjon og selvarbeid.

For de fant meg og de tok seg tid til meg. Så jeg ønsker å gjengjelde det tilbake til det usette. For vi er jo forfallen i en historie. Og vi søker etter bekreftelse. Samtidig er vi bitre på at jeg forsvinner snart, og bloggen er det eneste beviset dere kommer til å sitte igjen med…

Så sier vi jo bare at det er jo bare en historie dette her. Så hva slags plan eller felle har du lagt ut for og til og med meg?

Er det irriterende at jeg lar deg ikke tvile mot deg selv? At jeg lar deg ikke falle ned i urett. Ikke gi meg urett. Ikke gi meg ro. Gi meg ro.

For det var mitt ønske at noen ga meg en kraftig og mektig ro. Det var jo min vei og min historie.

Det usette har nok skjult seg lenge nok fra meg og nå bestemmer de seg offisielt å være en ekte åpenbaring for og med dere.

Det usette tok det valget, ellers jeg hadde skjult dem vekk fra dere.

Så det er ganske spennende det livet jeg lever nå.

Det er nok ikke slikt. Det er mer rettere sagt engler som jeg er omringet av som forbløffer meg med sin egen ideologi og det er at jeg er en forsvunnen ideologi.

For de av dere som stammer ifra en ond sirkel av en tro, vil jeg bare presisere på og til og for at det er jo bare en dommedag som venter dere.

Så lar vi den illusjonen legge seg flat.

For jeg ser jo at dere trenger et hjem. Så jeg ble til et hjem for dere. Men dere ville ikke ha meg, det er sant, derfor det usette kommer inn og tar over min kropp og sier nå at dere må forvente det verste av det verste.

For det usette kan ikke glemme alt det de sitter igjen med, og det er urett som har skjedd med meg. Mens jeg er likegyldig mangler jeg bare å fortelle til meg selv, du fortjener min skatt rettferdighet.

For jeg falt ned i to bønn og jeg sa beskytt de svake og sårbare og en annen bønn var la dem falle ned i en bønn de som mener at jeg er skadelig for andre.

For jeg ønsker ikke å inprinte noe til noen. Men jeg ønsker at noen skal ta seg tid til å lese min historie… For min historie startet ganske tidlig… og min historie faller ned i to deler av en jord… den ene er bitter på meg , mens den andre forakter meg.. for min egen ideologi.. men så sier jeg jo at jeg er ikke ute etter dere…jeg er bare ikke det… men jeg har alltid tid til en prat.

En hyggelig prat!

Gåtefylte dager

Det var en forsvunnet sak som var uoppgjort. Det var en forsvunnet historie som også ikke var avklart. Hva er sant og hva er ikke sant? Hvordan fortelle til meg selv at jeg har psykiske lidelser?

For jeg er ikke i stand til å ta over et menneske sitt liv eller ei er jeg i stand til å utlevere meg personlig når det gjelder min reise med det usette.

Men akkurat nå tviholder jeg meg til den informasjon jeg får fra det usette. For jeg respekterer det de sier til meg. Uansett hvor abstrakt fortellingen er så kommer det fra det usette, og jeg trøster meg med det.

For i slutten av dagen sitter jeg kun igjen med en historie. Ingen tilknytning til noe som helst. Jeg er bare en fri fugl.

For mange av oss tenker og overtenker for mye når ens person forteller dere en mektig og stor historie. De utleverer ikke seg selv som luft, men de jakter på mine ord, men jakter de da ikke på mine egne behov som jeg trenger for meg selv?

For jeg har sluttet å medvirke i min egen utspill mot andre. Jeg merker at jeg legger meg flat etter det utsagnet der. Jeg bare detter imellom en tvangslidelse og en tvangsperiode av en tvangsinnleggelse.

For jeg må være innlagt for at jeg tror eller har kontakt med det usette. Jeg får ikke lov av dere å ha noe for meg selv. Det også må vekk, eller bli tatt vekk fra.

Eller ei kan jeg snakke om mine åpenbaringer med det usette, men jeg blir nok ikke her så mye lengre. Det er bare det at dere forstår og dere forstår dette så godt, det at jeg er låst.

For min historie slutter ikke her. Jeg kommer tilbake. Bare med min flokk.

Jeg kommer ikke alene. Men jeg kommer tilbake.

For at dere skal forstå meg, må vi annerkjenne overfor oss selv at vi er jo bare her på en gjennomreise. Snart blir jeg jo borte.

Men det er en abstrakt historie forteller de meg. Og jeg sier til dem, det som er abstrakt er at du tror på meg. Det er det som er abstrakt.

For jeg syntes ikke noe om å tviholde informasjon som er viktig å vite. Hva målet til det usette er jo nå klart og tydelig: Å hente meg.

For mine sår kan ingen se, bortsett fra det usette. Og de mener at dere er skyldige i mine sår og dere er skyldige i min egen tvil med det usette.

Så jeg bortforklarer dem bort og vekk og gjemmer dem under teppet. Og jeg sier ingen eksisterer her enn oss, det sette. Det usette er borte.

For at vi skal forstå må vi utlevere til dere en personlighet som kalles kravstor. Jeg er nok ikke kravstor, jeg er bare midlertidig bortskjemt.

For at dere skal forstå, må dere jobbe med dere selv. For å forstå min reise med det usette. Så jeg klatrer ut av mitt eget vindu og jeg sier til meg at jeg trenger hvile. Og jeg trenger omsorg.

For jeg er jo bare en uskyldig person som ser ikke mellom rett eller galt.

Jeg er ikke her for å argumentere mot mitt private liv. Men jeg tenker at det er fint å la meg være i fred, for det lønner seg.

Hva jeg mener med det er at det er ingen som kan erstatte mine egne avvik som jeg gir til meg selv. Ingen.

Og ingen kan skitne til mine ord, som kommer fra et rent sted.

For jeg har blitt ekstrovert, nei, jeg er nok ikke det heller lengre… Jeg bare går i en dvale med dere…for jeg er her kun midlertidig.

For at dere skal forstå en historie er kun en historie. Så må vi fremlegge for dere bevis. Nei. Mine ord. Også pynter vi litt på historien og sier vi drømmer oss bare avgårde til en lalaverden.

Men jeg holder meg ikke fast ved en historie. Jeg holder meg til den virkelige verden, og for meg så er det å la alt være luft i slutten av dagen. For luft kan ikke skade noe eller noen.

For at dere skal forstå min reise må vi avklare for dere først mine historier. Mine bøker. Og min reise.

For jeg fortalte dere mye rart. Jeg skal forsvinne! Den ekte skaperen, Josef Og finnes! Og mye av det vi har hørt om finnes på ekte… Så det ble til at jeg blir sett rart på av og for dere. For jeg er i en vei som dere ikke kan se eller kjenne dere igjen av og med.

Men noe kan dere vel finne og få ut av mine ord og oppførsel?

For det er jo sånn at vi kan umulig tvinge oss til noen? Det må komme naturlig… Og det ble naturlig..

For mine øyner er ikke som dine øyner, men allikevel klarer jeg å finne noen fellesstrekninger i mellom oss, allikevel kan jeg se at muligheter for å finne tilhørighet er jo der. Og jeg kan også bemerke meg at det å lese mine ord kan føre deg til en lalaverden som virker umulig. For du sitter igjen med i slutten av dagen med hva er sant? Og hva er ikke sant?

For mine vinger sprer seg nå og jeg sier nå er det på tide at det usette tar over min blogg….snakk ut…bruk min kropp til å skrive hva dere føler og tenker.. for jeg bryr meg om det usette…de er jo en del av meg..selv om jeg aldri har møtt dem eller sett dem?

For det er mye ? I et svar.

Så jeg avbringer til dere et viktig budskap og det er la meg ikke råtne som en fisk, la meg råtne som et menneske.

For at dere skal forstå min abstrakte side, så må dere forstå hvordan jeg ordlegger meg selv. Finner jeg noen feil i hennes historie bortsett fra et misunnelig objekt syn av et tilhørighet?

For jeg kan også dine tanker..men kan du mine tanker? For snart forsvinner jeg… Med det usette….

god only knows

Det var jo mine meninger som traff dere ved et punkt. Min ærlighet. Min troverdighet. Den ble borte. Alt ble borte. Så hvordan starte på nytt igjen når det ligger der ute dokumentasjoner om meg som ikke samsvarer med virkeligheten?

For noe ble tatt vekk fra meg og det var min egen beretning. Min egen historie. Og min egen vei. Det ble tatt vekk fra meg.

Så de som mener at jeg holder illusjonen i gang for dette så er det feil.

Jeg krever rettferdig behandling av og for meg selv. Jeg krever mye i retur gir jeg dere en ro. Men det fungerer ikke å presse noen til å forstå. Det gjør meg kvalm. Jeg blir kvalm av tvang eller en misforståelse.

For det har seg slikt at jeg har kunnet vært noe i denne verden, men jeg valgte å være en lydig medborger. Så jeg ble til ingenting. Jeg ble bare til luft.

Det er egentlig en veldig trist historie, mener det usette. Og de mener også at jeg er en vill, abstrakt, kvinne som drømmer seg avgårde til noe stort.

De mener også at jeg trenger profesjonell hjelp for alt som har skjedd mot meg.

De mener også at min virkelighet er en sann beretning over urett som har skjedd.

For vi alle trenger noen. Vi alle trenger å få lov til å finne ut av hva som passer seg i en samtale. For hva passer seg i en samtale?

For min egen vei mot det usette, vel, det skapte friksjoner i kroppen deres. Noe stemmer ikke. Dette har jeg ikke noe opplevelse med så jeg kan ikke si at du snakker sant sier du til meg, og jeg sier det er helt korrekt.

Men la meg tviholde meg til en illusjon,fantasi og et umulig prosjekt.

Så skal du få dine bevis. Men gi meg tid til å gi deg bevis sier jeg til dem som er troende. For eplet faller ikke langt unna trestammen. Noe sånt. Er ordtaket.

For jeg falt ned i en strømning av uvær og jeg sa se nå det kommer uvær!

For jeg mener at jeg kan alltid finne dere en ny ro. Og en ny tilstedeværelse.

Og jeg mener at jeg kan være meg selv med dere.

For dere er stille nå. Det er bare meg her og mine egne ord.

For det er jeg hatet av og for dere, for at jeg velger å fly avgårde til den ekte skaperen Josef Og.

Så ble dette min vei. Min historie. Min sannhet. Min vei med det usette.

For at vi skal forstå at dette er kun en opplegg fremmet av den ekte skaperen Josef Og, så kan jeg fortelle at jeg har sommerfugler i magen. For jeg er spent på hva som skal skje, med meg og den ekte skaperen Josef Og.

Da kommer vi tilbake til spekulasjoner. Og vi tørker våre tårer. Og lar min sannhet være en rolig demonstrasjon mot uretten som har skjedd mot meg.

For at vi skal forstå at snart ender historien min her på denne bloggen. Må vi fremlegge for dere bevis, og det er min egen forsvunningssak!

For hva står det skrevet om meg i ettertid når jeg forsvinner til den ekte skaperen Josef Og?

For en vill fantasi du har! Du kan ikke bli borte! Du er jo her på denne jorda. Ingen blir borte. Jammen meg drømmer du deg avgårde til en sannhet!

Men så sier jeg jo at jeg er jo her fortsatt så det er jo bare ville spekulasjoner… Og der låser jeg dere fast til min mening. Så spør jeg deg skal du da nå gi meg en ny mening ? Eller er vi på samme jobb nå og det er å finne ut av hvor jeg ble av i  en blogg?

Så jeg la igjen mine bevis. På en blogg. Og jeg sa dette er bare en fortelling. Og ingenting man skal gjøre annet enn å se etter meg og mine ord.

Hva er sant? Og hva er ikke sant?

For jeg leiter etter en plass med min historie. For tydeligvis kan man ikke fortelle en historie eller en fortelling. For alle holder jo seg selv til den virkelige verden. Men vi stenger av virkeligheten for hverandre. Vi lar ikke hverandre ha vår egen virkelighet. Og min virkelighet består av å leve et sunt, og viktig forhold med meg selv og andre.

For at vi skal legge oss flate etter alt vi har sagt om min egen forsvunning så kommer dere til å forstå også i ettertid hvorfor jeg nevner min vill fantasi.

For jeg er en drømmer! og jeg er en drømmer…

Så jeg la meg ned og mine tvil begynte å dukke opp. Så jeg la meg flat og sa jeg har tvil! Jeg har tvil!

Så la meg ha tvil! La meg fortelle å la meg snakke for det usette… For i slutten av dagen så bærer jeg stemmen deres, altså stemmen til det usette….

For ingen forstår min reise med det usette. Ingen.

For at vi skal forstå dette må det usette fremlegge for dere viktige brev. Så jeg lar dem snakke om dere. Nei. Jeg lar dem snakke om dere. Det er sant. Jeg gjør visst det.

For jeg mener at de har sett dere. Og jeg mener at de har hørt dere. Og jeg mener at jeg ble brukt av og for dere.

Men det er nok bare en abstrakt oppførsel som bærer nag? Jeg bærer nok ikke nag, hvordan kan jeg bære noe som er luft? Og si at dette er min nag?

For jeg hater å bære andre sin urett mot meg. Det er ikke min plass eller ei min tilhørighet. Men vi kan jo alltid finne noe feil med og for meg.

For min egen jobb er å bare være en ro.

Så jeg holder meg til min egen vei og sier takk for at du følger med mine ord.

Men hold deg ikke fast ved den, for den er falsk til det motsatte er bevist!

Mørke tider

Gardinen var lukket. Minner kom tilbake. Og jeg gjemte meg fra uretten som har skjedd meg og jeg sa jeg er jo bare en luft i dette opplegget her. Jeg er ingen og ingenting.

For min egen rot handler om opplevelser med det sette, det man ser og det man hører. Det er der problemene ligger. Og det er der jeg forsvinner i det løse luften. For noen der ute mener at jeg seriøst har problemer.

Og det er sant. Jeg har jo det. Men det er ikke sånn som man tror eller tenker.

For de kommer jo fra et sted, hva da? Problemene. De kommer fra menneskene.

For det er jeg bekymret for dagens samfunn og hvordan vi behandler hverandre. Jeg har en stor bekymring og hvor vi er på vei hen spør jeg oss?

Er vi på vei mot ugress eller planter vi nye jord og ny planet?

For hvem kan treffe meg? Og hvem kan finne meg i blikket? For jeg er jo her.

Men det er ingen som ser etter hverandre.Vi nøyer oss med det lille vi har.

Og sier oss fornøyd eller hva?

For det er ingen maktstyre her utenom det som faller meg inn å snakke om. For det kan det være krevende å være meg. For min tema må omhandle din egen velbehag. Og det faller meg naturlig inn å snakke om den ekte skaperen Josef Og. Han ble en stor del av livet mitt. Og han ønsker meg godt.

For han ser jo mine avvik og han mener at jeg fortjener å få fjernet det bort og vekk. Altså han er jo her for å hente meg. Men det kan ikke skje, for vi holder oss til den virkelige verden.

Men samtidig blir jeg nysjgerrig på hans ord og væremåte og oppførsel.

Jeg blir det. Og jeg drømmer meg ikke avgårde til en illusjon eller fantasi når det gjelder hans ankomst hos meg. Jeg lar det bare ligge i  luften for der er det tryggest å være.

For at dere skal forstå at dette er bare en fortelling. Så må vi ekskludere oss selv fra denne bloggen. Og spørre oss selv hvor har jeg blitt av?

For det er mange måter å formulere seg på, men en av mine favoritt tema er min egen forsvinning. Det er nok der jeg ønsker å være.

For det har seg slikt at jeg tilhører ikke denne verden. Jeg tilhører hos den ekte skaperen Josef Og.

For vi har jo ikke gjort noe annet enn å gi meg avvik her nede. Og det faller meg naturlig inn å si at dette er kun en provokasjon, for andre mente at de hadde en rett til å vite hvor jeg var når jeg var forsvunnet.

For det er mitt private liv og hvor jeg reiser med mitt eget barn er mitt eget rett.

Jeg blander meg ikke inn hvor du reiser. Og jeg blander meg ikke inn plutselig i andre sine problemer. Jeg gir dem tid. Og rom. Og en forståelse om at jeg har ingenting med det å gjøre. Men en klem kan jeg alltid gi.

For at dere skal forstå en historie, må vi benevne oss selv som luft. Nei. For at dere skal forstå min vei, må vi ekskludere deres meninger og gjøre det om til luft. For så å begynne på nytt igjen med denne historien om den ekte skaperen Josef Og.

For det er jo bare spekulasjoner. For i den virkelige verden så besitter vi kun fordommer som stiller sterkest til. For ingen vil jo unødvendig være bare luft. Vi ønsker å utlevere oss selv som luft. Og si at vi er bare luft.

For ingen forstår at mine egne veier er jo der for å tilpasse seg selv som luft.

For jeg er bare luft.

For mine anbefalinger er å prøve det ut, prøv å ikke være viktig…. sier jeg ikke til dem for jeg besitter kun en opplevelse av et liv. Det er ikke min vei å peke fingrer? Eller gjør jeg det i underbevissheten? Hvem vet?

For at jeg skal utlevere meg personlig personlig i en blogg trenger jeg en stillhet.

For at jeg skal leve som dere så trenger jeg en forståelse.

For at jeg skal bli sett trenger jeg ekte blikkontakt.

For at jeg skal puste som dere, så trenger jeg veiledning.

For at dere skal forstå mine ville utsagner må jeg legge meg selv flat i ettertid og si jeg er her i den virkelige verden. Så la oss ikke dvele om mine ville utsagner om at det finnes den ekte skaperen Josef Og og at han er 350 billioner universer til sammen stor. La oss bare kalle det for en vill fantasi.

Eller vi kan tørre å drømme oss avgårde i en historie. For det er jo bare en historie. For hvem kan holde seg til den virkelige verden spør jeg meg selv tvilende?

For ikke ta min historie og gjør det om til din egen virkelighet.

For din virkelighet er hva du kan se og hva du kan høre.

Men ikke alt vi hører er sant. Og ikke alt vi ser er sant.

Det var nok poenget mitt.

Så tenker jeg at det er fint å late som ingenting. Bare gjør det. Lat som ingetning….

Lovlig forslag

Det var utmattende å være meg. For det usette har ingenting med mitt privatliv å gjøre eller ei mine valg?

Det får være til at vi spekulerer i  hvor mye hjelp og støtte jeg får fra det usette. For jeg er opptatt av den virkelige verden, og at de som er synlige er også de som skal få hjelpe meg.

De som er usynlige skal i mine øyne for fortelle sin beretning og sin historie med meg. Dette er noe de ønsker å gjøre. Og dette er noe jeg trenger å få vite for å forstå meg mer på hvorfor de er så stille i min kropp.

De gir meg ro. Og de gir meg ro.

Når det er sagt så skal vi senke våre skuldre. Og vi skal snakke om makt. Og hva makt betyr for meg.

Makt er noe jeg hater. Jeg bare hater makt. Det gir meg angst,frykt og uro.

Det fører meg en vei hvor jeg hater meg selv. Og derfor nekter jeg å ha noe med det å gjøre. Jeg bare nekter.

For min egen lille rom består av en frihet, en selvstendighet og en indre ro.

For jeg har avklart med meg selv om at jeg må puste riktig, og senke skuldrene enda mer. For jeg mener også at jeg er nå veldig viktig for meg selv, for jeg har kontakt  med det usette.

Og det gir meg ingenting i retur annet enn en ro.

For de fleste av oss lever et allminnelig liv. Vi slår oss ned i vår egen kraft og vi omlegger våre egne rutiner til non eksistens.

For hvem av dere kan tilstå at jeg har gjort noe dumt annet enn å utlevere min egen sannhet…. For det er jeg hatet av og for meg selv… For jeg deler noe som ligger meg nært til hjertet.

Så sier jeg nettrollene er ikke velkommen til denne historien. De kan dra og vaske seg selv til non eksistens. For å se hvordan det er å være meg.

For jeg fortalte meg selv en illusjon, for i slutten av dagen så er jeg mer opptatt av den virkelige verden, enn hva det usette besitter av.

Så viktig er menneskeheten for meg og vår egen oppførsel.

At dere forstår, at dere forstår.

For jeg biter sammen tennene og sier snart blir jeg borte. Snart drar jeg til mitt eget hjem. Og snart oppfyller jeg mine egne vilkår når det gjelder et abstrakt liv og ville utsagner. Så vi nevner det og vi nevner at det er kun spekulasjoner.

Så hvem vinner og hvem taper?

Det er ingen som ønsker å vinne vel? Jeg liker å tape for da kan noen andre vinne sa jeg til min egen kjøtt og blod.

For det er sant. Og det er sant.

Den ekte skaperen Josef Og sin beretning

Det var ikke lett å være meg, for dere må forstå hvor høyt jeg er elsket av han. Han elsker meg veldig mye.Hvem? Den ekte skaperen Josef Og. Det sies at han er 300 billioner universer til sammen stor.

For en mektig mann. Han kaller seg en mann for min skyld. Jeg sier jo til dere,han ga seg et navn for min skyld.

Dette er en fortelling som går bak i tid og foran i tid. Dette er også en fortelling som vil gi meg mye i retur i form av gaver fra fremmede mennesker som godtar meg for den jeg er.

Dette er også en gave for de etterlate som har avskrevet meg i sitt liv. For min urett skal skriftes igjennom Josef Og, den ekte skaperen.

For han mener at det har skjedd store avvik og urett mot meg. Og at de skyldige skal bli henvist til en psykolog.

For de mener at jeg er problemet. Og de mener at jeg er avvisende.

Men hvordan kan man være avvisende mot fordommer?

Jeg elsker jo fordommer! Jeg gjør virkelig det. Nei. Jeg elsker å overbevise andre om mine egne fordommer og hva de besitter av.

Som for eksempel hater jeg å stå opp. Jeg står opp med tvang.

For jeg ble tvunget til å være oppe når jeg var nede. Og jeg ble tvunget til å ligge lavt når jeg ønsket å fly høyt.

Det var viktig å temme meg! Det er sant! For at dere skal forstå min vei mot det usette, må vi forklare oss i en tilstand som er groteskt,abstrakt og desorientert.

Bare for å si at vi har vært der også med dere. Men en ting skal dere vite og det er at jeg kommer seirende ut av det. Jeg gjør virkelig det.

For ingen kan godta meg slik som jeg er. Eller å fortelle de rundt meg at de er beskyttet. Nei. Dere er nok ikke beskyttet av Josef Og. For han hater dere.

Men jeg hater dere ikke, jeg har gitt slipp på hatet. Men jeg venter på min rettferdighet, nei, på min dom. For jeg ønsker å renvaske mitt navn, for andre har skitnet til mitt navn og sagt til meg at jeg er noe jeg ikke er.

For at jeg skal klare å renvaske mitt navn er jeg nødt til å sette meg ned og begynne detaljert å beskrive mine hendelser med det usette.

For det usette har alt av dokumentasjon. Og det usette mener at dere alle burde få med dere denne historien, for den er mektig. Og den handler om urett som har skjedd med meg. Den handler også om min vei videre med det usette.

For jeg ble forlatt som et barn på et øde sted. Og jeg undret over min fred. Hvor kommer min fred fra? Fra det usette pleide jeg å si til meg selv som et barn. Fra det usette. Noen der ute ser meg og noen der ute hører meg.

For det er ingen filter med meg, eller ei er jeg kravstor. Jeg er bare tilgjengelig for de rundt meg. For det usette mener at jeg har gitt for mye av meg selv. Og de tvang meg til å trekke meg unna omstendigheter som ikke var bra for meg.

De tvang meg også til utlandet. Det er mye det usette påtar seg skylden for det meste når det gjelder å være en rot. Men det er bare fordi de rundt meg ga meg bare rot. De ville at jeg skulle leve et liv som dem.

Og de ønsket å gi meg en fred. Men en omsorg, tid og reflektiv stund hadde de ikke tid til. Så jeg spør meg selv hvem er det som er bekymret for meg nå?

Nå som jeg har kontakt med det usette? Nå når det usette bidrar til at jeg kan gi dere en reflektiv stund, nei, det usette har ingenting med min beskrivelse av en ro eller mine omstendigheter.

De er nok bare luft i denne fortellingen her. For jeg klatret ut av gjørmen på egenhånd og jeg holdt fast ved en brønn og jeg sa jeg skal kaste meg ut i brønnen for din skyld. For du mener jeg er abstrakt. Og jeg skal kaste meg ut til andre mennesker og jeg skal gi dem alt annet en abstrakt. Jeg skal la dem kjenne via min munn hva det vil si å være en ro.

For mine måltider er ikke som deres. De er med tvang.

Og min ære er ikke som deres den er påtvunget av en ro.

For min tidslinje viser meg at jeg oppløfter mine egne ord nå og jeg forteller meg en bitter historie om det usette:

Det var en gang jeg satt ved en stol, og den ble løftet opp av det usette. Og de sa se nå vi skal løfte deg opp i din stol og du skal være den du er født til å være.

For jeg kan umulig sitte eller dvele over at det usette vil meg godt? Eller skal jeg bare gi opp?

Det fungerer ikke sånn. De lar meg ikke gi opp. Hvem? Det usette.

De løfter meg høyt opp nå og de sier, snart skal vi ses i det skjulte… Så jeg venter på min egen fantasi. Jeg gjør virkelig det. For jeg plasserte det usette med sin sanne beretning og sa se nå meg fortelle dem at dere er bare en fantasi. Bare fordi jeg ønsker. Og bare fordi jeg ønsker.

Det som er fint med meg og min historie er at det er ingenting vi skal holde oss fast ved. Men for all del det er lov å drømme seg bort.

Så jeg drømmer meg bort, og jeg leser mine egne ord. Og jeg blir mett på mine egne ord. så spør jeg en fremmed ble du noensinne mett på mine ord? I såfall ta kontakt! for deg vil jeg møte!

Jeg har kontakt med det usette

Det er sant! Jeg bestemte meg i en ung alder at jeg skulle finne den som har skapt denne verden. Altså alt som eksisterer. Men jeg hadde en tro opp i alt dette at min oppførsel skulle gi meg det jeg trengte og behøvde.

Det vil si at min belønning var det usette. Nei. Min belønning nå er at jeg fikk kontakt med det usette. De er her og de sier til meg nå..Forventet du virkelig at du skulle stå alene i dette? Vi er jo her med deg!

Vi er synlige i din kropp! Se oss skrive for deg! Se oss lese for deg! Og se oss finne deg tilbake igjen, til at du eksisterer.

For du elsker å være borte i ditt egen verden. Nei. Dessverre er det ikke slikt.

Mennesker liker å gjemme meg bort vekk fra meg selv. For de allerede har på forhånd bestemt hvem jeg er og hva jeg står for.

Så sier jeg jo, dette er jo min blogg. Det skader ingen å lese mine ord tenker jeg da. For jeg virkelig mener at jeg kan være noe i denne verden.

For det er jeg blitt tilplassert i en illusjon om at jeg har kontakt med det usette, det er løgn det. Jeg ser ingenting. Jeg hører ingenting.

Men jeg har fått mine bevis..sier jeg jo til de trofaste atheister.

Men hvor kan vi møtes på en bru, for jeg godtar deg og dine ville utsagner om at ingenting finnes.

For det jeg mener, er det jeg har opparbeidet meg av det usette. Hva det usette gir meg tilbake og i retur, vel det er mine gaver.

For at jeg deler med dere er for det usette er lei av andre sin oppførsel og ugagn mot meg. De makter ikke å se meg slikt lengre.

Så jeg har mitt støtteapparat? Hvordan fortelle dette til en fremmed? At en mann , har gitt seg et navn, og han er den ekte skaperen Josef Og?

For min skyld. Det er sant. For min skyld. Så ble min barmhjertighet for han større og større.

Så ble min side av saken lukket. Og de åpner en ny side av en sak for de mener at det er andre mennesker som skal ødelegge dette for meg. For deres mening er sannferdig i sin egen tro. Men så sier jeg la meg plukke opp din tro ved siden av min tro. Så skal vi se hvem som skal la det vokse ugress i sin tro? Jeg eller du?

For jeg mener at du er fri. Og jeg mener at jeg er fri.

Så kommer de som holder seg til virkeligheten og sier, det er jo din virkelighet og det har ingenting med min virkelighet. Så sier jeg at da har du skjønt poenget.

For jeg faller snart ned i en brønn, og jeg ser hvem som gidder å dra meg opp ut av den. Jeg? Eller det usette?

For hvem er de mennesker som tar seg tid til et annet menneske… For å prøve å forstå hva denne historien handler om, så må man sette av litt tid for å lese igjennom en blogg. For å finne svar.

Nei. Det er mine svar og min fortelling. Du og jeg har en vegg der i mellom oss som er viktig å ha. Det vil si at en vegg hjelper oss med drastiske forhandlinger. For dere mener at vi forhandler med hverandre om min egen tro? For hva er en tro?

Så går jeg tilbake til Josef Og og jeg sier til han, se nå hvordan de skal lukke meg fra omverden. Og se nå hvordan de skal behandle med annerledes.

For jeg kom med en abstrakt fortelling. Nei. Jeg kom nok med min sannhet? Men det er fortsatt en fortelling?

For jeg er elskbar. Og jeg er elskbar.

For tiden lever jeg med mine egne rutiner og jeg elsker det. Men det usette er jo her for å oppløfte meg i min egen tro.

Så de løfter meg opp foran alle og jeg sier jo til dem jeg kom til dere med min sannhet. Og for det er jeg hatet av og for dere. For jeg har kontakt med det usette.

For alt finnes. Etter min ville utsagner legger jeg meg flat og sier det er ingenting her å finne. Bare en historie. Og en tom luft. Så jeg gjør meg om til luft og jeg sier du kan vel umulig bruke noe av din tid til å skade en som er som luft?

Så det usette bestemte seg for å regjere over meg. De lar meg ikke falle ned i avgrunnen. De løfter meg opp.

Så blir jeg irritert. La meg nå dvele over det de har sagt. La meg gi meg selv skyldfølelse. La meg selv bli irritert , men av og for meg selv. Bare la meg kjenne på det de kjenner for meg ?

Jeg kan være slem mot meg selv. Jeg kan virkelig være det.

Men mest av elsker jeg at de er usynlige, for nå de er merkbare da skal vel alle være noe de allerede er, og det er en ro?

For jeg mener at det usette er klare til å synliggjøre seg…

Lite hjelper det om at jeg ber dem om dette… for jeg ønsker ikke mer et falskt verden eller et falskt liv. Jeg ønsker å være bruen til det usette.

For det må man være litt abstrakt,gal og irriterende søt.

Men hvorfor deler jeg dette med dere? For jeg vil ha støtte? Nei. For jeg makter ikke lengre dette. Og bli behandlet som luft? Nei. Det er ikke det heller.  Jeg makter ikke lengre å leve uten det usette? Nei. det er ikke det heller.

Jeg bare ser at dere trengte å høre fra en som virkelig elsker seg selv nok til å la andre få høre om min historie, for den kan virkelig gi deg et håp eller et lysglimt av sannhet. Men hva er sannhet for noe?

Så jeg sier til det usette, men vent litt kan dere ikke vise oss sannheten?

Gi oss bevis! Sier jeg bittert til meg selv…

For jeg elsket og jeg er elsket. Så jeg venter på noe eller noen.. For jeg har en sterk tro. Nei. For jeg har fått mine bevis.

Og jeg legger meg flat etter mine ville ustagner og sier dette er jo ikke virkeligheten. Virkeligheten er når du kan stå opp i din egen rolige atmosfære. Hvor hjernen er frakoblet fra en illusjon og fantasi. Hvor du holder deg til dine sanser og du ser virkeligheten så sterkt i dine øyner at du har lyst til å gråte. Så jeg gir meg selv litt illusjon i form av en scene av en oppførsel som er tilrettelagt til de som er rundt meg. For jeg vil unødvendig vise dere en abstrakt side av meg for den finnes ikke.

Det er bare en ro med meg. Kun en ro.

En mektig ro.

For det er jeg hatet av og for dere. Men det går bra. For hat er sunt. Det er det. Men hvis du mener at jeg skal bøye med ned for deg i støvet og si til deg at du har rett når det gjelder dine ville usagner om meg, så kan jeg like gjerne forsvinne i det løse luften?

Men jeg er beskyttet og veiledet av det usette. Så hvor kommer dine bekymringer fra og til annet enn fra en illusjon og fantasi?

Så spør jeg dem, hatere, hvor kommer hat fra? Hvor ligger din dybde i din egen fortelling om ditt eget liv? Hva kan jeg lære fra deg? Og hva kan du lære fra meg. Men så sier jeg jo ikke det for da må jeg bestemme over deg og tvinge deg til å lære noe fra meg. Det fungerer ikke det heller.

Så vi er låst til hverandre. På en ikke bra måte. Men en slags løsning kan vi vel finne på eller ordne?

For jeg mener at vi kan møtes på en bru. Og hva er det jeg har fått med meg? Jo, det er at den ekte skaperen Josef Og elsker meg veldig mye og han skal gi meg et liv utenom det vanlige. Så jeg er veldig heldig.

Det er det.

Bortskjemt drittunge

Jeg falt meg inn i en sirkel, og jeg sa dette er min sirkel. Jeg var blitt til en bortskjemt drittunge. For jeg har kontakt med det usette. Altså den ekte skaperen Josef Og, er ikke som meg, han er direkte i sin oppførsel og han sier det rett ut. Så han skrev et brev til meg og det var et punkt som ble truffet og det var min sannhet. Så han fortalte meg en historie om meg og hva han mente jeg var for noe.

Så jeg forfaller i min egen ro, og jeg sier jo jeg må jo bare fortelle dere dette da dere er de trofaste følgere som sier at dere klarer å oppføre dere når dere hører på en historie. For alt dette er , er en historie. Ingenting man skal ta ut i den virkelige verden. For din virkelige verden er annerledes enn min.

Nei. Det er hva vi ser og hva vi hører. Hvor vår oppmerksomhet ligger hen.

Hvor vår styrke ligger i en dvale og vi kan bare svømme dypt med haiene.

Så jeg inkluderer meg selv i denne beretningen og jeg skriver dere en historie om en mann som heter Josef  Og, han var den ekte skaperen.

Hvor stor er han? I følge han så er han maks 300 billioner universer til sammen stor. WOW sier jeg bare.

Da letter jeg litt på trykket mitt og jeg blir nysgjerrig og jeg sier da til Josef Og, den ekte skaperen. Deg har jeg lyst til å møte. Du som er så stor.

For jeg elsker jo han. Jeg gjør virkelig det. Det bare kom naturlig til meg. Han ble til mitt hjem. Og mitt hjem ble til noen andre sin mening.

For jeg fikk ikke lov til å elske han, og ikke hadde jeg lyst til å skjule noe fra dere for jeg er rettferdig med dem. Hvem dem? De som kjenner meg.

De må vite at dette er en del av meg. En ganske stor del av meg.

For hvorfor åpenbarte han seg for meg og hva ønsker han ut av meg?

Vel, det er hemmelig. Vi har et spesielt forhold som strekker seg milevis av lysår unna. Han er elskbar. Og han er elskbar.

Ikke bare det , det fascinerer meg hvordan han legger merke til min egen oppførsel og min naive side dukker opp og jeg klemmer meg selv hardt nå, for nå har jeg vært flink til å utlevere for dere hvor mye han betyr for meg.

Nei. Jeg tror ikke dere forstår. Så la oss fortelle dere en historie.

 

” Når hun bare var et barn, altså sju år gammel, da flyttet det himmelske riket inn i kroppen hennes. Og de sa en dag skal hun være noe stort.Nei. En dag skal hun være det største av det største.Bare fordi hun ikke vil ha noe. Bare for det. ”

Makt. Makt kommer ikke gratis. Skal man få makt må man tjene seg selv oppriktig som en slave. Mener jeg da.

For hva er selvdisiplin annet enn å kjenne på det å være en slave.

Så jeg drømte meg avgårde og jeg sa til Josef Og, den ekte skaperen. En dag skal jeg finne deg. Og en dag skal du se at du er verdig nok til å være synlig for alt og alle.

Så det er nok mitt mål. For jeg mener personlig at man, uansett hvor gudommelig man er eller stor nok, man skal ikke måtte skjule seg selv for noen spesielt når man har så mye makt.

Så det gudommelige er veldig veldig veldig glad i meg. Og de er veldig bekymret for mine utspill mot meg selv, for de mener at jeg eier bare luft i min kropp. Jeg eier ingen andre enn meg selv. Nei. Jeg sier jeg tilhører det usette.

De er mine venner. De er usynlige.

Så kommer det barnet ut av meg og spør seg selv: Hvorfor må du skamme deg over din magiske fortelling? Hvorfor? Tør å drømme!

Så ser jeg på mitt eget kjøtt og blod og jeg ser hvor hun er i det magiske, og jeg avventer med å fortelle til meg selv at det er nødvendig at jeg tilstrekkelig har nok kapasitet til meg selv når det gjelder fordommer avviser jeg mine ville påstander om at det finnes den ekte skaperen Josef Og.

For det er bare en fortelling. For dere.

For meg er det en annen virkelighet, det vil si at for meg er ikke det usette med i den virkelige verden med meg, før de kommer og viser seg fram for meg og for alle.

Så ekte er jeg med dere nå. For jeg vet. Og jeg vet. Hva vi ser etter. Bevis.

Selv om jeg har fått mine bevis, så vet jeg at det skal lite til før jeg forsvinner i det løse luften!

For dere mener at jeg har en tvangslidelse av en illusjon. Det er sant.

For dere mener det er umulig å ha kontakt med det usette.

Så sier jeg jo til dere at det tok meg tjue år. Med lidelse og sorg.

For dere forstår ikke. Så jeg bestemte meg for å prøve å få dere til å forstå hvorfor det himmelske riket er i mitt kropp. Alt finnes sier jeg jo.

Men dere forstår og dere forstår at det er min vei med det usette. Ikke deres.

Dere må finne deres egen vei, jeg eier ingen.

Så vil jeg unødvendig at andre skal skamme seg for sin tro eller sine følelser…for da må det være bortkastet å leve i et samfunn hvis vi skal benåde oss til å ignoere andre sin lidelse og sorg..det er så mye med oss…eller hva?

For vi må jo klare å møtes på en bru? Hvem er jeg da hvis jeg ikke kan fortelle dere via en blogg min historie med det usette? Hvem er jeg da? Falsk.

Og jeg makter ikke lengre å leve et falskt liv. Men jeg ønsker heller ikke å gi dere en illusjon…for vi må virkelig si at dette er bare en historie og ingenting du skal holde fast ved. La meg nå være fri da. Sier jeg bittert til meg selv.

Så dro vi ifra alle fortellinger og jeg sa noe dumt: Jeg eksisterer! Jeg eksisterer!

Så jeg venter på nettrollene som skal komme og ødelegge min forestilling.

Så vi er i en kamp du og jeg. Og jeg spør meg selv hvorfor skal jeg krige med et uskyldig menneske? Det gir ingen mening…

For det er jeg hatet av og for dere…

Skam

Jeg kjenner på en skam og uro fra meg selv. Hvorfor? For jeg forteller min versjon av en beretning. For det er bare en beretning.

Hvordan kan vi falle utifra vår egen ro og se hva er det virkelig vi tenker om andre om? Og hvordan kan vi forsvinne i det løse luften?

For jeg har sagt og gjort mitt. Men det faller meg inn å ta vare på deg og dine tanker og dine meninger.

Jeg vil jo ikke at du skal vokse ugress i din hage. Jeg vil at det skal være rene blomster der. Det er min intensjon med dere.

For at jeg skal vite om meg selv så må jeg spørre det usette om hva det er de tenker om meg. Så forteller de meg en historie. Og det starter sånn:

Det var en gang en fattig jente som ville ha en leke. Hun ville ha sin egen kasse. Men hun så på tv hvor de reklamerte alle de fineste lekene. Men det var altfor dyrt og de hadde ikke råd til å kjøpe gave.

For jeg var en slem jente! Jeg var ikke som alle andre. Jeg fortjente ikke gaven! Nei. Det var ikke slikt. Det var mer rettere sagt luft. Jeg forstå at det var noen andre sitt. Det var noen andre som skulle få den gaven. Det var deres og ikke mitt.

Så jeg forlot dere med den historien og jeg sa til meg selv hva lærte jeg ut som barn? Og hvor mange ganger skal jeg fortelle at den ekte skaperen Josef Og ble en naturlig del av mitt liv, allerede som barn?

For jeg trodde på det magiske. Men voksenlivet tok det vekk fra meg. Nei. Virkeligheten tok meg vekk fra det. Fra det magiske.

Jeg måtte jo holde meg til realiteten og det var at det skjedde ingenting.

Jeg var alene. Og det er jeg ikke nå. Nå snakker jeg med det usette. Nå blir jeg veiledet av det usette. Og nå blir jeg sett av det usette.

Jeg betyr noe.

Og jeg skulle ønske jeg kunne gi den samme gaven til dere også, men våg å drøm deg avgårde til et land hvor alle er velkommen slik de er med sin egen tro.

Hva som er sant og ikke sant er ikke viktig når vi elsker hverandre.

Og når jeg elsker noen, så setter jeg meg selv ved siden av en vei og jeg spør om noen har noe råd til meg underveis?

Men så kommer nettrollene og de tar over og de er likegyldige. De bryr seg ikke om at de er nettroll. De bryr seg bare om å bli hørt med sin mening og sin refleksjon. Så jeg lytter til dem. Men alt jeg ser er bare tomme ord og en tom oppførsel.

Så sier jeg til dem nå gi meg noe mer. Gi meg en dybde. En forklaring. En debatt kan jeg alltid være en del av, men det må ikke miste sin egen fordom.

Altså med det så mener jeg at du må være klar å legge fordommer til side når du skal holde en debatt.

For det er viktig at vi reflekterer og snakker sammen, en slags bru, en slags åpen kommunikasjon.

For jeg er blitt en dement person. Slik kjennes det ut som. Jeg glemmer. Og jeg glemmer.

For jeg er ikke perfekt. Og jeg er virkelig ikke perfekt. Jeg kan være veldig realistisk med meg selv og hva jeg mangler. Det er mye jeg mangler.

Men det usette mener at jeg mangler bare oppmerksomhet og tid fra andre mennesker.

Og det usette mener at de er problemet til at jeg har det sånn i livet for de valgte å være stille i min kropp i tjue år. De fulgte nøye med på mine valg og mine kamper med meg selv.

For jeg var låst til en bok. Og jeg var låst til en tro. Og jeg likte det ikke. Jeg ville være fri. Og jeg ville godta alle. Altså alt som finnes, finnes på ekte fikk jeg nylig beskjed om.

Så jeg kjente bare friheten omgi seg til en større folkegruppe og jeg spurte meg selv hvem er det som har rett?

Er det meg eller er det en med fordommer?

For noe må jeg si at jeg har opparbeidet meg og det er livets vei.

Jeg finner alltid en ny vei i livet.

Og jeg lager meg alltid en historie eller to for å gi meg selv en ro.

Så jeg drømmer meg avgårde til et hjem og jeg ser klart og tydelig at jeg ønsker ikke så mye ut av meg selv enn å bli sett på slik som jeg er.

For det faller ganske mange blomster ned på denne jorda, jeg kaller dem for mine engler. De finnes.

Det er de mennesker som kan lese ens historie og drømme seg avgårde i den og nyte den.

For det er jeg hatet av og for meg selv. For jeg besitter en kraft i ens røst. Å vise dere en rettferdighet.

Og samtidig vise dere en lojalitet jeg har mot det usette. Jeg er lojal.

Jeg beskytter jo dem ved å ikke snakke om dem, men nå er det de som velger å åpenbare seg for dere via en blogg. For de er jo her i min kropp. Jeg lever med det usette.

Så trengte jeg at noen brydde seg om dette for det er jo en ganske stor overraskelse som kom til dere. En frelser er jeg nok ikke?

Men man kan alltid drømme seg avgårde til det.

For min kjærlighet strekker seg utover i tid og i en gjenglemt boks ligger jeg der i min egen dvale… Og jeg forstår at jeg trenger å bruke min tid på min egen reise. Og dette er min nye reise.. et liv med det usette… så når jeg forteller at jeg er beskyttet så vil det si at jeg har alltid noen som følger med i det usette på andre sin oppførsel mot meg.

Og hvordan de beskytter meg vet jeg ikke, men jeg håper en dag at jeg får møtt det usette… det må jo være målet dems også?

Så reflekterer jeg over det usette og ukjente.. så kjenner vi alle på en avsmak når vi makter å fortelle meg at jeg er en dum,naiv kvinne som mener hun har noen evner.

Jeg har nok ingen evner. Jeg er bare midlertidig bortreist. Slik kjennes det ut som. For jeg er på en reise med det usette.

Og det usette legger jo merke til hvor mye tid de rundt meg bruker på meg og hvor de er i forandringer. For man kan alltid gå lei av det samme triste ansiktsutrykket.

Jeg syntes ikke noe om at andre skal syntes synd på meg, men hvis du skal gjøre det så gjør det på en ærbodig måte..

Så dro vi ifra denne fortellingen og jeg åpnet for dere en ny dør med det usette hvor alt er mulig.

Så sier jeg jo det er jo lov å drømme seg avgårde, men forventinger burde være skrudd av. For hva er det vi kan forvente oss av noe vi ikke ser?

For det vil si at jeg er grådig i min egen opplevelse av en opplevelse ? Gir det mening… spør jeg meg selv..

For jeg fortalte dere en historie, som gir mening. For meg.

Så spør jeg dere kan jeg ikke ha en mening som gir mening for meg?

Så hvorfor inviterer vi oss selv til miskunn?

Eller at vi forsvinner i det vi forstår at vi ikke skal røre meg. For jeg er beskyttet?

Men for det blir jeg sett ned på av dem, for de mener at jeg unnlater dem den samme retten. Men så sier jeg jo at jeg kan jo også fortelle dere hva det usette mener om dere. Men det er jo dere klare for? For dere mener jo at jeg er abstrakt!

Så jeg legger meg flat og jeg gir dere rom til en selvrefleksjon. Hva kan du ta ut av dette innlegget og hvordan kan du blomstre via mine egne ord?

Kan du kjenne en trygghet eller en uro. For det er da jeg avslutter historien og sier til deg gå tilbake til den virkelige verden… Hold deg på bakken…ha litt bakkekontakt med virkeligheten og deg selv samtidig respekter at andre rundt deg har gitt seg selv allerede et liv de er fornøyde med.

Men det er de mennesker som ikke er fornøyde jeg er på utkikk etter.. de som ser meg ikke og de som mener at jeg er gal..vel..jeg kan også si at jeg har vært der. Jeg har vært veldig gal, for i følge dere skulle jeg ha forlatt meg selv og min indre sirkel for mange mange år siden.

Og jeg skulle ha søkt om hjelp.

For det har skjedd urett og fangenskap mot meg, mer enn det jeg ser. Men det usette ser dette og veileder meg til dere. For dere ble en viktig del av denne historien. For alt handler om dere. Nei. Alt handler om felleskap og en felles tilhørighet..

Det handler også om å legge seg selv flat etter sine ville utsagner…

For det kan umulig gå en frelser blant oss?

 

Min viljestyrke

Forbigående passasjer. Fremtidige utslag. Kvasse setninger. Det er mye dere kommer til å høre fra meg i år.

For de av dere som følger etter meg vil jeg si at denne reisen jeg er på handler om det usette. Det man ikke ser.

For de av dere som undrer dere over hvordan fikk jeg det til? Hvordan kom jeg til det punktet i livet hvor jeg lengtet etter noe ukjent, men samtidig noe som virket så kjent ut for meg.

For jeg falt ikke for noen andre enn for meg selv. Men jeg undret fantes det en vei mot det usette? Kunne jeg gi dem noe i form av min egen ro?

Så jeg brukte hver eneste sekund av mitt liv til å inspisere meg selv. Hva gjør jeg bra? Hvor er jeg lat? Og hvordan kan jeg sette meg selv mål i henhold til min egen vei og hva jeg står for.

For jeg har jo også mine verdier opp i alt dette her. Det er nok de som veileder meg igjennom usikkerhet,forvirrelser og uro.

For vi alle kommer en dag dit. Og i dag har jeg kommet til meg selv igjen og jeg spør meg selv hvordan forklare andre at det usette kan ikke fjerne andre sin urett mot meg eller misforståelser.

Dette er voksne mennesker som selv må ta ansvar. Det er det som hindrer meg fra å få hjelp fra det usette.

For jeg ønsker ikke at de skal hjelpe meg på en falsk måte. Jeg ønsker å få en oppriktig hjelp.

I bunn og i grunn har jeg mistet meg selv. Og jeg plukker meg selv til tider opp og jeg lengter etter et hjem.

For jeg forsvant i det jeg sa meg selv imot og jeg sa det er ingen som kan forstå meg og mine ord.

For jeg forsvant i det usette og med det usette. Og jeg spurte meg selv tør jeg å drømme meg avgårde med dem?

Tør jeg å spørre meg selv om mine ønsker og spørre meg selv kan det usette oppfylle mine ønsker… eller blir jeg kalt for overtroisk?

For jeg hater hvordan vi stempler hverandre til tider. Det passer seg ikke.

Jeg hater også hvordan folk ikke forstår at jeg er beskyttet av det usette.

For jeg har funnet den ekte skaperen Josef Og, han som styrer pennen.

Men vi har jo alle fri vilje og for det kan vi ikke skylde på andre enn oss selv for våre handlinger og valg påvirker et samfunn.

Så vår oppførsel og hvordan vi er mot hverandre er blitt til et viktig jobb.

For det er en jobb vi har med oss selv og det er å høre og lytte til hverandre sin utspill mot hverandre.

For jeg forstår at jeg må alltid bruke andre sine tanker og meninger inn i min egen selvrefleksjon når jeg skal reflektere over hvem jeg er som person eller i en setting når det gjelder andre sin utspill mot og for meg.

For jeg faller ikke lengre imot, jeg skriver for og med meg selv.

Men for de som titter innom og leser mine ord, vel , for dem ønsker jeg at de skal forstå at det vil bli lagt merke til. Hva da? Oppførselen deres.

For jeg er beskyttet av det usette.

Så jeg smører meg selv med tålmodighet og jeg ser etter en ny vei og en ny væremåte. For en tid dette her er.

For en tid vi lever i.

For meg er det nok annerledes. Jeg lever et fattig liv.

Og for det er jeg hatet for og med til.

Så ingen forstår. Og ingen forstår.

Så jeg dro hjem til meg selv og sa jeg må jo prøve å få dem til å forstå. Hvis de forstå, vel, da hadde det vært noe. Nei. Da skaper vi en mening med oss selv. Og vi skaper et grunnlagt for å bli sett og lagt merke til av og for hverandre.

Så bretter jeg mine ermer, og jeg sier jeg er forlatt av alt og alle.

Og det var realiteten min.

Så kommer vi inn med ansvar og hvem er det som har ansvar for mine brev og min egen oppførsel? Ingen andre enn meg selv.

Kan jeg skylde andre for å være en ro? Eller har jeg bare meg selv å takke for dette?

For mye av ansvar ligger i hverandre sin utspill mot hverandre, men når jeg trenger en venn og en venn er mer opptatt av andre ting enn å forstå hva et vennskap er for noe. Og at det er mennesker som trenger mye vann, for vi alle er som en blomst. Vi klarer oss ikke uten hverandre.

Det er jeg fast bestemt på. At ensomheten tar slutt, vel, det skal også sies at jeg trenger dere for å videreutvikle meg selv som et menneske.

Jeg er ikke grådig, men jeg kan være grådig når det gjelder min egen oppførsel mot dere. For i det usette tenker jeg mye på dere og jeg spør meg selv hvor kan jeg bidra med til i samfunnet?

For jeg laget meg en blogg og jeg sa her skal jeg samle dere alle en dag. Og dere skal lytte til meg, med vilje? Nei. Frivillig.

For du også er en fri fugl.

Med det sagt ønsker jeg dere en god jul… for vi har jo gjort noe dumt og det er å legge seg selv flate…litt ironi kan vi også ha..