Jeg tenker det er fint at jeg snakker om meg selv i dag. Jeg letter på trykket mitt og utleverer meg selv personlig nå.
Jeg har jo ikke gjort noe dumt annet enn å finne min egen stemme og røst. Finne ut av hvem jeg er, vil skje på et tidspunkt før eller senere.
Kanskje var det bittersøtt av meg å utlevere meg selv til fremmede, men det er jo noen fellestrekninger jeg har med dere. Og det er fint å kjenne på det sammen med dere.
Kanskje var det bittersøtt det å tenke på at det var ingen som tok kontakt med meg når jeg var på mitt verste. Og det var ingen som brydde seg.
Men så var det også en læringsprosess. Jeg lærte utrolig mye.
Og for det er jeg evig takknemlig for.
Jeg hvisket ut mine gamle blomster og erstattet det med nye blomster. Helt på egenhånd. Nei. Sammen med dere.
For i det usette kan vi legge spor for hverandre. I gode tanker og en god velbehag.
Kanskje var det blitt en slags idealisme utover det vanlige? For hvem kan si at jeg har gjort noe dumt annet enn å utlevere meg personlig til mennesker som har en viktig rolle i samfunnet.
Jeg hadde håpet på svar. Og jeg hadde håpet på et erklæring.
Men men
Tiden vil også vise hvem jeg var og hvem jeg er.
Den gode følelsen kommer i min kropp og jeg kjenner meg vemodig. Jeg føler også at jeg har sett alt og opplevd alt. At det er ikke så mye mer å gjøre enn å nyte livet? Så jeg prøver å nyte livet mens mine traume og angst med frykt er skrudd av for øyeblikket.
Samtidig går jeg i min egen dvale med affirmasjoner og meditasjon. En selvpleie.
Jeg hadde jo håpet på et slags erklæring fra de nærmeste om at de har såret meg. Men men det får man bare ikke.
For det var min feil. Alt var min feil.
Og siden jeg ikke får dette må jeg gi meg selv en unnskyldning og en beklagelse. Jeg må gi meg selv en luft. For alt det , det er , er luft.
Så jeg omfatter meg selv med mine rutiner og med min angst om at noen der ute ønsker meg vekk.
Det fungerer ikke slikt. Jeg tenker at det er fint at jeg er den eneste som forstår hva jeg har selv gått i gjennom for det vil si at jeg har de redskapene i min kropp til å utlevere meg selv korrekt.
Dette kunne jeg ikke før. Det var nedstengt. Men nå klarer jeg noe. Og det er fint å vite for meg selv at jeg klarer det på egenhånd.
Men det er alltid plass for tilgivelse og noe stort.
Det er alltid plass for de uskrevne reglene når det gjelder omsorg og pleie.
Og det er alltid plass til en tid og omsorg som er utenom det vanlige.
Med det sagt ønsker jeg dere en fin dag.
