Det var ganske mange år siden jeg begynte med selvpleie, nei, mer rettere sagt mot selvrefleksjon. Jeg likte å reflektere over dem. Hvem dem? De som var et utskudd.

Det var nesten blitt som et hjem for meg. Jeg lengtet etter å snakke med dem.

Hvem dem? Du vet de menneskene som du ser rart på eller ikke forstår deg på dem. Det er dem jeg ville være rundt med.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Til jeg ble sliten av det. For jeg trengte også å få noe i retur. Men de hadde dessverre ikke kapasitet til å gi meg det vi trenger å gi til hverandre.

Så jeg lovet meg selv at jeg skulle reflektere mer over dette og finne ut av hvordan jeg kan lære bort det jeg har lært meg selv. Være mer åpen. Være mer tilstede. Og samtidig vise de en forståelse over livets gang og hvor mye vi faktisk må endre oss for å se resultater i det hverdagslige.

Det starter med små steg. Først må vi ta dere ut av helvete også må vi plassere deg med de utskuddene, også må vi forstå og reflektere hvorfor det er så vanskelig for deg å gi deg selv en selvpleie. En kjærlighet. En mål. Og en grunn til å fortsette.

For det trenger man trygge rammer rundt seg selv. Når man har skapt det så må man se etter om det mangler noe, hvis det mangler noe i livet ditt så er det mest sannsynlig for ensomheten tar overhånd.

Men så ble jeg venn med ensomheten også. Jeg kjente litt på det og jeg tenkte her var jeg trygg og god. Her var det godt.

Men så kjente jeg meg som et utskudd, som en fremmed mot alt og alle.

Så ga dette meg en forståelse for at vi ikke er i eierskap med hverandre og at tvang er ikke løsningen. Man kan ikke tvinge noen til å elske deg eller forsovet se deg for den du er.

Og man kan heller ikke tvinge seg til andre sitt private sirkel.

Men det man kan gjøre er å være en fri fugl som flyr fra sted til sted.

Så jeg ble til dette. Og jeg angrer på det den dagen i dag.

For jeg levde ganske lenge på en illusjon, kanskje prøvde jeg å manifistere meg et bedre liv med andre.

Men de hadde jo andre intensjoner og mål i livet som omhandlet ikke om felleskap eller felles tilhørighet. Det handlet bare om grådighet.

Så jeg dro ifra den fortellingen og jeg sa jo til meg selv for et liv du har levd. Kanskje er det best å bare holde kjeft?

For jeg trodde jeg måtte tørke andre sine tårer, for noen der ute gråter alene og føler seg forlatt.

Noen der ute stenger seg selv ut fra omverden og de kjenner bare på en hat eller misunnelse.

Noen der ute savner det å ha sitt eget sted. Sitt eget tilhørighet.

Så jeg forsvant med dem i det usette. I luften. Og sa se meg nå være luft for dere. For luft kan umulig forvirre deg ?

Så så jeg meg rundt og jeg så falske ansikt og falske bevegelser. Det var bittert og det var surt. Hvorfor måtte andre mennesker ødelegge min historie? Og min oppførsel og mine ord?

For jeg fikk jo aldri lov til å være en mamma. Jeg fikk bare ikke lov.

For jeg sleit med meg selv? Nei. Ikke der og da. Jeg sleit med å få lov til å være den mamma jeg trengte å være for mitt barn.

Jeg fikk ikke lov til å sette meg ned å leke med mitt eget barn. Jeg var blitt kontrollert. Og jeg fikk ikke lov til å le eller å smile for da ville det komme hat rettet mot meg.

Jeg fikk heller ikke lov å gi meg selv det jeg  ønsket å gi meg selv og det var friheten til å spise når og hvor mye jeg klarte. Og det samme gjaldt for mitt eget barn. Jeg kan umulig tvinge mitt eget barn til å spise når den hadde fått tenner, hadde feber eller hadde fått en vaksine som den reagerte på.

Og matlysten ikke var der.

Men for andre var dette et stort problem og jeg undres over om mine valg var fattige eller om mine valg var et rikt grunnlag for å se selv og bestemme selv utifra de sansene man har tilgjengelig.

Et slags hemmelig språk er det å finne ut av hva som passer oss, og for det er jeg hatet av og for andre.

At jeg lar min egen viljestyrke bestemme for meg og mine valg det passet seg heller ikke.

Jeg fikk ingen motivasjonsord eller en kraft fra de rundt meg. Det jeg fikk var en beklagelse i ettertid. En slags jeg beklager for at jeg blandet meg inn i ditt liv. Jeg forstå jo det nå at det er ikke sånn det var eller er. Jeg fikk aldri en beklagelse. Så indirekte er det fortsatt jeg som hadde feil og gjorde feil valg.

Men ga jeg ikke meg selv et liv? Jeg lever..jeg puster og jeg ser at jeg trenger profesjonell hjelp nå for å bearbeide dette.

For jeg er sårbar. Og jeg er i et hjem der hvor det å være en bedreviter er ikke en realitet, men det å holde oss til virkeligheten. Møte hverandre på en bru forså å forlate hverandre.

Men de ønsket ikke å forlate meg. De ønsket å vite mer av mitt private liv og hvorfor jeg forsvant.

For jeg hadde mine egne problemer, det var ikke andre sin , det var mine problemer. Og det var ikke smått eller stort, det var bare en midlertidig hjem.. Så jeg ser på det slikt at for at jeg skal forsvinne fra alt og alle, da må det være en stor grunn bak dette.

Det at jeg hadde tilpasset meg dere, vel, det viser seg igjennom min egen oppførsel. For hva har jeg gjort galt?

Det at jeg er naiv eller altfor snill tiltider kan bite meg tilbake, men det ga meg bakkekontakt og det ga meg også en forståelse om at det er ikke alle som forstår hvor viktig det er å være på  den samme siden i en bok.

For alt det vi gjør er å skrive vår egen bok. Så jeg er opptatt med min egen oppførsel, for jeg ønsker å lage meg en magisk bok.

En hvor virkeligheten blir satt pris på av andre enn meg…

Et sted hvor jeg trenger ikke å tvinge i meg mat bare for å mette andre sin miskunn mot meg.

Eller et jeg er 30 år gammel..og det er på tide å forstå at jeg også har  tilpasset meg dagens normer og forstår veldig godt hva slags samfunn vi har laget oss.

Og hva som er tabu… Og hva som er tabu..

For i slutten av dagen sitter jeg igjen med meg selv. Nei. I slutten av dagen sitter jeg igjen med fremmede sine tanker og meninger om meg. Og det er sårt. Veldig sårt..

Så føler jeg meg skyldig for å ville ha et godt omtanke for meg selv og andre rundt meg. For jeg krever mye? Nei.. Det gjør jeg nok ikke… jeg krever bare en reise skal ta slutt når det gjelder fordommer,uro og bekymringer.

Jeg hater jo negativ tilsnakk, og jeg hater at jeg må spille en rolle bare for å vise meg fram i lojalitet for meg selv, men samtidig sette andre fri i form av mine egne beskrivelser med det usette.

For jeg har jo fått meg en jobb, en slags mirakeljobb…og det er nok å være deres egen ro.

Og den jobben er gratis jeg får ikke betalt noe for dette..men jeg får mye i utbytte… når det er sagt ønsker jeg dere et godt nyttår og nye muligheter skal komme til oss…vi må bare være en ro…