Det var ikke lett å snakke om det, men det var på tide å fortelle dere sannheten om det usette og mitt forhold med dem.
De har jo vært i kroppen min i tjue år, hvordan og hva vet jeg fortsatt ikke. Jeg er like forbauset over det nå enn det jeg var ifjor da Josef Og, den ekte skaperen åpenbarte seg for meg i min kropp. Han tok over min kropp naturlig, og jeg satt i min egen kropp som et vitne.
Da våknet jeg også opp fra min egen dvale, og jeg forstå alvoret. Jeg var blitt sett ned av dere, men han, så opp til meg? På en rar måte?
Så merker jeg at jeg er fri nå og det er så viktig for meg at mine lesere gir meg nettopp det, friheten til å skrive ned mine opplevelser med det usette, som nå er synlig i min kropp. Hvem de er vet jeg fortsatt ikke, men de er alt annet enn menneskelige.
For dere blir dette en informasjonskapsel som dere ikke får noen andre steder. Jeg lar døren min på denne bloggen stå på glød. Og jeg forsvinner snart.
Så jeg la igjen beskjeder til dere og jeg sa jeg var jo her , men ingen trodde på meg. Så i ettertid vil og skal dere få bevis. Så hold igjen dine egne fordommer mot meg til du har fått mine bevis.
For jeg er en trofast pianist.
Så klemmer jeg meg selv ekstra hardt, bare fordi noen der ute mener at jeg trenger en klem. Men fattig er jeg nok ikke. Jeg er bare tilstede i min egen film. Og i mitt eget liv hvor jeg er sårbar til tider, hvor mine skuffer i min hjerne/hode er rotete. Og jeg må bruke tid på meditasjon for å roe dem ned.
Altså mine gamle tanker og følelser fremmet av fremmede mennesker som sier de ønsker meg godt, men de tar fra meg det dyrebareste jeg har og det er det usette. Så hvordan vil og ønsker du meg godt da?
For jeg ser det ikke, men det usette får med seg deres tanker og deres følelser. Og for det blir jeg behandlet som en prinsesse!
Jeg vet ingenting, mer enn nok av det vi sier er bare ord som kan kun få liv av at du tar deg tid til det. Ellers er det ingen forsvinningsak enda! Jeg er jo her?
Det er litt morsomt, for jeg ser for meg at de nærmeste venter seg en sjokkbrev i posten av og for meg.
Men det er bare fordi jeg liker å provosere dem med antydninger.
For alt dette er , er jo antydninger…
Så jeg dro ifra mitt eget hjem og jeg fikk meg et nytt hjem. Det var sånn det startet med det usette.. Jeg kunne jo ikke forstå omfanget av hvor stor jeg var der oppe, for her nede er jeg ingen og ingenting. Så det gir ikke mening for meg.
For jeg fortalte dere en historie, men vi alle venter nok bare på bevis. Når skal de åpenbare seg for alle? For jeg mener at jeg er drittlei av å leve et falskt liv. Vi gjør jo det. Vi lever et liv uten det usette. Så ble plutselig jeg stor i deres øyner og ører. For jeg ønsker det. Jeg ønsker å være bruen til det usette.
For det er jeg hatet av meg selv. For jeg er bitter! Bitter på alt og alle. Jeg har sånne perioder også hvor ingenting passer!
For de av dere som tok dere tid til mine ord, vel, for det, vil det bli lagt merke til av og for det usette.
For det usette ser etter de kravstore menneskene som tør å utdype seg i en ideologi om en forsvinningssak om en kvinne som ble borte av og for det usette.
For det usette kom en dag og tok henne vekk fra denne jorda!
For det må vi utlevere bevis for dere. Men hvordan har det seg slikt at fugler forsvant rett foran mine løgnaktige øyner? For dere mener at jeg har løgnaktige øyner? Men hva har mine øyner fortalt dere så langt? Har jeg ikke vært ærbodig med dere og min beretning?
Så dro jeg ifra den fortellingen og jeg sa God kveld til nye eventyr, for jeg besitter nå en viktig historie til deres grunn til å overlevere til dere selv en ny informasjon om det usette.
For det så kan vi senke skuldrene våres, og vi kan falle dypere ned i snøen og fortelle oss selv en visehistorie som omhandler dere som fattige mennesker. For dere ble til fattige mennesker i mine øyner, for hvem kan umulig være rik uten det usette som er en slags link til vårt eget opphav med det usette som trenger seg ikke inn på oss mer enn nødvendig.
For de av dere som forstår min beretning, vel, for dere legger jeg ekstra mer tid på å skrive til deres fornuft og deres ærbodige opplevelser med det usette.
For dere er ikke lengre alene. For det usette er veldig klar til å ta over denne jorda og vise seg for dere. De er jo det.
Jeg har som sagt ikke vært på latsiden, noe min familie motsetter seg. Men jeg har jobbet veldig hardt i det usette, med det usette for det usette for at de skal vise seg fram på denne jorden. Dette er i slutten av dagen min fortelling og hvor mye jeg elsker dere fremmede. At jeg tør ikke engang å lyve om min egen sinntilstand. For jeg må være direkte med dere og si at jeg har jo psykiske problemer. Men hva setter det en stopp på annet enn fordommer som låser meg fast og sier at jeg kan ikke motbevise noen med min egen røst?
For jeg fortalte dere en mektig historie om det usette, men mest av alt så fortalte jeg dere min versjon av en sannhet som jeg bærer på som luft. For luft er det tryggeste som kan skje med oss.
For jeg kan umulig være en heks mot dere nå. Så jeg utleverer min egen sjel etterhvert på denne bloggen, jeg lar dere bli kjent med min sjel. Så kan vi se hvor ofte jeg må forsvinne i min egen blodbad.
For jeg kan umulig være abstrakt i mitt skrivemåte eller væremåte?
Så tok de seg tid til mine brev, og de var fornøyde med det de fikk utlevert av og for meg og det usette. Det var jo ingen vits å gå bak ryggen min, når det usette får med seg alt. Her gjaldt det bare å finpusse sin egen oppførsel.
For de av dere som mener at dette er noe viktig og må virkelig brukes tid på i ettertid vil jeg si at dere er jo på deres egen vei mot hat. For hat fører dere ingen steder.
Men derimot vil jeg og jeg ønsker meg dere til jul. Altså med det så mener jeg at dere er min gave fra det usette.
For jeg virkelig elsker dere. Så de sa at jeg får dere til jul. Kanskje neste år? Eller året etter det?
Som sagt så er dette bare en provokasjon. For vi eier ikke hverandre. Vi er frie. Jeg elsker friheten så mye at jeg finpusset min egen frihet i over tjue år, og den står i avvente for menneskene vil ikke gi meg den friheten.
Så jeg venter på de trofaste mennesker som kan gi meg det til jul, friheten til å elske det usette og friheten til å elske menneskene for den de er.
For de av dere som mener at jeg burde være innlagt, så kan jeg bekrefte det samme. Men det er ikke samme grunnen eller årsaken.Vi tenker ikke likt.
Jeg må jo også være realistisk med meg selv. Men foreløpig har jeg det bra. Og jeg trives med det. Men friheten den er fortsatt så langt unna meg…
Når det er sagt så avslutter vi for nå…
