Det var enkelt det å se etter mer. Ville mer. Ønske mer. Men noen ganger sier det bare stopp til det. Og vi ser etter andre løsninger eller væremåter til å snakke sant. For det er det å snakke sant,som setter oss fri ut i den virkelige verden. Det er der vi møter en bru, en mektig bru.
Så jeg har alltid vært opptatt av sannhet. Det er at vi mennesker trenger hverandre til å utfylle vår egen opplevelse av gode følelser i det vi inntreffer oss med sannheten.
Det var mange måter det å glemme seg selv på, men en av dem som utgjør mest forskjell er jo det å se seg selv utenfra et annet perspektiv. Altså det å utfylle vår egen sang med tonefylte toner, i den grad at man kan utgjør en forskjell for og med seg selv, inn i den dybden at man setter seg selv fri, fri fra fangenskapens ånd.
Altså, det å kjenne på friheten, det er en slags miskunn over seg, altså med det så mener jeg at den kan fort glemmes bort i det skjulte boksen som vi legger fram vår egen frihet i. Vi glemmer å stortrives i vårt eget selskap. Kanskje det er det?
Altså det er mange måter å formulere seg riktig på, men en av dem som treffer meg mest er hvordan har jeg blitt til mitt eget hjem?
Jeg må bare prøve enda mer, og enda hardere.
Sier jeg til meg selv ofte. Selvdisiplin. Altså er det som er viktig nok til å tenke klart og tydelig at det er på tide å endre seg enda mer. Altså noen ganger liker jeg å endre meg. Altså psykisk. For det gjør noe med meg. Jeg fyller opp et tomrom. Jeg lengter etter havet. Etter friheten. Havet er nok friheten for meg..
Jeg tenker at det var fint at jeg delte noe litt mer uvanlig med dere. I den grad at vi slipper oss en bom tur i det vi ønsker å fremme noen egenskapelige trekk i den grad at vi kan formulere oss riktig,med riktig velbehag og en indre ro.
Det smitter over på de som leser. Tenker jeg kanskje ikke på?
Med det sagt ønsker jeg dere en fin jul. La oss bare manifistere en fin jul.
