Jeg kommer ikke lengre til å utlevere meg selv på en blogg sa hun bittert til seg selv. Ingen leser jo mine ord.
Den usikre siden melder seg inn og man ser etter feil. Det var jo ingen premisser mot det usynlige laget, for nå var jeg usynlig når jeg hadde lyst til å være synlig.
Det var litt dobbeltmoralsk inn i en bok, for alt det det var er en bok.
Så går vi videre til at søvnen min er feilutplassert til ingenting. Jeg kan ikke engang fikse min egen søvn. Det er visse ting man ikke kan styre eller ei se etter.
Men det går fint. Og det går fint. Jeg kan jo ikke engang se etter filmer som passer meg da jeg har sett de fleste. Nei. Da min energi ikke passer de filmene som er tilgjengelige.
Så jeg er litt låst fast i hverdagen. Kan noen kjenne seg igjen? Det er jo ingenting å finne på eller å gjøre da jeg er sliten.
Hvordan skal jeg begynne mitt liv? Når alt sier stopp i min kropp?
Jeg er så sliten! Jeg er bekymret over dette og hvordan skal jeg si meg selv imot?
Så jeg kjemper og jeg kjemper.
For hva? For luft? For deg? For meg selv? For andre?
Det er vemmelig det å skrive om hvordan ting har forandret seg, men det er virkelig ikke i meg det å se meg selv vokse utenfra og se at jeg faller sammen i en bok, for alt det det var er en bok.
Jeg er mer klar og rustet til å ta imot de negative opplevelsene og rette dem opp i det synlige laget. Men det finnes ingen problemer?
OG det finnes ingen unnskyldning i form av en provokasjon.
Jeg utleverer mine dårlige dager og sier det som det er. Jeg tror ikke jeg engang klarer å overholde plikter som en medborger.
Hva inneholder de plikter? Vel, det er å være aktiv i samfunnet. Jeg klarer det nok ikke. Det er en sånn dag i dag hvor alt bare går nedover en strøm med problemer.
Men de er vel heller ikke løsbare? Jeg kommer tilbake til det…
Jeg trenger nok ikke noe råd eller veiledning. Da det sier stopp i kroppen. Jeg trenger en informasjonskapsel om helsen min og hvordan jeg har det har vel en grunn og en bekymring.
For psykisk har jeg det bra bortsett fra problemene som analyserer min egen oppførsel… Eller væremåte… eller en lydløs tone om at jeg er noe jeg ikke er.
Jeg er jo bare sliten.. Jeg er jo bare sliten..
Så jeg faller sammen ned i en bok og jeg forteller dere virkeligheten fra en bok.
For alt jeg er , er en bok. En åpen bok. Det er jeg nok ikke enda… Men la oss bare si at jeg har det bra, for jeg har jo det bra?
Så stenger vi av de negative følelsene og vi ser etter en ny løsning på problemet.
Hvordan fikse og ordne søvnproblemer?
Hvordan legge seg tidsnok? Og hvordan ikke bli sliten?
Det er visse svar jeg ikke får og det er en viss oppførsel jeg ikke får fra andre mennesker. Og det er forståelse om at jeg lever et veldig vanlig liv med problemer.
Det er ingen som forstår sier jeg ikke lengre til meg selv. Jeg sier heller ikke at det er håpløse netter.
Ikke enda for det fortsatt er friskt. Så vi gir det tid. Og vi gir det tid.
Da håper jeg at jeg har forklart nok, og sagt nok.
Med det sagt ønsker jeg dere virkelig en fin søvn og en fin natt.