For en dag lærte jeg at tvang var ikke løsningen og det var når min egen kjøtt og blod omforvandlet meg til jord.
Jeg var blitt utkastet. Og jeg var blitt utkastet. Kanskje var det perioder hvor jeg trengte sårt et blikk som sier jeg ser deg.
Men jeg fant bare en illusjon i blikket dems. Og jeg fant bare en forvirrelse.
Så jeg gjorde meg selv om til det de mente jeg var. Nei. Jeg begynte å forklare meg selv til dem via min egen kropp til meg selv.
Og jeg tok meg selv i nakken til samvittigheten tok overhånd og jeg sa jeg kan vel umulig være så gal?
For hvem er det som holder ut i nesten to år med en fremmed mann som mener at han eier meg?
For jeg er ikke i et eierskap med noen. Jeg er en fri fugl.
Andre sin oppførsel og reaksjon viste meg at det var ingen som så et lite barn som trengte sin egen mor. Ingen så det. Og ingen så en mor som trengte sitt eget barn. Sitt eget grunnlag som ga meg en verdens fineste gave i retur og det var å være en mor med selvpleie.
For jeg visste hvor jeg sto sterkest til og det å få vise mitt eget barn hva det betydde og betyr for meg å være en mor.
Hva jeg lært meg ut av hva jeg har opplevd med andre mødre.
Hva som var bra og ikke bra.
Du kan ta vekk i fra meg mitt eget barn, noe dem gjorde og de skal se hvordan jeg skal forvandle det til en magisk historie om et barn som ble funnet på et barnehjem fordi moren måtte beskytte henne fra krisesenteret de bodde i som ikke var bra eller tilrettelagt for oss eller vår psyke.
For vi var strandet i utlandet. Uten ingen hjelp eller forståelse om at vi var låst. Da barnefar nektet å gi meg passet til mitt eget kjøtt og blod.
Han var mer opptatt av å eie meg. Det at alle var vitne til det inkludert politiet og barnevernet..vel..det hjalp meg ikke..
Det at jeg lever, vel, det hjelper meg heller ikke for jeg får ikke lov av andre å snakke om dette. For dette skal vi legge under teppet. Men jeg er en mor nå?
Og jeg ser at min reise tar snart slutt. For jeg er umulig frisk av alt dette?
For at dere skal forstå at dette handler om å gi meg selv det jeg aldri gjorde før jeg ble en mor og det var å si det sånn som det var for meg og mitt eget barn.
For alt jeg ønsket var et hjem. Så jeg vurderte å flytte nærmere min egen omgangskrets, men det var ikke mulig å få til for nå var jeg blitt eid av en mann. Han skulle eie meg.
Ikke ville han stille opp å være den faren med kjærlighet og omsorg.
Og derfor dro jeg for jeg fant det ikke i han. Det eksisterte bare hat,misunnelse og misforståelse i denne mannen.
Og denne mannen prøvde jeg så lenge å bare være en venn for han for han trengte det sårt. Men det gjorde at jeg ble eid i form av provokasjon,misforståelse og en slags misunnelse.
Jeg lovet meg selv at mitt barn skulle ikke merke noe av problemene de voksne har, men når faren behandler meg som et voksent utskudd av et problem, for jeg var et problem.. Da viste det meg at veien ut av dette var bare døden. Han skulle ikke la meg leve eller oss..
Så da forstå jeg at jeg var nødt til å ekskludere meg selv fra andre, bare for å ha alle mine riktige sanser på plass. For det ble plutselig snakk om liv eller døden.
Vi var ikke i fare, men i hans hode var vi blitt sett på som et utskudd. Vi var ikke velkommen til hans hjem og hans tilhørighet og hans felleskap. Han hadde ingen felleskap til å ta oss imot når vi trengte det vi alle trenger og det er kjærlighet og omsorg.
Så hvordan fortelle til sitt eget barn at vi fikk ikke kjærlighet og omsorg og det var derfor vi rømte? Nei. Han ble bare sintere og sintere og mer eiersyk.
Han kranglet om mitt eget kjøtt og blod. For han ville ha bare min oppmerksomhet. Hvordan fortelle til sitt eget barn dette?
Det faller meg ikke inn det å skrive for meg selv, men det å fortelle til sitt eget barn når det fyller 18 år, historien våres, vel det gir meg en tid til å skrive en bok om det. Og den skal hete Hanna La Vida Lev.
Mitt eget barn skal få det i gave. Med svarene på alt hun måtte lure om livets utspill og ugagn.
Jeg skal ta henne med på en reise med det usette. Hva finnes og hva finnes ikke?
Og hvor mye elsker jeg deg min skatt? For mamma elsker deg så mye at jeg lar deg være i fred og ro. Du har ditt nye hjem nå og du er elsket av og for meg for du tilpasser deg det som en legende.
Og på en måte så skriver mitt barn til meg mitt eget bok om livets utspill. Og jeg har mye å lære fra der. Blant annet tålmodighet.
Eller en evne til å bare le i det skjulte av og for meg.
For jeg glemmer aldri når de lo av meg.
Jeg er nok mer enn en ro enn det jeg skal ha det til…
Gamle minner dukker opp når jeg skriver om dette, og det eneste jeg kjenner på er å vinne tilbake det som er mitt og det er rettferdighet.
