Jeg kjente meg litt vemodig av å tenke på dette, men det er noe med oss som gjør oss så unike. Det er vel, den der tankegangen man kan svømme dypt inn i hverandre sitt nærvær. Vi betyr noe for hverandre. Vi er noe. Og det setter dype spor i det jeg skal forklare noe som er helt magiskt.

Det å se seg selv igjennom andre sine øyner er veldig unikt og spesielt.

Jeg prøver jo å forstå. Jeg prøver virkelig.

Alt for mye ganger har jeg forsovet meg til min egen time. med meg selv. Men det er det nå slutt på. Kan noen kjenne seg igjen?

Man går noen ganger i dvale i sin egen kropp.

Forstår dere min tankegang eller er jeg litt komplisert nå for tiden?

Det hender jeg overdramatiserer en situasjon bare for å standere min egen vektgang. For hvor mye jeg veier betyr vel ingenting ?

La oss snakke om det også.. det er visst mye tema å ta opp. Man kan velge og vrake en historie også…

For alt jeg gjør er å fortelle historie etter historie etter historie. Det er i slutten av dagen bare en historie…

Jeg prøver virkelig mitt beste,

Det faller ikke alltid naturlig inn, men sånn er livet.