Det var ikke vanskelig å stå opp i dag, det var lett og litt uvant. Det gikk greit for seg selv. Altså blir jeg litt tilsidesatt av meg og for meg selv.
Det vil si at jeg merker at det begynner å tære på meg. Altså jeg blir ekstra sliten av min egen utholdenhet. Det å holde ut. Det å vente til stormen er gått forbi. Det å sette seg ved siden av en fremmed sin dør, og man spør seg selv hvor er jeg nå i denne verden?
Med det så mener jeg hvor mange ordutveksling har jeg gjort? Med andre? Hvor mange ganger skal jeg bortforklare min egen sorg? Altså, la det bli lagt merke til i denne settingen her hvordan man kan ødelegge for seg selv, med sin egen tankegang.
Det faller meg naturlig inn å skrive om bortglemmelse. Altså hvordan jeg glemmer bort min egen sorg og avvik. Det er bare ikke for dere å forstå, men jeg prøver på det fortsatt.
Det er som at du venter på et tog, men den kommer aldri. Det er kaldt og det er bittert. Den kom aldri. Men du ble lovet en tog. Så du er bitter og sur og forlatt.
I den konteksten kan man lese om seg selv, og det holder med den analysen der altså, med det så mener jeg det holder å lese mine egne ord for å forstå i utgangspunktet hvor problemet ligger.
Og det er søvn og slitsomhet.
Kan noen forstå hvor sliten man kan være eller bli? Altså man lever i sin egen boble. Som ingen kan forstå, hvis ikke motparten tar seg tid til å forstå.
Det kan jo ikke være vanskelig det å se seg selv igjennom en strøm av en tidskapsel av en ideologi.
Jeg prøvde å få ut fingeren ut av tvil. Men omsorgen for meg selv var blitt til en idealisme. Jeg forstår ikke sa den andre, mens den andre ventet tålmodig på mitt eget svar.
Kanskje var det best å formulere seg riktig? Kanskje man taper på noe hvis man ikke utleverer seg selv riktig. Alle er pliktige til å forstå? Eller? Hva skjer når jeg skriver ting man ikke forstår? Er jeg dum da? er jeg gal da? hva er jeg da?
Så derfor skriver jeg noen ganger litt abstrakt, bare for å si at jeg skylder ingen det riktige svaret eller formuleringen.
noen ganger, bare noen ganger vil jeg glemme alt. Og jeg ønsker å glemme alt.
Jeg prøver å formulere meg riktig, men de som mener at de er blitt avhengige av mine ord får sette seg ut av spill i dag. Jeg kommer sterkere til og fra.
Jeg kommer tilbake sterkere. Det er målet mitt.
Jeg utleverer meg selv som en luft, men jeg skal nok være veldig kvass og veldig tilstede ganske snart, for i dag henter jeg min egen pustemaskin. Kanskje det hjelper? Kanskje det tar meg tilbake til normaliteten?
for akkurat nå er det ingenting som er normalt. Alt går i rute da, det er det ingen tvil om. At alt går i rute.
Så vi følger den ruten, og vi ser om vi møter på et tog… altså det toget som vi alle venter på.. For vi alle venter på noe der ute.. eller noen…
Så vi omgjør oss selv til luft. La oss bare snakke fra levra. La oss se om vi treffer oss der. Kanskje var det bittert. Kanskje var det søtt. Kanskje var det bare best å være seg selv?
Men jeg har prøvd det også…det går ikke jeg er bare sliten.. La oss treffe oss selv på nytt igjen, denne gangen skal jeg vise deg hvor sliten jeg er.
Jeg faller ikke mer eller til eller fra. Jeg bare eksisterer.
