Det var det å være makteløs som var vanskelig. Sliten. Sliter med søvn. Og det var det som gjorde at jeg trakk meg tilbake fra andre. Slik har det vært hele livet mitt. Sliten. Og sliter med søvn.
”Men så fint at du har fått diagnosen søvn apne.”
Men hva med alle de gangene folk hatet meg for dette? Eller baksnakket meg for dette? Eller trakasserte meg for dette?
Så jeg avgir med meg selv om at jeg er bedre nå enn før for nå har jeg mennesker rundt meg som lar meg få være det jeg virkelig er, og det er luft.
Det er litt vemodig å fortelle dette til dere, men jeg tror virkelig at jeg er ikke tilstede med meg selv.
Hvordan er man tilstede med seg selv?
Det er når man tar kontakt med en lege og forteller og sier det slik som det er.
Jeg er bare altfor sliten og apatisk til det.
Så jeg venter på min pustemaskin. Og ser etter løsninger der.
Så jeg drar til mine andre lege timer og jeg forventer avslag.
Slik er realiteten.
Det er litt vemodig å si dette, men jeg tror virkelig jeg har andre evner enn det jeg begir meg selv ut på. Som for eksempel har jeg alltid tid til å være en venn. Eller hvordan jeg begir meg ut på andre eventyr, tross alt som skjer med min kropp.
Kanskje var det litt bittertsøtt det å utlevere seg selv på en blogg, men så trøster jeg meg selv med at ingen leser mine ord.
Så omlegger jeg meg selv til viktige rutiner. Rutiner ble viktig for meg.
Så jeg drar avgårde til mitt fristed, til universet, til månen og til en annen jord enn denne.
Den visualiseringen jeg gjør ble og er viktig for min framtid og min evne til å utplassere meg selv til en illusjon. For den hjelper meg å bygge meg selv opp til å være ressursterk mot det usynlige laget som kalles jord.
Noen ganger ønsker man bare ikke å være her tilstede i denne jorden, da den kan være vemmelig. Undres om du noensinne har kjent på det?
Så jeg omlegger min reise til det viktige og til det usette formen av et synlig objekt og det er meg selv.
Jeg gjør meg selv synlig. Og jeg gjør meg selv synlig.
Det var jo ingen problem med å snakke om fortid nå , nå som jeg har fått bearbeidet dette.
Det som var vanskelig var andre sine fordommer og usikkerhet. Det smitter over så lett..
Så jeg tar meg sammen og jeg ser etter svar, etter svar og etter svar.
Kanskje var det bittersøtt det å utlevere meg selv på en vlog? Men det var jo tross alt min reise og min del av arbeidet er å utlyse meg selv som synlig.
I en verden som er så stor at det må vel være plass til og for meg..?
